We Make Our Own History – Book Launch transcript and video

Originally posted on Pluto Press - Independent Progressive Publishing:

The launch for Laurence Cox and Alf Gunvald Nilsen’s new book, We Make Our Own History: Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism (Pluto, 2014) took place at the annual Historical Materialism conference at SOAS, London earlier this month. Below is both a video of the event, and the authors’ written presentation. You can find out more about the book on the Pluto website, here.

We Make Our Own History explores the relationship between Marxism and social movements, and in particular how this works in the specific historical period that we are calling the twilight of neoliberalism. Before opening up for our guests on the panel, we want to try and summarize the key arguments in the book.

The relationship between activism and theory

In We Make Our Own History, we present a reading of Marxism as a theory that is relevant to the praxis that animates…

View original 1,463 more words

Making Our Own History


Laurence Cox and Alf Gunvald Nilsen


(This piece also appeared in the Pluto Press newsletter for August)


Screenshot 2014-08-21 19.23.30April 2014: In Dongguan in the Pearl River delta, tens of thousands of Chinese workers walk out of factories owned by a Taiwanese company that produces shoes for global brand leaders like Nike and Reebok in protest over the corrupt handling of their pensions. Following in the wake of the strikes at a Honda-owned factory in Foshan – also in the Pearl River delta – in 2010, the April walkouts in Dongguan are expressive of a new wave of labour militancy in China, which increasingly targets the transnational corporations that have been so central to the export-driven growth strategy of the Chinese authorities, and which has been successful in winning wage gains for the country’s working classes.


May 2014: In Spain’s elections for the European Parliament, a new political party – Podemos – wins 5 seats and 7.9 per cent of Screenshot 2014-08-21 19.24.14the vote (approximately 1.2 million votes). The unexpected levels of support for the party are seen as a continued expression of the widespread anger against unemployment and austerity policies that was initially voiced by the Indignados. We want to build a political majority”, argued the party leader Pablo Iglesias as he described the politics of Podemos, ”that reflects the social majority of Spain.” In aspiring to do this, Podemos is developing and deepening the project of mass-based, participatory democracy that started to take shape in public squares around the country during the 15-M protests of 2011 and 2012.


Screenshot 2014-08-19 13.39.58August 2014: Angry crowds gather on the streets of Ferguson to protest the death of Michael Brown, who was killed by a police officer who fired six rounds into the unarmed teenager’s body. Holding their hands over their heads, they confront a heavily militarized police force that deploys armoured vehicles and fires teargas and rubber bullets at the protestors. At the time of writing, the Missouri governor has ordered the National Guard to “restore law and order” in the town. However, one protestor’s words suggest that what is a crisis of law and order for some is a possibility for change for others: “We can reclaim our community. This is a war, and we are soldiers on the front line”.


Between them, the labour militancy in Dongguan, the support for Podemos in the European elections, and the street protests in Ferguson reveal to us the fault lines of the neoliberal project that has reshaped societies across the global North and the global South over the past 30 years. Chinese workers challenge a new geography of production that has enabled transnational capital to ruthlessly exploit the working classes of the global South; Spanish voters express their anger at austerity regimes that drive the dispossession of public goods and deepen already entrenched inequalities; citizens in Ferguson reject the increasingly coercive and authoritarian ways in which political authorities govern the racialized margins of neoliberal societies. And crucially, these protests are part and parcel of a growing tide of popular unrest in which economic justice and the failure of political representation and political systems are key issues for those who mobilize and take to the streets to call for change.


Our new book, We Make Our Own History: Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism, intends to address Screenshot 2014-08-09 16.38.26this conjuncture, a conjuncture in which the ruling classes can no longer rule as before, and ordinary people are no longer willing to be ruled in the old way. Written over a decade in which neoliberalism has become increasingly mired in economic and political crisis and social movements have converged around radical demands for systemic change, the book aims – above all – to speak to the knowledge interests of activists who are involved in the hard work of making another world possible. To achieve this, we present a reading of Marxism as a theory that is relevant to the praxis that animates movements in struggle. But why should social movements be concerned with theory? And why is Marxism important?


These questions are perhaps best addressed by considering what it means to be an activist involved in building a social movement. We become activists because we find that something is not right in the world, and – more specifically – when we discover that what is wrong cannot be fixed through the “normal” channels. To become an activist, then, is to learn that the system does not work as it claims, and to move towards the understanding that to achieve change we need to organise and create pressure. For some activists, this learning process continues as we realize that the system itself is part of the problem and needs to be changed: we come to connect our own issues with those of others, and to create solidarity in opposition to given power structures. In the process of doing this, we confront some very big questions about the nature of the system we are up against and how best to challenge it, and in finding answers to these questions we produce a distinct form of theoretical knowledge – what we call movement theory.


Theory, then, is not the product of abstract scholastic exercises. On the contrary, it is a tool that we use as activists to figure out what is happening to us, why it is happening, and what to do about it. We Make Our Own History is an attempt to contribute to the toolbox that activists have at their disposal, and it does so by reclaiming Marxism as a theory from and for social movements. It is all too easy to lose sight of the basic fact that Marxism is a body of theory that was developed out of and crafted in dialogue with the struggles of social movements that have been absolutely central to the making of the modern world – ranging from the popular movements that contested the rise of the bourgeoisie in the nineteenth century to revolutionary struggles against authoritarian ruling classes, imperialist wars, colonial rule, and capitalism itself in the twentieth century. What we set out do in We Make Our Own History is to bring Marxism back to the frontlines of the multiple ongoing struggles to make other worlds possible. Crucially, ours is not an attempt to defend a specific “line” or “school”, but an effort to develop a way of thinking about collective action that is based on Marxist theory, and which can be useful for movement participants.


Now, if we are trying to recover Marxism as a theory from and for social movements, we believe the place to start is in relation to Screenshot 2014-08-21 19.29.32agency – both the popular agency of the movements that ordinary people build to defend their needs, but also the agency of elite groups that try to organize society according to their interests. Therefore, in We Make Our Own History, we argue for an understanding of social movement from below that encompasses a range of practices from everyday forms of resistance to revolutionary struggles and try to make sense of how activists can move from one towards the other through collective learning. Conversely, we propose that the agency of elites should be thought of in terms of social movements from above, and suggest ways of thinking about how this agency is exercised through superior access to economic, political and cultural resources of power. Seen through this lens, the worlds that we inhabit and the systems that we confront are the products of previous rounds of struggle, and this book is written in the conviction that, in the current conjuncture, it is imperative that we understand both sides of this equation properly.


Towards this end, We Make Our Own History puts forward an analysis of historical capitalism – that is, the capitalist world-system as it has developed from the age of enclosures to the neoliberal era – in terms of how its trajectory has been shaped by struggles between social movements from above and social movements from below. In particular, we detail how neoliberalism emerged as a social movement from above in response to the economic and political crisis of the late 1960s, how the neoliberal project has reasserted the power of capital on a global scale, and how the current crisis of neoliberalism is rooted in the very strategies that enabled the project to become hegemonic in the first place. Based on this analysis, we move on to consider the worldwide protests against neoliberalism as a movement wave comparable to those that shook the world in 1848 and 1968. Drawing on the experiences and trajectories of movements from below across the globe, we try to propose possible answers to that very fundamental question: how do we win?


Screenshot 2014-08-21 19.31.13Neoliberalism, like all other forms of capitalism before it, will come to an end; and we are already living through its twilight. The question is rather what will come next: in particular, if our movements can contribute to broadening the conflict beyond neoliberalism to capitalism, patriarchy and the racialized global order altogether. These are big questions, but not insuperable ones: class societies too come and go, as do forms of patriarchy and racism. We Make Our Own History is written as a contribution to the struggle of movements from below to make our own, common, history after the twilight of neoliberalism finally fades to black.

Nådeløst om Slumplaneten

Av Alf Gunvald Nilsen

Mike Davis (2006): Planet of Slums, London, Verso, 228 s.


Alf Gunvald Nilsen, RCUK Fellow, Centre for the Study of Social and Global Justice, School of Politics and International Relations, University of Nottingham


Gjennom bøker som Late Victorian Holocausts, City of Quartz og The Monster at Our Door har Mike Davis gjort seg kjent som leverandør av nådeløse diagnoser av både vår samtid og vår nyere historie. Med Planet of Slums befester han denne posisjonen ved å presentere en rystende dokumentasjon og analyse av urbanisering og urban fattigdom i det globale Sør.


Slummens Dominans
I bokas to første kapitler blir vi presentert med utgangspunktet for Davis analyse. For det første: vi er i ferd med å nærme oss et historisk vannskille der majoriteten av verdens befolkning kommer til å bo, eller allerede bor, i byer, heller enn på landsbygda, og videre at 95 prosent av denne demografiske prosessen kommer til å finne sted i det globale Sør. Faktisk stiller urbaniseringen i Sør byveksten i det viktorianske Europa i skyggen, både hva gjelder omfang og hurtighet, og gir nå opphav til megabyer med mer en 20 millioner innbyggere, og ”megalopolis”-formasjoner som gjør det vanskelig å trekke en klar skillelinje mellom der urbane og det rurale. For det andre: urbaniseringen i det globale Sør ikke kan forstås som en ”reprise” av prosessene som fant sted i Vesten i det nittende og tidlige tjuende århundre.


Den store forskjellen på da/Vesten og nå/Sør er denne: urbaniseringsprosessen i det globale Sør er koblet fra de økonomiske endringsprosesser som vi historisk sett assosierer med urbanisering, nemlig industrialisering og produksjonsvekst i jordbruket. Faktisk er det slik at urbaniseringen i Sør har fortsatt i høyt tempo gjennom 1980- og 1900-tallet til tross for fallende reallønninger, voldsomme prisstigninger og en økning i arbeidsledigheten i de store byene. ”Urbanisering uten industrialisering” er igjen en direkte konsekvens av gjeldskrisen som slo inn på slutten av 1970-tallet og de nyliberale hestekurene som så ble innført og administrert av Verdensbanken og IMF. Deregulering og finansiell jerndisiplin har medført at småbønder (peasants) har mistet tilgang på subsidierte innsatsmidler og må konkurrere i globale markeder; resultatene har gått i retning av avvikling av småbønders produksjon. I byene er det derimot ikke sysselsetting men reproduksjon av fattigdom som venter, og resultatet blir masseproduksjon av det Davis kaller ”postmoderne slummer”.


Videre er det slik at slummene i det globale Sør ikke er lokalisert i byenes sentrumsområder, slik den typiske viktorianske slummer var, men på utkanten av byene hvor tilsiget av fattige grupper manifesteres i fremveksten av et landskap av ”shantytowns” – selvbygde, skrøpelige boliger med minimal tilgang på infrastruktur. Disse landskapene vokser delvis frem gjennom ”squatting”, hvor folk, fortrinnsvis i det stille og uten konfrontasjoner, slår seg ned på et stykke land uten formelt å kjøpe, eie eller leie det. Men landet som beslaglegges gjennom ”squatting” har dog en markedsverdi, og i slummene som har vokst frem i den urbane periferien har det gjennom såkalt ”piraturbanisering” etter hvert utviklet seg et usynlig og uformelt eiendomsmarked hvor slumherrer både selger og leier til fattigfolk på boligjakt, utenfor rekkevidde av statlige myndigheter. Mens disse områdene flommer over av billig arbeidskraft er den urbane periferien likevel først og fremst en ekskludert randsone, eller som Davis sier det, en ”menneskelig søppelplass”.


Om man er i det kverulantiske hjørnet kan man saktens spørre hvor ”post-” de ”postmoderne slummene” egentlig er. Mønsteret Davis avdekker representerer vel heller en sammenvevning av kontinuitet – ekspropriasjonen av småbønder – og endring – urbanisering uten økonomisk vekst – enn et absolutt historisk brudd. Men dette blir en minimal innvending i lys av hva Davis umiddelbart oppnår med sitt argument, nemlig å sette et ugjendrivelig spørsmålstegn ved det tankegods som betrakter markedskrefter som maskineriet i en uavvendelig moderniseringsprosess som resulterer i Thomas Friedmans ”flate verden”, samt å fremheve at dagens urbanisering finner sted i kontekst av en nyliberal verdensorden hvis politiske økonomi i stadig økende grad er preget av at den eiendomsløse majoritet ekskluderes fra kapitalismens kretsløp. Dette er en velkjent tematikk som man finner igjen hos blant andre Zygmunt Bauman, og Davis kunne nok ha knyttet an til denne bredere problematikken i større grad enn hva han gjør for å kontekstualisere analysen av de globale slummenes karakter og posisjon i den nyliberale verdensordenen. Men for all del, argumentet som presenteres står stødig på sin egen, urbane grunn.


Stater, Selvhjelp, og Tvangsmakt


I bokas neste tre kapitler kaster Davis lys på hvordan staten på ulike måter har påvirket dynamikken i urbaniseringsprosessen.


Byveksten i land i sør gikk sakte i den første halvdelen av det tjuende århundre, og dette hang nøye sammen med statlig intervensjon – både fra koloniregimer som begrenset innfødte gruppers bevegelsesfrihet, og fra de selvstendige ”utviklingsstatene” som søkte å kontrollere den urbane ekspansjonen. Men 1950- og 60-tallet var først og fremst preget av forvitringen av slike institusjonelle hindringer for urbanisering, ofte på grunn av krig, konflikter og politiske omveltninger. Slummen var ikke en unngåelig urban fremtid: statlig intervensjon kunne ha lagt grunnlaget for en sosialt bærekraftig urbanisering, men for majoriteten av innbyggerne i byene i det globale Sør fremstår denne muligheten i dag mest som en krysning mellom en hallusinasjon og en dårlig spøk. To tiår med strukturtilpasning har gitt dødsstøtet til statens sosiale rolle, store deler av boligmarkedet har gjennomgått en dyptgripende privatiseringsprosess, og det som finnes av sosiale boligbyggingsprosjekter har ofte blitt kapret av middelklassen i de store byene. Statens kapasitet undergraves også av de urbane elitenes evne til å unndra seg beskatning; faktisk er det slik at bymyndigheter i stadig økende grad må basere seg på regressiv beskatning og gebyrer som flytter skattebyrden fra rike til fattige grupper. Davis er klar i sin konklusjon: ”With a handful of exceptions … the postcolonial state has comprehensively betrayed its original promises to the urban poor” (s. 69).


Motsatsen til statens forvitrede kapasitet til å regulere urbaniseringsprosessen etter sosiale prinsipper finner man i følge Davis i Verdensbankens og IMFs vending mot en urban utviklingspolitikk sentrert om å fremme fattigfolks ”naturlige” entreprenørskap. Denne vendingen tok opp i seg tanker fra arkitekter, sosiologer og økonomer som gjennom sitt arbeid kom til å sette positivt fortegn ved slumlivet i det globale sør: heller enn en lammende fattigdomskultur, var slummen opphav til en genial, fleksibel kreativitet som kunne danne grunnlaget for kostnadseffektiv ”hjelp til selvhjelp”. Slumbebyggelse skulle oppgraderes heller enn avskaffes, og dette uten omfattende statlige subsidier. Strategien virket i det store og det hele mot sine uttalte intensjoner: nettopp det at utbedringene ble finansiert gjennom lån og avgifter førte til at de fattigste gruppene i slummene ble priset ut av markedet, og ofte endte eiendommene som hadde vært gjennom utbedringsprogram opp i hendene på alt annet enn trengende grupper: ”Praising the praxis of the poor became a smokescreen for reneging upon historic state commitments to relieve poverty and homelessness” (s. 72).


På 1990-tallet ble ”selvhjelpsillusjonen” videreført gjennom fremveksten av en ny form for bistandssamarbeid. I stadig økende grad forbipasserte multi- og bilaterale bistandsorganisasjoner nasjonale myndigheter og inngikk partnerskap med NGOer. Et nytt hierarki har oppstått, der en internasjonal giverorganisasjon – det være seg Verdensbanken, Ford Foundation, eller det mer hjemlige NORAD – inngår et samarbeid med en internasjonal NGO som videreformidler ekspertise og økonomiske midler til lokale organisasjoner og deres aktiviteter i storbyer i det globale Sør. Mens slike nettverk gjerne fremstilles som det ypperste i grasrotsorientert fattigdomsbekjempelse, viser Davis hvordan det hele heller best kan forstås som en bistandspolitisk næringskjede der de internasjonale giverorganisasjonene troner aller øverst og underlegger seg de internasjonale NGOene, som igjen underlegger seg lokale NGOer, som igjen legger beslag på det sosiopolitiske rommet som tradisjonelt har tilhørt radikale urbane sosiale bevegelser. Resultatet er en form for ”myk imperialisme” der den urbane fattigdommen avpolitiseres og uskadeliggjøres uten at dens strukturelle årsaker berøres.


I denne analysen finnes klare paralleller til argumenter som har blitt artikulert innenfor nyere kritisk utviklingsforskning: NGOenes sentrale rolle som nyliberalismens ”trojanske hester” har blant annet blitt påpekt av James Petras og Henry Veltmeyer; fokuset på en ny ”utviklingsarkitektur” som tilsidesetter nasjonalstaten finner man igjen i Heloïse Webers og K. Jayasuryas kritikk av mikrokredittprosjekter; bistandsarbeidets og utviklingsprosjektenes avpolitiserende konsekvenser har blitt behandlet blant annet av James Ferguson og John Harriss. Som med eksklusjonstematikken som preger bokens to første kapitler kunne Davis kanskje ha tjent på å knytte sterkere an til denne videre konteksten, men dette blir igjen en minimal innvending i forhold til en analyse som effektivt bidrar til å påvise utviklingsindustriens rolle i reproduksjonen av det nyliberale hegemoni i det urbane, globale Sør.


Slumområder i det globale Sør blir i stadig større grad kommersialisert, og fattige slumbeboere underordnes eliter av landeiere som kontrollerer den urbane eiendomsmassen. Resultatet er en innskrenkning av de fattiges mulighet til å få fotfeste i byene uten å gå veien om markedet. Davis ønsker å påvise hvordan denne prosessen innebærer utstrakt bruk av statlig tvangsmakt i det som i realiteten er en brutal klassekamp om kontrollen over det urbane rom i den tredje verdens byer. Davis trekker en historisk linje tilbake til Baron Haussmanns regime i Paris på midten av det nittende århundre og påpeker at byplanlegging i det globale sør fremdeles reflekterer de sosiale elitenes ønske om å maksimere privat profitt og sosial kontroll. Dette gir seg utslag i enorme tvangsflyttingsprosesser der de urbane fattige drives fra sentrum til utkant av myndigheter og byutviklingsbyråer som ønsker å legge til rette for eiendomsinvesteringer; i Jakarta, eksempelvis, ble hele 500.000 mennesker tvangsflyttet mellom 2001-03, og i Shanghai led 1,5 millioner mennesker samme skjebne mellom 1991 og 1997. Slike prosesser drives også forskjønnelseskampanjer som gjerne iverksettes i forbindelser med toppmøter, internasjonale festivaler eller store sportsbegivenheter; for eksempel, i forbindelse med de olympiske leker i Seoul i 1988 ble 720.000 mennesker tvangsflyttet, og liknende forflytninger forespeiles i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Kriminalisering er et annet aspekt ved utøvelsen av urban sosial kontroll. Siden 1970-tallet har det blitt stadig vanligere for statlige myndigheter å henvise til kriminalitetsbekjempning i forbindelse med slumrydding, mens slumrydding igjen ofte har tatt sikte på å utslette regimekritiske nabolag. Og ikke minst – elitenes byplanlegging er i stadig større grad preget av et ønske om å isolere seg fra de fattige massene: siden tidlig på 1990-tallet har det skjedd en eksplosiv økning i veksten av lukkede og strengt bevoktede forsteder på utkanten av de store byene. Denne ”fryktens arkitektur” representerer elitenes kvasi-utopiske forsøk på å løsrive seg fra de lokale, territorielle kontekster som de befinner seg i, og den fattigdom og sosiale vold som dominerer disse kontekstene.


Ved å vektlegge viktigheten av statlig tvangsmakt støtter Davis opp om argumentet som danner en viktig del av utgangspunktet for analysen som helhet, nemlig at de utviklingsprosessene som gir opphav til ”slumplanetene” ikke er uavvendelige naturlover, med resultatet av elitebaserte politiske prosjekter med utspring i den nyliberale omveltningen som har funnet sted fra 1970-tallet og fremover. Men jeg har allikevel et problem Davis sin fremstilling. Som så mange andre som gir seg kast med å avsløre verdens elendighet ender etter min mening i for stor grad opp med å fremstille det nyliberale hegemoniet (både generelt og i det urbane rom) som monolittisk, og det er nettopp tvangsmaktens sentrale rolle i Davis analyse som gir opphav til denne innvendingen. Om Gramscis teorier kan fungere som en rettesnor for å forstå sosial makt – og det er jeg overbevist om at de kan – er hegemoni tuftet på at de sosiale majoriteter gir sin tilslutning de dominerende gruppers prosjekter. I mangel av slik tilslutning blir tvangsmakt avgjørende for reproduksjonen av eksisterende maktforhold; utstrakt bruk av tvangsmakt, med andre ord, tyder på at hegemoniets tekstur er i ferd med å tynnes. Jeg kommer tilbake til dette poenget i mine avsluttende kommentarer, men hovedinnvendingen her blir altså at det ikke nødvendigvis medfører riktighet å fremstille et prosjekt som i utstrakt grad er tuftet på bruk av tvangsmakt som overmektig.


Slumøkologi og Strukturtilpasning


Davis følger på med to kapitler som utfyller bildet av slumtilværelsen i den tredje verden – først ut er slummens økologi.


En slumbeboer har per definisjon tilhold i et farlig og helseskadelig miljø, og slummens geografiske lokalisering kan forstås som fattigdommens nisje i byøkologien. Davis tar oss med på rundtur i denne nisjen, en rundtur som begynner med geologi. Slummer vokser i bokstavelig talt frem på uttrygg grunn: i Johannesburg bor halvparten av den ikke-hvite befolkningen i områder der bakken jevnlig gir etter, og i Caracas har slummen vokst seg oppover ustabile åssider hvor det hver måned går større jordras. Og den slummens eksplosive vekst forsterker de naturlige faremomentene. Slike farer kan reduseres, men dette krever en form for offentlig inngripen som det ikke finnes rom på myndighetens budsjetter og agendaer. Slumbeboere er også mer utsatt for faremomenter i selve utformingen av byrommet: deres boligområder ligger etter all sannsynlighet i nærheten av forurensende industri, de er mer utsatte for trafikkulykker, og mangelen på en fungerende infrastruktur gjør slummene til et sanitært kriseområde hvor sykdommer brer om seg i høyt tempo.


Og denne byrden blir ytterligere tyngre å bære på grunn av at reduksjonen i statlige utgifter som har vært en obligatorisk del av den nyliberale strukturtilpasningen har medført et sterkt redusert offentlig helsetilbud. Mens elitegrupper så langt har vært i stand til å beskytte seg mot den urbane helsekrisen påpeker Davis denne beskyttelsen er illusorisk. Vår tids megaslummer har utviklet seg til inkubatorer for sykdommer som ikke lar seg stoppe av geografisk avstand: ”… economic globalization without concomitant investment in a global public-health infrastructure is a certain formula for catastrophe’ (s. 150).


Vi har allerede sett hvordan Davis knytter den eksplosjonsartede veksten i urbanisering og urban fattigdom til nyliberal strukturtilpasning – og han er ikke ferdig med den tematikken. Neste kapittel i boka presenterer et historisk overblikk over den nyliberal vendingen, fra Mexicos devaluering i 1982 og fremover. Kritikken er som ventet – og fortjent! – av det ramsalte slaget: strukturtilpasning har sperret muligheten for land i det globale Sør til å gjøre nytte av de politiske grep som gjorde industrialisering mulig i Vesten og medført en drastisk økning i fattigdom og sosial ulikhet de siste to tiårene. Og nettopp dette bringer oss til bokens avsluttende betraktninger.


Mennesker til Overs?


I følge Davis kan nyliberalismens konsekvenser sees som en historisk parallell til de katastrofale prosessene som gav opphav til den tredje verden i den klassiske imperialismens epoke fra 1870-1900, da inkorporeringen av bondestanden i Asia og Afrika i verdensmarkedet resulterte i sultkatastrofer og fremveksten av et ”semi-proletariat” av marginaliserte småbønder og gårdsarbeidere. Nettopp denne prosessen medførte at det tjuende århundre ikke ble preget av urbane, proletære oppstander, slik den ortodokse marxismen hadde hevdet, men i nasjonale frigjøringskriger med utspring i den koloniserte bondestanden. Vår tids urbaniseringsprosess gir likeledes opphav til et marginalt proletariat: én milliard arbeidere har sin daglige dont i den uformelle sektoren, og utgjør med dette den raskest voksende sosiale klassen i verden i dag.


Blant en rekke forskere har det å jobbe i den uformelle sektoren blitt betraktet som det første, nødvendige skrittet på veien opp og frem, og denne forestillingen vil Davis til livs. Den ”klassereisen” som forespeiles arbeidere i den uformelle sektoren er i følge Davis først og fremst ønsketenkning som vokser ut av et komplekst sett av feilaktige antakelser om sektorens dynamikk: det er ikke mikroakkumulasjon og entreprenørskap som er realiteten for arbeidere i den uformelle sektoren, men selvberging gjennom rettighetsløst arbeid for andre, noe som går spesielt hardt utover kvinner og barn; heller enn å generere stadig nye jobber er den uformelle sektoren karakterisert ved at allerede eksisterende arbeid deles opp mellom flere arbeidstakere; mikrokreditt og liknende tiltak gjør lite for å avhjelpe fattigdom, samtidig som stadig økt konkurranse i den uformelle sektoren undergraver sosiale nettverk som har vært av avgjørende viktighet for fattigfolks evne til å overleve. Heller enn en vei til en bedre fremtid er den uformelle sektoren et slags museum der de mest primitive former for utnyttelse – fra barnearbeid til organsalg – kan beskues hver bidige dag.


Spørsmålet som krystalliseres i lys at et scenario hvor en ”reservearmé” av arbeidere ender opp som en masse av overflødige mennesker som i overskuelig fremtid ikke har realistiske utsikter til å bli reinkorporert i kapitalismens kretsløp, er selvfølgelig dette: vil ikke ”jordens fordømte” på ett eller annet tidspunkt gjøre opprør? Davis gir ikke et entydig svar på spørsmålet, men påpeker at den globale slummen er arena for en myriade av motstandshandlinger, både reaksjonære og progressive. Hovedfokus for Davis i bokas avsluttende sider er hvordan herskerklassene er klar over at mega-slummene er det svakeste leddet den nye verdensorden, og retter sine skyts mot disse. Davis tegner opp et bilde av en utmattelseskrig der krigsherrene i Pentagon slipper løs sin militære styrke på en seiglivet motstander: ”If the empire can deploy Orwellian technologies of repression, its outcasts have the gods of chaos on their side” (s. 206).


Dystopien som avslutter Planet of Slums kan relateres tilbake til problematikken jeg reiste ovenfor om Davis sin fremstilling av det nyliberale hegemoni. Jeg påpekte at de dominerende gruppers hegemoni er basert på de sosiale majoriteters tilslutning. En relatert innsikt er selvfølgelig at det å vinne slik tilslutning også innebærer kompromisser hvor de sosiale majoriteter tilkjennes reelle materielle goder; det var et slikt kompromiss som la grunnlaget for kapitalens hegemoni i gullalderen fra etterkrigstiden til slutten av 1960-tallet, og det er nettopp dette kompromisset den nyliberale vendingen har opphevet og erstattet med en fattigdoms- og ulikhetsutvikling av skremmede proporsjoner. Davis tar i sitt avsluttende kapittel i større grad høyde enn tidligere i boken høyde for at det faktum at nyliberalismen har så lite å tilby så mange utgjør dens desiderte svakhet, en svakhet som utgjør en viktig åpning for motmakt og motstand. Men etter min mening forblir det allikevel en halvkvedet vise, nettopp fordi Davis forbigår de nye urbane sosiale bevegelsene i relativ stillhet. Det henvises riktignok til en kommende bok som skal ta for seg disse bevegelsene, men ved å utelate de alternative urbane verdenene som forespeiles gjennom disse bevegelsenes praksiser og diskurser fra denne boken i så stor grad som han faktisk gjør ender Davis allikevel opp med en for ensidig og monolittisk fremstilling av de kreftene som former den globale slummen. Dette er og blir en svakhet; radikale samtidsanalyser skal ikke bare stimulere intellektets pessimisme, de skal vitterlig også nøre opp under viljens optimisme, og her kunne Planet of Slums slik jeg ser det gjort mer enn hva den gjør. Men når det er sagt, vil jeg avslutte med å fremheve at å lese Planet of Slums er en takknemlig jobb som man blir en god del klokere av  – boka anbefales på det varmeste!











Kapitalisme og imperialisme – i teori og praksis

Av Alf Gunvald Nilsen

Alex Callinicos,

Imperialism and Global Political Economy.

Cambridge: Polity Press 2009.


Alex Callinicos er en av samtidens ledende, og utvilsomt mest produktive, marxistiske teoretikere. I nærmere tre tiår har han levert bøker om marxistisk teori og sosialistisk politisk praksis, analyser av kapitalismens politiske økonomi, bredt anlagte drøftninger av sentrale temaer innenfor sosialfilosofi og historiografi, og ikke minst en velkjent – og velfortjent – kritikk av postmodernismen i all dens vesen. I denne boka vender han oppmerksomheten mot et tema som har beveget seg fra periferi til sentrum av akademiske og politiske debatter siden tidlig på 2000-tallet, nemlig imperialisme.

«Empire», skriver Callinicos, «is back with a venegeance». Det vil si: et 1980-tall preget av postkolonialismens fokus på identitet og kulturell hybriditet, og et 1990-tall preget av globaliseringsdebatt, har veket plass for et 2000-tall preget av gjenoppdagelse av imperialisme som et reelt geopolitisk fenomen, spesielt relatert til amerikansk-ledet krigføring i Irak og Afghanistan. Debatten omkring imperialisme har fanget inn et bredt spektrum av stemmer – fra venstreradikale kritikker, via mer moderate liberale betraktninger, til konservative forsvar av imperialisme i samtidig geopolitikk. Det Callinicos ønsker å tilføre debatten, er en genuint marxistisk analyse av imperialismens politiske økonomi – med henblikk på å gi svar på hva det er som gjør vår tids imperialisme til et særegent historisk fenomen.

Callinicos påpeker at til forskjell fra historikere og politiske sosiologer som opererer med transhistoriske definisjoner av imperialisme som politisk dominans eller som et politisk prosjekt, har marxister betraktet imperialisme som en særegen fase i kapitalismens utvikling. Dette betyr at utgangspunktet for å analysere imperialismen må være en forståelse av kapitalismen som et økonomisk system preget av et spesielt sett av relasjoner. Den ene bærebjelken i dette systemet er den «vertikale» relasjonen mellom kapital og arbeid, der kapitalister utbytter proletariatet ved å tilegne seg merverdien av deres arbeid. Den andre bærebjelken er den «horisontale» relasjonen mellom forskjellige kapitalfraksjoner, der kapitalister konkurrerer mot hverandre om profitt og markedsandeler. For å forstå disse relasjonene som grunnlaget for imperialismen vender Callinicos seg til en annen av vår tids fremste marxistiske teoretikere, nemlig David Harvey, og hans teori om at kapitalismens historiske geografi er formet i skjæringspunktet mellom kapitalistiske og geopolitiske logikker. Det vil si: geopolitisk konkurranse har eksistert forut for kapitalismen, men det er først når mellomstatlig rivalisering veves inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser at imperialismen som et historisk spesifikt fenomen oppstår.

Dette er utgangspunktet for boka, hvis første del diskuterer «klassiske» marxistiske fortolkninger av imperialismen, samt at den søker å etablere et teoretisk rammeverk hvor disse teoriene bringes sammen med Marx’ analyse av kapitalismen som produksjonsmåte. I bokas andre del fremlegges en detaljert analyse av samspillet mellom økonomisk utvikling og statsdannelsesprosesser i den tidlige moderne epoken i Europa, en skissering av faser i imperialismen fra 1870 til i dag, og en inngående analyse av vår tids imperialisme. Dette er imponerende gjennomført av Callinicos, i en av hans mest tilgjengelige bøker, men, som jeg vil bemerke avslutningsvis, preges boka av en ensidighet i sin kapitalismeforståelse, som også svekker analysen av imperialismens historiske dynamikk.


Kapitalisme og imperialisme – i teori

(a) Callinicos begynner med en gjennomgang av klassisk marxistisk imperialismeteori. Det betegnende for disse teoretikerne – blant andre Lenin, Bukharin, Luxemburg og Kautsky – var at deres arbeid fant sted utenfor akademia, at de forsto imperialismen med henblikk på å danne grunnlag for politisk handling, og at de oppfattet sitt arbeid som en videreføring av Marx’ analyser i Kapitalen. Det imperialismeteoretikerne legger til Marx’ teori om verdidannelse i kapitalismen og kapitalens utbytting av proletariatet, er en evolusjonær teori om faser i kapitalismens utvikling, der imperialismen hører til en spesifikk historisk fase. Dette er i følge Callinicos vel og bra, men det er da nødvendig at analysen av imperialismen må være forenlig med Marx’ analyse av kapitalismen, og det er denne målestokken de klassiske analysene vurderes opp mot.

Rosa Luxemburg levnes ikke mye ære på dette punktet, men Callinicos påpeker at hennes viktigste bidrag var å vise hvordan erobringen av kolonier og etableringen av imperialt overherredømme var en «reprise» av den «opprinnelige akkumulasjonens» logikk og en utvidelse av dens historiske geografi fra kapitalismens sentrum til dens periferier. Med Lenins arbeid, som igjen trakk veksler på Hilferding og Hobson, skiftes fokuset fra forholdet mellom sentrum og periferi over til en analyse av hvilke kapitalistiske dynamikker som gir opphav til imperialismen som fenomen. Svaret hans var som kjent at imperialismen var et forsøk på å omgå manglende muligheter for profitabel investering av akkumulert overskudd i den monopolistiske fasen av kapitalismens utvikling. Bukharin videreutviklet denne teorien ved å vise at imperialismen er et resultat av sentralisering og konsentrasjon i kapitalismens politiske økonomi: Det har skjedd en sammensmelting av industri- og bankkapital, samtidig som den resulterende finanskapitalen, sammen med privat kapital, i stadig større grad har vokst sammen med nasjonalstaten. Denne nasjonale organiseringen av kapitalen, hevdet Bukharin, fant sted i en kontekst der produktivkreftene ble internasjonalisert. Og nettopp dette er et sentralt poeng for Callinicos, ettersom den horisontale relasjonen mellom kapitalfraksjoner dermed får en ny dynamikk:


Competition between capitals is no longer simply the struggle between private firms for markets: increasingly it assumes the form of military and territorial rivalries among state capitals on a global scale (s. 51).


Callinicos avviser at dette er et fenomen som kan overvinnes. I opposisjon til Kautskys «ultraimperialisme» – det vil si tanken om at kapitalismen kan organiseres som et kartell i global skala, og at man på den måten kan sikre fred og stabilitet – peker Callinicos på at kapitalismens utvikling per definisjon er preget av ujevnhet, og denne ujevnheten intensiverer konflikter og motsetninger i verdensøkonomien. Dette betyr igjen at kapitalistisk utvikling hele tiden vil være preget av omstrukturering og endringer i maktbalanser mellom stater, hvilket igjen vil gi opphav til konkurranse og rivalisering. Og det er nettopp dette som er imperialismens såfrø.

(b)På bakgrunn av denne gjennomgangen går Callinicos i gang med å sette opp sitt eget rammeverk for å analysere imperialismen. Helt sentralt her står hans argument om at imperialisme må forstås som et fenomen som oppstår i skjæringspunktet mellom økonomisk og geopolitisk konkurranse, og økonomi og geopolitikk er i følge Callinicos – og her følger han Harvey – formet av særegne, men sammenvevde «maktlogikker». Men – hva slags kapitalismeforståelse skal dette teoretiske rammeverket hvile på, og hvordan skal det geopolitiske nivået bringes inn i en mer omfattende forståelse av kapitalistisk utvikling?

Staten, hevder Callinicos, tjener en dobbel funksjon: Den er et redskap som sikrer kapitalens dominans over proletariatet, men den er, som en nasjonalstat i et verdenssystem av stater, også et sentralt element i konkurransen mellom forskjellige deler av borgerskapet. Vi er dermed tilbake til et sentralt poeng i bokas innledning, som er avgjørende i Callinicos’ analyse: «[…] capitalist relations of production involve, not merely […] the ’vertical’ antagonism between capital and labour, but also the ’horizontal’ competitive rivalries among individual capitals» (s. 79). Dette gjør at «global kapital» er en teoretisk abstraksjon – i virkeligheten finnes det bare et mangfold av konkurrerende økonomiske aktører. Og det er ut fra dette vi må forstå statssystemet som en form som historisk sett gikk forut for kapitalismen, men som etter hvert ble vevet inn i og tilpasset kapitalismens logikk (men uten at dette betyr at statssystemet er uten egenart eller egendynamikk). Statssystemet er en dimensjon ved den kapitalistiske produksjonsmåten, preget av sine egne former for konkurranse, og sine egne mønstre og mål.

Callinicos trekker på Fred Block når han deretter vil vise hvordan stater og kapitalfraksjoner knyttes sammen. Block har argumentert for at det finnes en arbeidsdeling mellom de som akkumulerer kapital og de som styrer statsapparatene. De første er vanligvis ikke klar over hva som er nødvendig for å reprodusere den sosiale orden som helhet, mens de siste må å opprettholde et visst økonomisk aktivitetsnivå for å kunne sikre sin politiske makt. Dermed vil statsbestyrere typisk tilrettelegge for akkumulasjon og investering, men de vil gjøre dette ut fra et mer helhetlig perspektiv enn det kapitalister typisk opererer med. Komplekse forhandlingsprosesser mellom statsbestyrere og kapitalister gir dermed opphav til spesifikke, institusjonaliserte og geografisk avgrensede neksuser mellom spesifikke stater og spesifikke kapitalfraksjoner. Og denne prosessen er preget av ujevn og kombinert utvikling, i den forstand at det oppstår selvforsterkende prosesser hvorigjennom kapital med høy produktivitet konsentreres i visse geografiske områder, og omvendt kapital med lav produktivitet konsentreres i andre områder. Denne dynamikken er igjen avgjørende for å forstå hvorfor statssystemet, til tross for at det ikke oppsto samtidig med eller på grunn av kapitalismen, reproduseres i kapitalismen:


[…] one very important implication of these arguments is that the tendency of capitalist development to generate spatially concentrated economic complexes generates very powerful centrifugal forces that would strongly work to sustain the political demarcation of the world into territorial states. Capitalists in such a complex would have an interest in preserving the existing state to which they had privileged access; equally, state managers would be reluctant to surrender the control they currently exercised over the resources of this complex (s. 91).


Rammeverket Callinicos trekker opp, er i og for seg solid og overbevisende – og han gjør det gjennom interessante teoretiske tvekamper, blant annet med Benno Teschke og Hannes Lachers tolkning av «politisk marxisme». Det spesielt tiltalende med dette rammeverket er tanken om at imperialismen oppstår i et krysningsfelt mellom gjensidig avhengige dynamikker innenfor økonomi og politikk. Dette gir grunnlag for ikke-reduksjonistiske analyser. Videre finnes det her en klar forståelse av hvordan disse dynamikkene konkret veves sammen i historiske prosesser.

Men det er allikevel noe ufullstendig over det hele, og det skyldes at den mest skuffende biten i denne delen av boka er drøftingen av ideologiens rolle i kapitalistisk utvikling. Callinicos kritiserer det konstruktivistiske fokuset på hvordan ideer former internasjonal politikk. I opposisjon til konstruktivismen legger han frem marxistiske grunntanker som det ikke er vanskelig å være enig i, som for eksempel at ideologiens rolle er å legitimere materielle og sosiale maktforhold, skape kollektive identiteter, og skjule samfunnsmessige maktforhold. Han peker også på at ideologier spiller en viktig rolle i å integrere statsbestyrere og kapitalister, slik at de kan gjennomføre felles prosjekter. Det han derimot ikke gjør, er å gå i dialog med de retningene innenfor marxismen som har gått lengst i å utvikle en forståelse av ideologiens rolle i internasjonal politikk: den neogramscianske skolen representert av blant andre Robert Cox og Stephen Gill, og Amsterdam-skolen representert ved Kees Van Der Pijl og Henk Overbeek. Det finnes enkelte referanser til sistnevnte i boka, men de neogramscianske perspektivene avvises med at de mangler et begrep om strukturell determinasjon.[1]

Dette er uheldig fordi det innenfor disse «skolene» har blitt fremstilt glimrende analyser av hvordan statsbestyrere og kapitalfraksjoner har definert og iverksatt prosjekter (Bob Jessop, en annen sentral marxist som nærmest fullstendig overses i boka, ville kalt det «hegemoniske prosjekter») for å forme kapitalismens utvikling på avgjørende punkter i moderne historie, og hvordan de sikrer slike foretak tilslutning fra underordnede grupper og klasser. Hadde Callinicos tatt disse analysene mer på alvor, tror jeg det ville ha styrket hans teoretiske rammeverk, hvor samspillet mellom kapitalfraksjoner og statsbestyrere står så sentralt. Vektleggingen av det strukturelle er for så vidt ikke noe nytt i Callinicos’ forfatterskap, og ikke problematisk i seg selv, men om man har valgt å angripe teoretiske abstraksjoner på den måten han gjør i Imperialism and Global Political Economy, blir det noe ufullstendig når han ikke bestreber seg mer på å forstå hvordan herskende sosiale grupper konstituerer seg selv som kollektive aktører for å kunne gi form og retning til kapitalismens politiske økonomi.


Kapitalisme og imperialisme – i praksis

(a)Bokas andre del vender seg fra teori til historie – mer spesifikt til en analyse av kapitalismens historiske dynamikk og imperialismens forskjellige faser.

            Det nittende århundret var preget av fremveksten av et integrert og genuint globalt økonomisk system dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette ble med nødvendighet et polarisert system, der avanserte regioner – først og fremst Nordvest-Europa og Nord-Amerika – dominerte over mer tilbakeliggende regioner. Utgangspunktet for Callinicos’ analyse er de historiografiske kontroversene blant marxister omkring kapitalismens opprinnelse og det koloniale overherredømmets innvirkning på den kapitalistiske utviklingen i Europa. Han trekker en linje fra Paul Sweezys kritikk av Maurice Dobbs teori om at middelalderbyene var organisert på en slik måte at de hindret økonomisk vekst, via Andre Gunder Franks avhengighetsteori, basert på tanken om at sosioøkonomisk utvikling i verdensøkonomiens metropoler er basert på sosioøkonomisk underutvikling i satellittstatene, til Wallersteins verdensystemteori, der kapitalismen forstås som et transnasjonalt nettverk av markedstransaksjoner, bestående av et sentrum, en semiperiferi, og en periferi sentrert omkring Europa. Disse perspektivene, påpeker han, er ikke rotfestet i en forståelse av kapitalismens grunnleggende relasjoner, hvilket betyr at de ikke evner å gripe kapitalismens historiske egenart.

            Et alternativ til dette perspektivet finnes hos Robert Brenner, som hevdet at moderne økonomisk vekst var basert på en situasjon der de økonomiske aktørene var avhengige av markedet for å sikre sin reproduksjon. Dette scenarioet er igjen basert på et spesielt sett av sosiale relasjoner som man kun finner under kapitalismen, ettersom alle direkte produsenter er atskilt fra produksjonsmidlene, og de eiende klassene er ute av stand til å sikre sitt eksistensgrunnlag gjennom bruk av utenomøkonomisk tvang og voldsmakt. Brenner hevder som kjent at Englands kapitalistiske utvikling og industrialisering var basert på en triade som forente landeiere, kapitalistisk orienterte bønder og frie arbeidere. I Ellen Meiksins Woods arbeid blir dette gjort til et allment kriterium for å kunne klassifisere en produksjonsmåte som kapitalistisk. Dette er i følge Callinicos problematisk, ettersom det overser Marx’ antakelse om at kapitalismen også kan utvikle seg ved at handelsmenn tar kontroll over førkapitalistiske produksjonssystemer, uten at de sosiale relasjonene som utgjør kjernen i disse systemene, forvitrer. På bakgrunn av dette hevder Callinicos at det er nødvendig å finne en middelvei mellom Brenners analyse og verdenssystemteorien, der det anerkjennes at merkantil kapitalisme kan legge grunnlaget for fremveksten av et økonomisk kretsløp preget av kapitalistisk reproduksjon.

            Callinicos plasserer utviklingen av kapitalisme og et kapitalistisk statssystem i Europa i den absoluttistiske gjenoppbygningen som etterfulgte føydalismens kollaps i det fjortende og femtende århundret. Dette resulterte i at den pluralistiske fremveksten og ekspansjonen av nye stater falt sammen med utviklingen av kapitalistiske økonomier og vekstprosesser, først og fremst i Nederland og England:


The emergence of the first capitalist states […] seems to have been the result of an interaction between intra-European developments, leading to the dominance of capitalist economic relations in the Northern Netherlands and England in particular, and the manner in which geopolitical conflict and mercantile ambitions pushed European states and private adventurers to seek wealth in the rest of the world […] A genuinely capitalist version of extra-European expansion was in actuality pioneered by the United Provinces formed out of the Dutch Revolt against Habsburg Spain […] (s. 128).


At Nederland var spydspissen i denne utviklingen, skyldtes i følge Callinicos at det hadde vokst frem en produktiv hjemmeøkonomi, og at staten tok form av en føderasjon av urbane merkantile eliter. Men på slutten av 1600-tallet ble Nederlands posisjon undergravd som en følge av at det ble gjennomført merkantilistisk politikk i store deler av Europa. Den nye hegemoniske staten var England, som gjennom den «opprinnelige akkumulasjonen» på landsbygda hadde utviklet kapitalistiske relasjoner og en kapitalistisk stat:


The formidable character of the post-revolutionary English state is brought out by its capacity to drastically increase military expenditure in order, in the course of the eighteenth century, to secure its dominant position in the world economy […] This reflected the commitment of the landed aristocracy, based in capitalist agriculture and with interests in industry, finance and the colonies, to find the resources needed to establish global hegemony (s. 132–3).


I det tidlige moderne Europa skjedde det med andre ord en transformasjon i den geopolitiske konkurransen: Det som begynte som en politisk akkumulasjonsprosess, endret karakter da de første kapitalistiske statene – Nederland og England – trådte frem, og ble til en prosess som også fremskyndet kapitalistisk økonomisk utvikling i de ekspanderende statene. Man kan, som Callinicos påpeker, ikke garantere at kolonial ekspansjon vil bidra positivt til hjemlig kapitalistisk utvikling, men det er mulig for stater som søker å understøtte kapitalinteresser, å fremme både ekstern ekspansjon og nasjonal vekst. England er det fremste eksempelet på dette, og her vokste det frem et symbiotisk forhold mellom statsbygging og geopolitisk ekspansjon på den ene siden og kapitalistisk økonomisk utvikling på den andre siden.

(b)Neste steg i den historiske analysen består i en periodisering av imperialismen fra 1870 til i dag. Callinicos foreslår følgende tredeling: først, den klassiske imperialismen fra 1870 til 1945, så supermaktsimperialismen fra 1945 til 1991, og til sist imperialismen etter den kalde krigen, fra 1991 til i dag.

Den klassiske imperialismen fant sted i en liberal verdensøkonomi, det vil si i en kontekst der et globalt nettverk av markedsrelasjoner var i ferd med å utkrystallisere seg. Storbritannia var den hegemoniske makten i dette systemet, og USA og det kontinentale Europa fungerte som viktige eksportmarkeder for britisk industri. Fullt utviklet kapitalisme var bare en realitet i Nordvest-Europa og deler av Nord-Amerika; den strukturelle logikken i systemet pekte i retning av en ujevn og ulik internasjonal arbeidsdeling. Callinicos viser hvordan rivaliseringen i dette systemet vokste ut fra kvasiabsoluttistiske monarkier i Sentral- og Øst-Europa som var avhengige av industrialisering for å kunne hevde seg militært. Tyskland var her en sentral aktør og utviklet et rivalforhold til Storbritannia som skulle komme til å forme første halvdel av det tjuende århundret.

Denne rivaliseringen falt sammen med en enorm ekspansjon av Europas koloniale dominans. Hva var så fordelene som fulgte av det koloniale overherredømmet? I det britiske tilfellet fungerte for eksempel India som et «captive market» for tekstilprodukter og garanterte dermed for en viktig del av kolonimaktens industri. Tyske myndigheter var klar over hva de kunne hente gjennom kolonial ekspansjon og søkte derfor både å øke sin innflytelse i Europa og å bygge sitt eget imperium utenfor Europa. Til tross for nederlaget i første verdenskrig førte dette til at Tyskland etablerte seg som en militær stormakt.

Den liberale verdensøkonomien ble hardt rammet av den økonomiske krisen på 1930-tallet. Sentrale stater begynte å føre en proteksjonistisk politikk for å gjenopplive den hjemlige økonomiske veksten, noe som førte til økte spenninger blant stormaktene:


Indeed, the drive towards economic autarky by the Great Powers only exacerbated the tensions among them, since it gave those lacking ready access to use the military machines built up by these state capitalist policies to win a larger share of global resources for themselves (s. 159).


Det var nettopp dette som skjedde i annen verdenskrig. «Politics was clearly in command in this genocidal project of racial imperialism», skriver Callinicos (s. 160). Men dette var et prosjekt som falt sammen med tyske kapitalinteresser, ettersom selskaper som Farben, Siemens og AEG på dette tidspunktet forsøkte å kartellisere sine industrier på europeisk basis. Japansk imperialisme virket ut fra en liknende logikk: Meiji-restaurasjonen la grunnlaget for kapitalistisk utvikling, og med annen verdenskrig åpnet det seg muligheter for å ekspandere inn i koloniene til England, Nederland og Frankrike.

Callinicos betrakter annen verdenskrig som en strid om hvorvidt verdensøkonomien skulle styres etter proteksjonistiske eller liberale prinsipper. USA hadde fremmet liberale prinsipper – «den åpne dør» – siden 1890-tallet, som en strategi for å realisere statens globale økonomiske maktpotensial:


America’s strength lay in mass-production industries organized by bureaucratically managed multi-branch corporations and supplying a continental economy insulated from the other major centres of economic and political power by the Pacific and Atlantic oceans. Paradoxically, this combination of in-depth industrial strength and relative geopolitical isolation gave US capitalism the ability to establish global hegemony without creating its own formal territorial empire (s. 166).


Keynesianismen var i seg selv ikke nok til å stable amerikansk økonomi på beina igjen etter krisen på 1930-tallet. Det var i tillegg nødvendig å sikre en liberal internasjonal orden der amerikanske varer og kapital kunne ha fritt spillerom, fritt for rivalisering mellom europeiske stormakter. USAs supermaktimperialisme søkte derfor å løse opp proteksjonistiske blokkdannelser, og da spesielt proteksjonismen som knyttet seg til det britiske imperiet. Etter annen verdenskrig var Tyskland og Japan i sjakk, og USA hadde sikret seg innrømmelser fra Storbritannia som gjorde slutt på britiske fortrinn knyttet til deres kolonier. Samtidig ble USAs økonomiske og politiske makt nedfelt i Bretton Woods-institusjonene. Sovjetunionen og Østblokken var det største hinderet for USAs globale ambisjoner, men heller enn å søke en direkte militær løsning på dette problemet valgte man å forsøke å begrense sovjetisk innflytelse og kontroll. Et sentralt element i denne strategien var selvfølgelig Marshallplanen, som fremmet europeisk gjenoppbygging og stabilisering. Samtidig fremmet Washington europeisk integrasjon gjennom EEC for å begrense konfliktpotensialet innad i Europa. Dette prosjektet var igjen understøttet av høye vekstrater på 1950- og 1960-tallet som var nært knyttet opp til amerikansk opprustning.

Callinicos hevder at dette resulterte i at geopolitisk og økonomisk konkurranse til en viss grad ble koblet fra hverandre. Det vil si: geopolitisk konkurranse og rivalisering fortsatte i form av den kalde krigen, men dette førte ikke til krig i stor skala som tidligere. Videre var de ledende kapitalistiske statene forent under USAs militære og politiske lederskap, hvilket igjen gav opphav til et «transnasjonalt liberalt kapitalistisk rom» som omfattet Nord-Amerika, Europa og Japan, og som var institusjonalisert i IMF, Verdensbanken og GATT. Innenfor dette rammeverket resulterte ikke økonomisk konkurranse i geopolitisk konflikt.

Til tross for at dette systemet gikk inn i en lengre periode med lavere vekstrater og periodiske kriser fra sent på 1960-tallet, har man allikevel oppnådd en høy grad av transnasjonal økonomisk integrasjon gjennom investeringsstrømmer. Unntaket fra denne tendensen er det globale Sør, som har blitt stadig mindre viktig for de avanserte kapitalistiske økonomiene etter 1945. Som en kritikk av avhengighetsteorien peker Callinicos på at mesteparten av dagens globale investeringsstrømmer er sentrert omkring triadestatene (USA, EU, Japan) og et lite knippe fremvoksende markeder i Øst-Asia og Latin-Amerika. Det er derfor ikke slik, hevder han, at underutvikling i Sør er knyttet til utvikling i det globale Nord:


The norm in the Third World was not intensive exploitation by transnational corporations, but the effective exclusion of most poor countries from world trade and investment […] The worker, peasants and urban poor of Africa, Asia and Latin America struggled in poverty less because the fruits of their exploitation were the main source of imperialist super-profits than because their labour was irrelevant to the main centres of capital accumulation in North America, Western Europe and Japan – unless, as tens of millions from the Third World increasingly did, they followed this capital to its home bases (s. 183).


Callinicos bemerker at det fantes unntak fra dette generelle bildet – nemlig Midtøstens økonomiske og strategiske viktighet for USA og industrialiseringen i Øst-Asia. Han bemerker også at fremveksten av nye akkumulasjonssentra – kanskje først og fremst Kina og India – har bidratt til å komplisere hierarkiet av økonomisk og politisk makt som preger vår tids imperialisme. Et tema Callinicos kunne tatt opp i denne analysen, er selvfølgelig det faktum at det globale Sørs strukturelle marginalisering i verdensøkonomien også har medført en endring i vestlige staters geopolitiske tilnærming til regionen, hvor sikkerhets- og utviklingsagendaer i stadig større grad smelter sammen. Som Mark Duffield har påpekt, er vestlige intervensjoner i stadig større grad basert på å kontrollere såkalte «feilslåtte stater» heller enn på å sikre seg kontroll over staters territorium og dermed deres råvarer og markeder.[2]

(c) Bokas siste kapittel analyserer imperialismen etter den kalde krigen. Utgangspunktet er spørsmålet om hva som er særegen ved amerikansk imperialisme i vår tid, og svaret på dette spørsmålet finner Callinicos i USAs evne til å dominere og lede andre kapitalistiske stater uten å ha bygget opp et tradisjonelt, territorielt imperium. En av årsakene til at USA er i stand til å gjøre dette, er at landets økonomiske og politiske makt er nedfelt i institusjoner: institusjoner som IMF, Verdensbanken og WTO setter Washington i stand til å fremme nyliberal politikk, spesielt i krisetider (for eksempel i Mexico og Øst-Asia på 1990-tallet), mens NATOs ekspansjon i Øst-Europa har bidratt til den amerikanske ambisjonen om å sirkle inn Russland og etablere kontroll over strategisk viktige regioner. Samtidig peker Callinicos på at vår tids imperialisme fortsatt utspiller seg i en kontekst formet av ujevn kapitalistisk utvikling. Kapitalismen har ikke brutt med sine geografiske ankerfester, og globale investeringsstrømmer er konsentrert rundt de avanserte kapitalistiske statene, og de sosiale konsekvensene av dette er dramatiske ulikheter på globalt nivå.

Kapitalismen er ikke bare preget av ujevnhet, men også av en vedvarende profittkrise. Sammenliknet med kapitalismens «gullalder» på 1950- og 1960-tallet er dagens vekst- og profittrater svært skrale. Dette er spesielt iøynefallende ettersom de første fem årene av 2000-tallet var preget av produktivitetsøkning og kun marginale reallønnsøkninger. Dette betyr at profittkrisen ikke har latt seg løse til tross for at det har vært en økning i relativ merverdi. Det er denne profittkrisen som motiverte overgangen til nyliberalisme, og Callinicos trekker på Harveys teori om at nyliberalismen er et prosjekt som tar sikte på å gjenopprette kapitalens klassemakt. Han peker imidlertid på at dette prosjektet ikke har lyktes i å håndtere profittkrisen, som har vedvart siden sent på 1960-tallet. Det som mangler i denne drøftningen, er selvfølgelig Harveys argument om at nyliberalismen, ved hjelp av forskjellige former for «akkumulasjon ved frarøvelse», har privatisert sosial velstand og konsentrert denne rikdommen blant globale eliter.

Callinicos bemerker også at det amerikanske hegemoniet står overfor utfordrere i nye økonomiske maktsentra som har vokst frem blant annet i det globale Sør. Kina er selvfølgelig et interessant tilfelle her: Er dette den nye hegemoniske staten på verdensbasis, slik blant andre Giovanni Arrighi har hevdet? Callinicos svarer klart nei på dette. Han hevder først og fremst at Kina ikke utgjør et alternativ til den kapitalistiske markedsordenen:


China’s success in sustaining an average annual growth rate of 8 – 10 per cent for thirty years is undeniably a world-historical development. But in hard analytical terms it represents a particularly concentrated and harsh version of what Marx called the primitive accumulation of capital in which hundreds of millions of people, along with productive resources previously in the public domain, have been subordinated to the logic of global competition (s. 210).


Videre argumenterer han for at forholdet mellom USA og Kina er preget av en så sterk gjensidig avhengighet at Kina neppe vil velge å underminere USAs hegemoniske posisjon fullt ut. Dette betyr ikke at eksisterende relasjoner mellom Kina og USA er urokkelige. De to landenes evne til å fungere som en kombinert vekstdynamo i verdensøkonomien er i stor grad basert på dollarens globale styrke. Skulle dollarens globale posisjon forvitre, kan vi bli vitne til radikale omskiftninger i det kapitalistiske verdenssystemet.

Callinicos beskriver den geopolitiske maktsituasjonen som et «1 + 4»-scenario. USA er den eneste supermakten, mens Kina, EU, Japan og Russland er vår tids stormakter. EU vil ikke kunne utfordre USAs posisjon, hevdes det, ettersom unionen ikke vil være i stand til å utvikle militær makt på linje med USA. Japan vil heller ikke kunne bryte med USAs hegemoni ettersom landet er en viktig brikke i den amerikanske Kina-strategien, hvor det gjøres et forsøk på å sirkle inn Kina ved å knytte til seg vennligsinnede nordøstasiatiske stater. Russland har mistet strategisk viktige områder etter 1991 og kan dermed ikke true USAs posisjon. USA vil dermed fortsatt beholde sitt hegemoni, og derfor er vår tids imperialisme ikke lenger preget av den type krigføring som vi kjenner fra tidligere tider. Dette betyr imidlertid ikke at vi er på vei inn i en konfliktfri, transnasjonal ultraimperialisme: «The combined impact of continuing slow growth in the core of the system and of a shifting global distribution of economic power is likely to create significant centrifugal pressures on the major blocs of capital that […] are in competition with each other.» (s. 218) USA må handle aktivt – først og fremst ved hjelp av splitt-og-hersk-taktikker, og delvis også ved hjelp av selektiv bruk av militærmakt – for å reprodusere sitt hegemoni, spesielt i forhold til Kina, som utvilsomt er i ferd med å bli den mektigste staten i verdensøkonomiens mest dynamiske region. Vi er derfor på vei inn i en mer ustabil verdensorden. Det amerikanske hegemoniet vedvarer, men ikke uten aktiv innsats, og ikke uten utfordringer: Fremveksten av alternative akkumulasjonssentra betyr at vi står overfor en stadig mer sentrifugal verden; verdensøkonomien er i seg selv ikke en kilde til endeløs økonomisk vekst; og, ikke minst, USAs økende tendens til militær maktbruk og institusjonell manipulasjon for å opprettholde sitt hegemoni kan slå negativt tilbake.


Avsluttende kommentar

Imperialism and Global Political Economy er et velskrevet og velfundert bidrag til dagens imperialismedebatt, og den leverer både et interessant teoretisk perspektiv samt en opplysende og balansert historisk analyse. Det er imidlertid noe som mangler.

Jeg etterlyste ovenfor at Callinicos skulle gått de neogramscianske marxistene mer i møte for å etablere en mer sofistikert forståelse av hvordan elitenes kollektive prosjekter har blitt utviklet og iverksatt opp gjennom historien. Det er også grunn til å peke på et problem som angår den andre siden av det sosiale spektrumet, nemlig at opposisjonelle bevegelser nedenfra, og deres rolle i å forme imperialismens dynamikk, glimrer med sitt fravær i denne boka. Callinicos tar riktignok opp denne mangelen avslutningsvis og rettferdiggjør den med en avvisning av den autonome marxismens argument om at kapitalismens strukturer og transformasjoner er rotfestet i proletære energier. Dette er imidlertid ikke et godt nok argument. Man trenger ikke slutte seg til den autonome marxismen for å hevde at kapitalismens strukturer og prosesser konstitueres i spenningsfeltet mellom arbeid og kapital – eller, mer konkret, gjennom kamper mellom dominerende og underordnede grupper om hvordan produksjonsprosessen, og samfunnet mer generelt, skal organiseres. Beverly Silver og Eric Slater[3] har vist hvordan fremveksten av kapitalismen, kapitalismens geografiske ekspansjon utenfor Europa, og imperialismens forskjellige faser er nært knytet til hvordan sosiale bevegelsers opposisjonelle virksomhet påvirket akkumulasjonens dynamikk. Jeg mener boka ville vært rikere – både teoretisk og historisk – om Callinicos også hadde innarbeidet et slikt perspektiv. Slik analysen står nå, er den preget av det Michael Lebowitz har kalt «ensidig marxisme», det vil si en marxisme som forstår kapitalismens politiske økonomi utelukkende som et uttrykk for kapitalens logikk, heller enn et produkt av kamper mellom arbeid og kapital.[4] Det synes som det kun er den ene av de to relasjonstypene i kapitalismen som Callinicos skisserte i begynnelsen av boka – konkurransen mellom forskjellige kapitalfraksjoner – som driver politisk-økonomisk utvikling, og dette forringer en ellers svært sterk analyse.


[1] Callinicos gjør her et unntak for Andreas Bieler og Adam Mortons arbeid innenfor neogramsciansk teori. Men det er allikevel en problematisk påstand gitt Stephen Gills vektlegging i sitt tidlige arbeid nettopp av kapitalens «strukturelle makt» (se Stephen Gill og David Law, «Global Hegemony and the Structural Power of Capital», International Studies Quarterly, bind 33, nr. 4, 1989, 475–499).

[2] Mark Duffield, Global Governance and the New Wars: The Merging of Security and Development. London: Zed Books 2001.

[3] Beverly Silver & Eric Slater, «The Social Origins of World Hegemonies», i Giovanni Arrighi m.fl. (red.), Chaos and Governance in the World-System. Cambridge: Cambridge University Press 1999.

[4] Michael Lebowitz, Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class. Basingstoke: Palgrave Macmillan 2000.

Nyliberalismens Hemmelige Historie


Naomi Klein: Sjokkdoktrinen: Katastrofekapitalismens Fremmarsj, Oslo, Forlaget Oktober, 2007, 575 s.


Alf Gunvald Nilsen


Det første som slår meg etter å ha lest Naomi Kleins Sjokkdoktrinen er at boken kan sammenliknes med Karl Marx sitt generaloppgjør med de fremherskende myter om kapitalismens opprinnelse i første bind av Kapitalen. Myten Marx ville til livs var selvfølgelig forestillingen om at det kapitalistiske systemet representerer en naturtilstand, en uavvendelig og evig refleksjon av det dypeste i menneskets vesen og det ypperste i menneskelig samkvem – og han gikk til verks ved å vise hvordan kapitalismens opprinnelse var rotfestet i en historisk prosess hvor ”erobring, undertrykkelse, rovmord, kort sagt vold spiller hovedrollen”[1]. Dette var kapitalismens hemmelige historie, en historie som glimret med sitt fravær i skriftene til Adam Smith og David Ricardo. Myten Naomi Klein vil til livs i Sjokkdoktrinen er vår samtids forestilling om at nyliberalismen utgjør et friheltig prosjekt og et historisk ”endepunkt” som representerer det ypperste i menneskelig frihet, og hvis tilblivelse og eksistens reflekterer det enkle faktum at ”det ikke finnes noe alternativ” til en sosial og økonomisk orden tuftet på det frie marked. Og for å oppnå dette går Klein til verks på en måte som ikke er helt ulik hva Marx gjorde: hun avslører, ned til minste rystende detalj, det som kan kalles nyliberalismens hemmelige historie – det vil si, hvordan det nyliberale omslaget fra midten av 1970-tallet og fremover har vært rotfestet i en strategi basert på bruk av tvangsmakt i krisesituasjoner i så utstrakt grad at det øver vold mot selv de mest grunnleggende demokratiske prinsipper.


Mer spesifikt er Kleins tredje bok konsentrert omkring en analyse av det hun kaller ”katastrofekapitalisme” – det vil si, velorganiserte røvertokt i etterkant av storstilte katastrofer, som overfører ressurser og rikdom fra offentlige til private hender. Disse røvertoktene, hevder Klein, har sin ideologiske forankring i Milton Friedmans tese om at det i kjølvannet av omfattende kriser oppstaar en sjokktilstand i offentligheten som kan benyttes til å gjennomføre en rekke ugjenkallelige forandringer i økonomiske, politiske og sosiale strukturer – det er dette Naomi Klein refererer til som sjokkdoktrinen. Og boken skildrer sjokkdoktrinens tilblivelse, liv, og destruktive virke fra seminarrommene ved Universitetet i Chicago i etterkrigsaarene og i Pionchets Chile på 1970-tallet, frem til invasjonen av Irak i 2003, tsunamien i Asia i 2004, og orkanen Katrinas herjinger i New Orleans i 2005.


Sjokkdoktrinens Tilblivelse


I etterkant av orkanen Katrinas herjinger i New Orleans kommenterte en aldrende Milton Friedman at det som hadde skjedd var en tragedie, men at det samtidig presenterte en unik mulighet til å gjennomføre en radikal reform av utdanningssystemet. Dette ble utgangspunktet for en gjennomgripende privatisering av New Orleans sitt skolesystem. Strategien som utspilte seg i dette tilfellet hadde blitt tildelt betegnelsen ”sjokkbehandling” av Milton Friedman, og har blitt perfeksjonert over tre tiår. Tanken er ganske enkelt å ha reformplanene klare når en krisesituasjon oppstaar, for så å gjennomføre disse planene svært hurtig mens offentligheten er handlingslammet på grunn av krisens sjokkerende innvirkning, og så å sørge for at disse reformene gjøres permanente.


Kleins argument er at nyliberale modeller kun kan gjennomføres i sin helhet under autoritaere forhold – og økonomisk sjokkterapi har manipulert kollektive traumer fra militærkupp til naturkatastrofer for å oppnaa nettopp dette. Etter 11-9 har ”krigen mot terror” blitt katastrofekapitalismens fremste redskap; et katastrofekapitalismekompleks har vokst frem der transnasjonale selskaper og velstående politikere utveksler tjenester for å oppnaa sitt mål: en gjennomgående privatisering av offentlige goder og statlige styringsoppgaver.


Klein bruker tortur som en metafor for å forklare sjokkdoktrinens logikk. Hun viser til bruken av elektrosjokk på psykiatriske pasienter i etterkrigstidens USA, hvor tanken var å bryte ned alle eksisterende personlighetsforstyrrelser, og dermed skape et menneskelig ”terra nullius” som utgangspunkt for gjenoppbyggingen av det som ble ansett for å være en mentalt og sosialt velfungerende medborger. CIA fattet etter hvert interesse for hvordan disse metodene kunne brukes som et redskap i den kalde krigen, spesielt i forbindelse med avhør av gjenstridige fanger. Det endelige resultatet var en detaljert handbok som gav en innføring i hvordan man med forskjellige former for psykologisk og fysisk tortur kunne bryte ned all kapasitet og vilje til motstand i avhoersobjekter. Metodene var i utstrakt bruk i den USA-stoettede skitne krigen mot venstrekrefter i Latin Amerika på 1970 og 1980-tallet, og ble igjen vekket til live som en del av ”krigen mot terror” i etterkant av 11-9. Men, som Klein så ugjendrivelig viser, fungerer ikke tanken om å bryte ned menneskelige og sosiale ”forstyrrelser” ved hjelp av sjokk for så å rekonstruere – rekonstruksjonen finner simpelthen ikke sted, enten det dreier seg om etterkrigstidens psykiatriske pasienter eller vår tids krigsherjede Irak.


Klein drar en videre parallell til Milton Friedmans økonomiske teorier, som i stor grad var basert rundt tanken om å strippe økonomiske systemer for ”forstyrrelser” i form av statlig intervensjon og regulering, og dermed å gjeninnføre en rendyrket form for kapitalisme. Og metoden hvorigjennom dette skulle skje var nettopp å påføre samfunn gjennomgripende sjokk – markedsreformer dreide seg om alt eller ingenting, ikke stykkevis og delt.


Sammen med Friedrich Hayek grunnla Friedman tenketanken Mont Pelerin Society for å utvikle sine teorier og fremme markedsliberale doktriner, men dette skjedde i en historisk kontekst der slike ideer var langt fra gangbare. Etterkrigstiden var som kjent formet av det Karl Polanyi i The Great Transformation kalte ”den doble bevegelse”, der forsøket på å løsrive og fristille markedet på nittenhundretallet var blitt møtt av en motbevegelse i det tyvende århundre som førte til en ”gjeninnvevning” av oekonomien i sosiale restriksjoner og reguleringer. Den konkrete manifestasjonen av dette var den sosialdemokratiske velferdsstaten i Europa, New Deal politikk i USA, og fremveksten av utviklingsregimer (developmentalism) i de nylig frigjorte statene i den tredje verden. Dette var ikke en avvikling av kapitalismen, men en innføring av langt mer regulerte kapitalistiske oekonomier, som et globalt uttrykk for et kompromiss i kjølvannet av sosialistiske og antiimperialistiske kamper i første halvdel av det tjuende århundre[2]. Og det var nettopp denne gjeninnvevde kapitalismen som Friedman og hans kumpaner ville til livs.


De første tilslagene mot den gjeninnvevde kapitalismen rettet seg mot utviklingsregimene i den tredje verden. Dypt påvirket av transnasjonale selskaper som var svært lite tilfredse med det begrensede armslag de etter hvert hadde i det som tidligere hadde vært deres koloniale sandkasse, støttet CIA og amerikanske myndigheter militærkupp i Iran og Guatemala i 1953 og 1954. Det utviklet seg så et nettverk for å komme utviklingsregimene i Latin Amerikas sørlige kjegle til livs. Latinamerikanske studenter ble sendt en masse til Universitetet i Chicago for å indoktrineres med Friedmans økonomiske teorier. Men den intellektuelle imperialismen fungerte dårlig – ”the Chicago Boys” forble marginalisert i en kontekst der debatten om økonomisk politikk fokuserte på forskjellige strategier for å bringe utviklingsregimene ett skritt videre i sin ferd ut av historisk underordning i det kapitalistiske verdenssystemet. Dette ble aller klarest manifestert i Chile i 1970, da Salvador Allendes Unidad Popular vant parlamentsvalget, og iverksatte en rekke reformer sentrert rundt omfordeling, nasjonalisering, og sosial rettferdighet.


Mens Allendes motstandere funderte på hvordan det ville være mulig å undergrave hans regime studerte de militærkuppene i Brasil i 1964 og i Indonesia i 1965 med argusøyne. Det indonesiske kasuset viste i særdeleshet hvordan massiv bruk av vold, tvangsmakt og politisk represjon kombinert med tilstedevaerelsen av politiske og økonomiske eliter med klare planer for en reformoffensiv, kunne brøyte vei for rendyrket markedsliberalisme. ”Jakarta kommer” sto det skrevet på veggene i Santiago, og i 1973 smeltet tre former for sjokk sammen i Chile: militærkupp, økonomisk reform, og tortur: ”Sjokket som ble frembrakt av kuppet, beredte grunnen for økonomisk sjokkbehandling, torturkammerets sjokk terroriserte alle som tenkte å stå i veien for de økonomiske sjokkene. Ut fra dette levende laboratoriet oppsto den første Chicago-skole staten og den globale kontrarevolusjonens første seier” (s. 80).


Det er vel verdt å bruke så vidt mye tid og plass på de første åtti sidene i Kleins bok. Ikke bare er det her hun presenterer bokas sentrale argumenter og begreper, men i skildringen av fremveksten av nyliberale tenketanker som i samarbeid med økonomiske, politiske og militære eliter på kryss og tvers av landegrenser søker å utvikle strategier for å gjennomføre markedsliberale reformer bidrar Naomi Klein sterkt til en forståelse av hvordan nyliberalismen har blitt drevet frem av det som kan kalles en ”sosial bevegelse ovenfra”[3]- det vil si et villet og aktivt konstruert kollektivt politisk prosjekt drevet frem av identifiserbare sosiale krefter. Med dette slaas det sprekker i reifiseringen av nyliberalismen som en lovmessighet eller en prosess uten subjekt. Når det er sagt kunne Kleins analyse blitt forsterket om hun hadde gått i dialog med en rekke perspektiver utviklet innenfor det neo-gramscianske paradigmet i internasjonal politisk økonomi, som siden slutten av 1980-tallet har frembrekt svært sterke analyser av det globale nyliberale prosjektet[4]. Dette er ikke et krav eller en forventning om en analyse av mer akademisk karakter. Jeg vil derimot hevde at det er maktpåliggende å fremelske kritiske analyser av nyliberalismen som er tilgjengelige og brukbare for en bredere offentlighet enn akademia, og det er all mulig grunn til å anta at Klein vil kunne være spesielt egnet til å ta på seg en slik formidlerrolle.


Sjokkdoktrinen Ruller Videre


Kleins analyse skrider så videre gjennom en rekke detaljerte kasuser av nyliberale reformer har blitt gjennomført ved å manipulere sjokkartede sosiale tilstander. Hun starter med Chiles blodige historie, og beskriver så hvordan sjokkterapien underla seg Uruguay, Argentina, og Brasil. Det fins tre avslørende fellestrekk ved de forskjellige kasusene: bruken av militærkupp, vold og undertrykking; etableringen av transnasjonale nettverk forankret i USA som yter militær, økonomisk, politisk og intellektuell støtte til kontrarevolusjonen; og en radikalt negativ omfordeling som følger som en konsekvens av markedsreformer: sosiale fellesgoder faller bort og brede lag av befolkningen synker ned i relativ fattigdom, mens nasjonale og transnasjonale eliter skor seg stort på nye profittmuligheter.


Det Klein viser gjennom sine latinamerikanske kasuser er at den nyliberale kontrarevolusjonen ikke dreier seg om en usynlig hånds virke, men om en knyttet neves herjinger, hvorigjennom sosiale majoriteter marginaliseres og fattiggjoeres. Men hvordan kan det ha seg at et så brutalt prosjekt kunne rulle forholdsvis ufortrødent videre fra Latin Amerika til resten av verden – spesielt da overgrepene til de latinamerikanske militærdiktaturene ble brakt den globale offentlighet til kjenne? Kleins argument her er at regimekritikkens karakter i seg selv er viktig for å forstå denne dynamikken: den globale menneskerettighetsbevegelsen kritiserte den statlige terrorvirksomheten og de graverende brudd på politiske og sivile rettigheter som denne medførte, men knyttet ikke denne kritikken til en mer vidtfavnende offensiv siktet inn mot det ideologiske og politiske prosjektet som statsterroren ryddet vei for. Det nyliberale prosjektet og dets grunnleggende voldelige karakter slapp billig unna, med klare geopolitiske konsekvenser: ”Ved at ideologien ikke ble gjort ansvarlig for forbrytelsene som ble begått i dens første laboratorium, fikk denne subkulturen av ikke-angrende ideologer immunitet og var frie til å gjennomsøke verden etter neste erobring” (s. 138). Dette er selvfølgelig en svært viktig innsikt å ta med seg i en kontekst der nyliberalismens ekspansjon igjen er stadig mer basert på menneskerettighetsbrudd i stor skala[5].


Sjokkdoktrinens neste store utfordring var ”å overleve demokratiet” i sin videre ferd på 1980-tallet. I den vestlige verden hadde den sosialdemokratiske velferdsstaten i varierende grad brutt sammen på 1970-tallet, og i en rekke land var nye hoeyrekrefter klare til å feie til side keynesiansk intervensjonisme – men dette måtte skje innenfor et parlamentarisk-demokratisk rammeverk. Skoleeksempelet var Thatchers Storbritannia. De første årene av hennes tiaarige regime var vanskelige: forsøkene på å gjennomføre nyliberale reformer var svært upopulaere og de konservatives oppslutning blant velgerne stupte. Men så kom en ny type sjokk til unnsetning – Falklandskrigen. På grunnlag av populariteten Thatcher oppnaadde etter at argentinske styrker var blitt knust av den britiske hæren, gikk hun i gang med å bekjempe hjemlige motkrefter – først og fremst streikende gruvearbeidere – og med å lansere et gedigent privatiseringsprosjekt som endret britiske sosiooekonomiske strukturer på dramatisk vis. Som Klein skriver, viste Thatcher at ”med en tilstrekkelig stor politisk krise å samle seg rundt, kunne en begrenset versjon av sjokkterapien pålegges et demokrati” (s. 150). Men Falklandskrigen var et unntak – om sjokkdoktrinen skulle iverksettes i en demokratisk kontekst trengte man andre, ikke-militære kriser å bruke som brekkstang.


Det var en økonomisk krise som skulle vise seg å fungere som en slik brekkstang – nærmere bestemt det globale gjeldssjokket som feide over den tredje verden på begynnelsen av 1980-tallet. Klein viser hvordan gjeldskrisen åpnet opp for gjennomføringen av markedsreformer i tidligere utviklingsregimer gjennom Verdensbankens og Det Internasjonale Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer – programmer som ble brakt til bords av en ny ”sjokkdoktor”, Jeffrey Sachs. Og i denne sammenhengen ble den potensielle demokratiske barrieren for reformer imøtegått ikke bare av gjeldsofrenes ekstremt svake forhandlingsposisjon, men også, som i Bolivias tilfelle, ved å tilsidesette parlamentariske prosesser og spilleregler. Folkevalgte forsamlinger ble utsatt for nyliberale bakholdsangrep, og resultatet var å viderefoere sjokkdoktrinen gjennom en grunnleggende autoritaer taktikk skjult bak et ferniss av demokratisk legitimitet. Med Washington-konsensusen trygt installert som ideologisk bolverk i verdens mektigste økonomiske institusjoner ble denne taktikken benyttet over store deler av det globale Soer på 1980-tallet, og igjen i kjølvannet av dramatiske finanskriser på 1990-tallet.


Tapte Muligheter


Neste del av Sjokkdoktrinen tar for seg en serie situasjoner der nyliberal sjokkterapi ble gjennomført i en kontekst der autoritaere regimer av ymse karakter enten gikk i opploesning eller kom under stort press fra sosiale bevegelser nedenfra – Polen, Kina, Soer Afrika, Russland og Soer-Oest Asia.


I kapittelet som tar for seg Polen og Kina viser Klein på svært interessant vis hvordan sosiale bevegelser som fremmet demokratiske, sosialistiske (eller sosialdemokratiske) prosjekter mot totalitære regimer ble feid til side, i Polens tilfelle av bakholdstaktikken som først ble utviklet og testet i Latin Amerika, og i Kinas tilfelle av en blodig massakre gjennomført av et regime som var fast bestemt på å skride i vei med markedsorienterte reformer. I Soer Afrika ble mulighetene for en overgang fra apartheid til et sosialt progressivt alternativ som tok tilbake de fellesgodene som var blitt røvet fra landets svarte majoritet gjennom landets nyere historie tilsidesatt av en rekke avtaler som ble inngått i forhandlinger mellom De Klerks National Party og ANC der førstnevnte part klarte å knesette en rekke områder innenfor den økonomiske politikken – for eksempel handelspolitikk og sentralbanken – som tekniske og administrative domener, avsondret fra den parlamentariske arena, samt å knytte disse politiske områdene til ekspertveldet i IMF, Verdensbanken, og GATT. Med dette var ANC bundet på hender og føtter med henhold til mulighetene for å iverksette en radikal omfordelingspolitikk. Som Klein sier, ble det soer-afrikanske demokratiet ”født i lenker”, og står i dag som ”et levende bevis på hva som skjer når økonomisk reform skilles fra politiske endringer” (s. 209). Et annet viktig poeng som Klein kunne ha fokusert på her – igjen med å gå i dialog med neo-gramscianske perspektiver på det nyliberale prosjektet – er at Soer Afrikas hvite elite i disse forhandlingene benyttet seg av en generell nyliberal strategi, nemlig ”konstitusjonalisering” – det vil si, en strategi hvorigjennom noekkelomraader innenfor den økonomiske politikken fjernes fra det politiske domene, og dermed demokratisk folkelig innflytelse, for eksempel ved å gjøre sentralbanken uavhengig av regjering og parlament[6].


Beretningen tar så for seg Sovjetunionens fall, og Klein viser hvordan overgangen til et demokratisk Russland ble alt annet enn den fredelige ferden ned en tredje vei mellom kommunisme og kapitalisme som Gorbatsjov så for seg da han lanserte sine tanker om ”glasnost” og ”perestrojka”. Bruddet skjedde da Boris Jeltsin antok maktens høyder og opploeste Sovjetunionen i 1991. Jeltsin var klar for markedsreformer, og gikk i gang med en velkjent form for bakholdsangrep på og tilsidesettelse av det parlamentariske systemet, kombinert med jernhard militær undertrykking av politisk opposisjon. Etter Jeltsins angrep på parlamentet i 1993 – som etterlot seg 500 døde – gikk Jeltsins egne Chicagogutter i gang med å lovfeste nyliberale reformer. Resultatet var en samfunnsorden der brede lag av befolkningen led under enorme sosiale tilbakeskritt, mens en håndfull russiske oligarker – ofte med en fortid som partipamper – sammen med transnasjonale investorer og selskaper, og ikke minst Washington-baserte rådgivere, kunne le hele veien til banken.


Russlands overgang til markedsliberalisme er viden anerkjent som en feilslått prosjekt, og Klein presenterer et svært viktig og interessant poeng om den rådende diskursen om dette feilslaget. Det holder ikke, skriver hun, å legge skylden på en russisk korrupsjonskultur – mulighetene for korrupsjon ble frembrakt av markedsreformer som vestlige makter støttet helhjertet, og som internasjonale politiske rådgivere skodde seg stort på. Feilslaget kan heller knyttes til vestens manglende vilje til å støtte opp under reformene med finansiell støtte på linje med Marshallhjelpen. Denne manglende viljen knytter Klein igjen til maktfohold i den globale politiske oekonomien. Marshallhjelpen og det globale omslaget til regulert kapitalisme som den var en del av, var ”resultatet av redsel for folkeopproer” (s. 263) etter et halvt århundre med eskalerende utfordringer nedenfra mot de rådende regimer. Gitt fravaeret av slike globale motbevegelser, samt fraværet av en statsmakt som utgjorde et historisk alternativ til kapitalismen, fantes det ingen interesse for å understøtte markedsreformer med generoese finanstilskudd. La krisene skure, var det nye mantra i Washington og i de internasjonale finansinstitusjonene.


Denne dynamikken ble bare så altfor tydelig i etterkant av finanskrisen i Soer-Oest Asia på slutten av 1990-tallet, som Klein vier det siste kapittelet av denne delen av boka til. Da Thailands eiendomsboble sprakk i 1997, spredte panikken seg raskt til de andre tiger-oekonomiene i den soer-oestasiatiske regionene og kapitalstroemmene endret retning: i løpet av kort tid ble en tilstroemning på 93 milliarder dollar til en utflod på 12 milliarder dollar. Med dette sto de siste utviklingsregimene I det globale Soer for fall. Verdensbanken og IMF tilbrakte den første tide netter krisens utbrudd som passive tilskuere. Da de endelig gikk i dialog var kravene velkjente: gjør slutt på statlige reguleringer, privatiser og selg ut statlige industrier, og liberaliser handelspolitikken. At krisens årsak var finansiell liberalisering under oppmuntring fra Washington syntes ikke å være av spesiell betydning. Resultatet var enorme profitter for transnasjonale investorer, arbeidsledighet og dramatisk økning i ulikhet og fattigdom i det som hadde vært etterkrigstidens utviklingsmessige suksesshistorier, og fremveksten av nyliberale stater i utviklingsregimenes sted. Men Kleins analyse glipper i dette kapittelet, i det at hun fremstiller finanskrisen som rotfestet utelukkende i eksternt vestlig press og profittfesten i dens kjølvann som utelukkende til vestlig fortjeneste[7]. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Finansliberaliseringen ble også fremskyndet av nasjonale kapitalistklasser som ble forhindret i sine aktiviteter av manglende tilgang på kreditt i oekonomier som var i ferd med å stagnere; privatiserings- og liberaliseringsgildet i etterkant av krisen var også en mulighet for disse gruppene til å inngå etterlengtede allianser med transnasjonale selskaper. I dette tilfellet er det klart at Klein kunne ha gjort stor nytte av å utvikle en mer finmasket analyse av sjokkdoktrinens klassemessige dynamikk[8].





Sjokkdoktrinen Vender Hjem


I avslutningen av sin gjennomgang av hvordan finanskriser åpnet opp rom for sjokkdoktrinen i demokratiske kontekster på 1980-tallet, skriver hun: ”Når disse sjokkene og krisene begynte å miste sin kraft, skulle det komme noen enda mer katastrofale: tsunamier, orkaner og terroristangrep. Katastrofekapitalismen var i ferd med å ta form” (s. 177). Og det var på dette viset at sjokkdoktrinen vendte hjem etter aartusenskiftet. I etterkant av 11-9 vokser en ny økonomisk boble frem i USA – den nasjonale sikkerhetsboblen, en boble som i stor grad dempet fallet etter at internett-boblen som drev Clinton-periodens økonomiske vekst sprakk på slutten av 1990-tallet.


Bush-regimet hadde allerede feid inn en rekke nykonservative størrelser med sterke tilknytninger til ledende amerikanske selskaper, som for eksempel Donald Rumsfeld og Dick Cheney og ikke minst George Bush selv, til svært sentrale politiske maktposisjoner da flyene smalt inn i tvillingtaarnene på 11-9. Med disse kom en visjon om en ny type forsvarspolitikk og en ny type sikkerhetspolitikk, der staten oppgir sitt monopol på voldsmakt, overvåkning og andre sikkerhetstiltak til private aktører. Som Klein sier det, var kjernen i denne politikken: ”At en regjerings oppgave ikke er å regjere, men å sette ut oppgaven med å styre landet til den mer effektive og generelt sett overlegne private sektor” (s. 300). Dette var på mange måter det neste logiske skrittet i privatiseringspolitikken som hadde utfoldet seg på 1980 og 1990-tallet – økonomiske og politiske eliter tok nå sikte på selve statens kjerne. Denne utvikingen utgjorde også en radikalisering av selve sjokkdoktrinen: til tross for at tidligere kriser og katastrofer var blitt brukt til å gjennomføre privatiseringsoffensiver, hadde de institusjonene som er i stand til både å skape og reagere på kataklysmiske hendelser – det vil si, hæren, CIA, de humanitære organisasjonene, og FN – forblitt mer eller mindre intakte. Nå skulle også denne ”infrastrukturen for kriseskapning og katastrofeinnsats” (s. 301) til pers.


Dette prosjektet fikk en formidabel dytt i ryggen da 11-9 fant sted. Man skulle kunne tro at en katastrofe som i stor grad var muliggjort av avviklingen av statlig kontroll over flytrafikk og flysikkerhet under Reagans regime ville føre til en forsterkning av offentlig kontroll over sikkerhetsoppgaver. Men nei – før offentligheten fikk tilbake pusten, hadde Bush-regjeringen innført en rekke forsterkningstiltak for å bygge opp under den nasjonale sikkerhet, og så lagt disse ut på anbud til private aktører som kunne se frem til skyhøye profitter. Det som vokste frem var et katastrofekapitalismekompleks – det vil si, ”en fullt ferdig ny økonomi innen nasjonal sikkerhet, privatisert krig og katastrofegjenoppbygging, der oppgaven var intet mindre enn å bygge opp og drive en privatisert overvaakningsstat, både hjemme og ute” (s. 311). Og videre, denne prosessen gir opphav til en ny type stat: ”en gjennomført hul stat” (s. 307) eller en ”korporativ stat” (s. 321) som strekker seg langt utover tradisjonelle liberale krav om en ”nattevokterstat” ved å overføre styringsoppgaver til kapitalinterresser i stor skala ved hjelp av et svært tett nettverk mellom politiske og økonomiske eliter.


Sirkelen Sluttes i Irak


Katastrofekapitalismekomplekset og den korporative staten ble så eksportert til Irak av etterkant av invasjonen i mars 2003. Klein knytter invasjonen av Irak til ønsket om å finne en ”modell” for Midtoesten – det vil si, hvordan innføre liberale ”markedsdemokratier” i en region som ble sett på som opphavsgrunn for global terrorisme. Etter at den irakiske motstanden var nedkjempet i en krigsoffensiv som gjorde alt som var mulig for å sjokkere befolkningen til passivitet, åpnet invasjonsmaktene dørene for utenlandske kapitalinteresser. Et typisk sjokkterapiprogram ble gjennomført under Paul Bremers ledelse, som blant annet medførte at det statseide oljeselskapet samt en rekke offentlige industrier ble privatisert. Etter dette fulgte ny økonomisk lovgivning for å gjøre Irak mer tiltrekkende for transnasjonale investorer.


Klein kaller dette ”en anti-Marshallplan” (s. 362). Ikke bare ble den irakiske staten hulet ut til fordel for private tjenesteleverandoerer, men irakiske industrialister ble systematisk utelukket fra den såkalte gjenoppbyggingsprosessen. Og anti-Marshallplanen slo som forventet feil. Det ble aldri slik at irakere fikk vann i springen levert av Bechtel, lys i husene levert av GE, og gatene sine patruljert av private, amerikanske ”rent-a-cops”. De private kontraktørene gjorde jevnt over dårlige jobber, og ble fort også velfortjente skyteskiver for den irakiske motstanden mot invasjonen. Det USA og transnasjonale selskaper som Bechtel – som etter hvert stakk av med halen mellom beina – opplever i Irak er ”en ideologisk prosess som har gitt en bumerang-effekt mot menneskene som satte det hele i gang – et ideologisk tilbakeslag” (s. 367). Klein viser hvordan dette ideologiske tilbakeslaget ble møtt med sjokkstrategier som er velkjente fra 70-tallets Latin Amerika: forsvinninger, fengslinger og tortur. Og det er ikke bare et segment av befolkningen som forsvinner i denne prosessen – det er selve nasjonen: ”Irak forsvinner, landet går i opploesning” (s. 390).


Tsunamier, Orkaner og Fredsinsentiver


Men til tross for at Bremer og hans neokonservative forretningspartnere ikke klarte å lage en nyliberal tiger-oekonomi i Irak, oppnaadde de noe annet: å konstruere en modell for privat krigføring og rekonstruksjon. Og dette var en eksportvare.


Modellen ble først eksportert til det tsunami-rammede Soer Asia. Etter monsterboelgens herjinger langs Sri Lankas kystlinje, slo katastrofekapitalismekomplekset til – og ofrene denne gangen var fiskersamfunn som måtte vike vei for luksushoteller og den globale turisteliten. Det interessante ved Kleins analyse her er at hun påpeker at omveltningene i Sri Lanka var forankret i planer som ble utformet to år før tsunamien inntraff. Da borgerkrigen som hadde herjet landet i flere år ble avsluttet i 2002, ble planer utformet av blant andre USAID, Verdensbanken og den Asiatiske Utviklingsbanken for å integrere Sri Lanka i den globale oekonomien. Store deler av disse planene var tuftet på å gjøre landet til en destinasjon for luksusturisme. For å oppnaa dette maatte Sri Lanka fjerne begrensningene på mulighetene for privat jordeierskap, landet måtte også ha en langt mer fleksibel arbeidslovgivning, og landets infrastrukturer måtte utbedres. Problemet var bare at befolkningen ikke kjøpte denne modellen – i 2003 den globale nyliberalismen under en like global legitimitetskrise, og de fattigste av de fattige i Sri Lanka hadde ikke planer om å gi opp det lille de hadde til transnasjonale selskaper etter å ha kjempet i så mange år for hjemland og territorium. En venstreradikal koalisjon vant valget i 2004, og reformplanene ble skrinlagt.


Så kom sjokket – og dermed en ny sjanse for reformplanene – i form av en naturkatastrofe av gigantiske dimensjoner. For å sikre seg tilgang på internasjonale bistandsmidler gjorde Sri Lankas regjering det klart at de var villige til å gå i gang med markedsorienterte reformer. Privatiseringtiltak kom på plass, og ikke minst, en ”Task Force” skjermet fra parlamentarisk styring ble utnevnt for å administrere gjenoppbyggingsprosessen – gruppen besto av ledende forretningsfolk fra turistindustrien. En plan kom på plass i løpet av ti dager, og tradisjonelle fiskerlandsbyer ble utradert til fordel for luksurioese hotellkomplekser – og prosessen gjentok seg i Thailand, Maldivene og Indonesia. I Sri Lanka fremprovoserte offensiven ovenfra sterk motstand nedenfra – mulighetene til å bruke gjenoppbyggingsprosessen som en del av en større fredsprosess basert på sosial rettferdighet ble forspilt, og dette fikk blodige konsekvenser da borgerkrigen brøt ut på nytt i 2006.


Neste arena for katastrofekapitalismen var New Orleans i etterkant av orkanen Katrinas herjinger. Virkningene av Katrina ble som Klein klart viser forsterket av Bush-regimets sulteforing av offentlige krisehjelpsinstanser samt den utstrakte bruken av private kontraktører som simpelthen ikke gjorde jobben de fikk svært godt betalt for. Og når katastrofen var et faktum, ble det raskt banet ytterligere vei for disse aktørene. Halliburton sikret seg lukrative kontrakter for å gjenoppbygge militaerbaser langs gulfkysten, Blackwater ble hyret inn for å beskytte medarbeiderne i det statlige krisehjelpsbyraaet, og en rekke firmaer som allerede hadde gjort store penger i Irak fikk kontrakter for å levere mobile hjem for evakuerte orkanofre – og så videre!


Klein kaller med god grunn kasuset New Orleans ”katastrofeapartheid” – en by som allerede var dypt splittet mellom fattig og rik, svart og hvit ble utsatt for en offensiv der myndighetene nektet å bidra med midler til den offentlige sektoren som svake sosiale grupper kunne vende seg til samtidig som offentlige midler ble delt ut til rundhåndet vis til kapitalinteresser som sjelden leverte varene slik det var blitt forespeilet. Velstående sosiale grupper kunne imidlertid unnslippe nødssituasjonen med å betale for private helse og sosialtjenester. Hun hevder, helt korrekt etter min mening, at om ”vi fortsetter som vi stevner, vil synet av folk strandet på hustakene i New Orleans … bebude en felles fremtid av katastrofeapartheid, hvor overlevelse er avhengig av om man er i stand til å betale for å unnslippe” (s. 437).


Og med dette som bakgrunn tegner Klein så opp et skremmende større bilde. Katastrofekapitalismen signaliserer en dynamikk der staten mister stadig mer av sin styringsevne, mens samfunnets elitegrupper løsriver seg fra kollektive sosiale strukturer og lever trygge liv i privatfinansierte og tungt bevoktede ”gated communities”, mens sosiale majoriteter ekskluderes og avbites med det lille som gjenstår av nasjonale statlige sosiale systemer. Hun går videre i argumentasjonen ved å knytte dette scenarioet til nåtidens situasjon i Israel, der det ikke lenger finnes økonomiske insentiver for å søke en fredelig løsning på en blodig konflikt. Heller enn kompromiss bygges det murer – både konkrete og sosiale – som skiller eliter fra majoriteter mens økonomiske vekstrater skyter i været. Dette er betegnende for et globalt økonomisk system som bygger ”åpne fengsler for millioner av mennesker kategorisert som overflødige … Denne kasseringen av 25-60 prosent av befolkningen er blitt kjennetegnet på Chicagoskolens korstog siden ”elendighetsbyene” begynte å dukke opp over hele det sørlige Latin Amerika på syttitallet” (s.461-2).


Avsluttende Betraktninger


Sjokkdoktrinen er en beundringsverdig murstein som fremsetter en ramsalt ideologikritikk, like nådeløs som systemet den retter seg i mot, og som etter min mening burde gjøre det umulig å fremstille nyliberalismen som et frihetlig, nødvendig prosjekt med så mye som et fnugg av troverdighet. Jeg har i det hele tatt lite å innvende mot boken, annet enn at den i enkelte ledd kunne ha gjort større bruk av eksisterende akademiske perspektiver på det nyliberale prosjektet og med dette utdypet analysen både av ideologiske og klassemesssige dimensjoner ved sjokkdoktrinens dynamikk.


Det er opplysende å lese en bok som trekker sammen så mange kasuser i ett sammenhengende rammeverk – det bringer en helhet til syne som er av stor teoretisk og politisk viktighet. Men jeg finner det vanskelig å være enig med en nylig anmeldelse i The Times som hevder at Klein har avdekket vår tids nye ”grand narrative”. Som innledningen til denne anmeldelsen henspiller på, tar Klein i Sjokkdoktrinen en kjernetrekk ved kapitalismens historie: nemlig nødvendigheten av å bruke tvangsmakt for å innføre grunnleggende økonomiske strukturer. Ikke bare det, men kjernen i sjokkdoktrinens økonomiske funksjon er den samme som det vi finner i ”den opprinnelige akkumulasjon”, nemlig å gjøre sosiale fellesgoder til privat kapital – og som David Harvey nylig har argumentert for er dette en konstant prosess i kapitalismens politiske økonomi[9]. Heller enn en ny stor fortelling viser Klein på glimrende vis hvordan en velkjent fortelling utfolder seg gjennom nye modaliteter – og det er en betydelig bedrift.


Boken styrkes også av hvordan den knytter katastrofekapitalismen opp til en systemkritikk som peker på en utviklingstrend der stadig større grupper ikke lenger er ”nyttige” for den etablerte oekoenomiske orden verken som arbeidere eller forbrukere ekskluderes og kontrolleres, men smale elitegrupper avsondrer seg selv i tungt bevoktede velstandsfestninger. Diagnosen er velkjent både fra Zygmunt Baumans Wasted Lives og Mike Davis sin Planet of Slums – og peker igjen mot kapitalismens tidligere stadier da de eiendomsløse massene ble definert som en potensiell fare for den sosiale orden og kontrollert ved hjelp av det Marx kalte ”blodlovgivning mot de eksproprierte”.


Denne tilstanden er i seg selv uttrykk for en offensiv sosial bevegelse ovenfra som har lite å tilby de sosiale majoriteter i form av kompromiss og konsesjoner – til forskjell fra den defensive bevegelsen ovenfra som imøtekom kravene om systemendring fra klassebaserte og antiimperialistiske bevegelser på midten av forrige århundre. Men like mye som dette er et uttrykk for det nyliberale prosjektets styrke, er det også et uttrykk for dens svakhet. En viktig lærdom fra Gramsci er selvfølgelig at hegemoni er tuftet på de underordnedes tilslutning, og denne tilslutningen er igjen basert på at dominerende grupper har noe konkret å tilby underordnede grupper som grunnlag for et – om enn ustabilt – kompromiss. I den grad dette ikke finner sted, har vi en situasjon preget av dominans uten hegemoni – en situasjon der tvangsmakt antar en sentral rolle i reproduksjonen av sosiale maktforhold, samtidig som det åpnes rom for sosiale bevegelser nedenfra.


Klein vet dette meget godt, og avslutter boken med et kapittel om hvordan ”folkelig gjenoppbygging” begynner å ta form verden over og danner grunnlaget for et politisk prosjekt som ”representerer antitesen av katastrofekompleksets etos søken etter blanke ark å bygge modellstater på” (s. 487). Med eksempler som strekker seg fra de nye venstreorienterte regimene i Latin Amerika, via Hizbollah i Libanon, til grasrotsgrupper i Sri Lanka og New Orleans er dette spennende og inspirerende lesning. Men så melder spørsmålene seg: Kan man utkrystallisere et generelt politisk prosjekt fra så ulike kontekster og bevegelser? Peker disse bevegelsene faktisk mot den gjenopplivde keynesianismen som Klein synes å gjøre seg til talskvinne for? Og er en gjenopplivning av keynesianismen mulig og ønskelig for vår tids sosiale bevegelser nedenfra? Det er ikke en stor innvending mot boken at den ikke søker svar på disse spørsmålene. Det faktum at den reiser disse spørsmålene er heller symptomatisk på dens kvalitet og viktighet som et kampskrift for vår samtid.



[1] Side 292-3 I Det Beste av Karl Marx – Tekster i Utvalg ved Fredrik Engelstad, Pax forlag, 1992.

[2] Se for eksempel Sandra Halperin (2004): War and Social Change in Modern Europe: The Great Transformation Revisited, Cambridge, Cambridge University Press; Giovanni Arrighi (1994): The Long Twentieth Century: Money, Power and the Origins of Our Times, London, Verso; Beverly Silver (2003): Forces of Labour: Workers’ Movements and Globalization since 1870, Cambridge, Cambridge University Press.

[3] Se Alf Gunvald Nilsen (2009): “‘The Authors and the Actors of Their Own Drama’: Notes Towards a Marxist Theory of Social Movements”, kommende i Capital and Class, vaaren 2009.

[4] Jeg tenker da spesielt paa Robert Cox (1988): Production, Power and World Order: Social Forces in the Making of History, New Yorrk, Columbia University Press; Stephen Gill (1995): “Globalization, market Civilization and Disciplinary Neoliberalism”, Millennium, Vol. 24, No 3; Henk Overbeek (1990): Global Capitalism and National Decline: The Thatcher Decade in Perspective, London, Unwin and Hyman; Kees Van Der Pijl (1998): Transnational Classes and International Relations, London, Routledge; William Robinson (2004): A Theory of Global Capitalism: Production, Class and State in a Transnational World, Baltimore, John Hopkins University Press.

[5] Se David Harvey (2000): Spaces of Hope, Edinburgh, Edinburgh University Press for en glimrende diskusjon av de politiske begrensningene og mulighetene knyttet til menneskerettighetsdiskurser.

[6] Se Stephen Gill (1995): “Globalisation, Market Civilisation and Disciplinary Neoliberalism”, Millennium, Vol. 24, No. 3.

[7] Dette er antakeligvis en foelge av at Klein baserer mye av sin analyse paa neo-keynesianske kilder som for eksempel Robert Wade, Nicola Bullard, og Walden Bello som tenderer til aa fremstille krisens dynamikk som om den utelukkende utkrystalliserte seg langs en Nord-Soer akse.

[8] Se for eksempel Ray Kiely (2007): The New Political Economy of Development: Globalization, Imperialism, Hegemony, London, Palgrave.

[9] David Harvey (2003): The New Imperialism, og (2005) A Brief History of Neoliberalism, Oxford, Oxford University Press. Se ogsaa David Harvey (2006): Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Development, London, Verso.

Å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime[i]


Alf Gunvald Nilsen

Actually, there’s been class warfare going on for the last 20 years, and my class has won” – slik formulerte den amerikanske investoren Warren Buffett seg da han ble intervjuet på finans-nyhetene på CNBC i oktober 2011, en drøy måned etter at protestbevegelsen Occupy Wall Street hadde inntatt Zucotti Park i Manhattans finansdistrikt. OWS sitt slagord – ”We Are The 99%!” – var ikke uten gjenklang i Buffetts analyse. Den amerikanske økonomiske eliten, hevdet han, hadde over en årrekke hadde kjempet frem skattelettelser som har ført til en enorm berikelse for de allerede mest velstående lag av USAs befolkning. ”So, if there’s class warfare”, konkluderte Buffett, “the rich class has won”.


Screenshot 2014-04-06 14.33.45Eliten som Buffett refererer til – ”den rike klassen” – er en del av det som kan kalles et globalt plutokrati – 0,001% av verdens befolkning – som de siste tre tiårene har tilegnet seg stadig mer av verdens samlede rikdom. Fremveksten av dette plutokratiet har kanskje vært aller tydeligst i den amerikanske konteksten, hvor de øvre 0.1% av landets befolkning i 2008 kontrollerte 10% av all inntekt (sammenliknet med 2,5% i 1975) og den øvre 1% kontrollerte 20% av all inntekt. Dette er en velstandsøkning som har skjedd på bekostning av levestandarder og lønnsvilkår for brede lag av befolkningen: i en kontekst der 15% av befolkningen (det vil si, 46,5 millioner mennesker) lever i fattigdom har også reallønnsveksten stagnert siden 1970-tallet.


Screenshot 2014-04-06 14.17.29Selv om denne ulikhetsutviklingen har vært spesielt sterk i USA kan den ikke forstås som et unikt amerikansk fenomen. I følge ferske data fra OECD opplevde alle organisasjonens 34 medlemsland en økning i sosial ulikhet mellom 2007 og 2013. Og i de nye vekstsentrene i det globale Sør – spesielt de såkalte BRIKS-landene (med unntak av Brasil) – har forskjellene mellom fattig og rik økt sterkt. I India – et land som har opplevd vekstrater opp mot 9% i den senere tid – har landets dollarmilliardærer økt sin totale verdi hele 12 ganger de siste 15 årene, mens mer enn halvparten av landets befolkning fremdeles lever i fattigdom. På verdensbasis eier en prosent av verdens befolkning halvparten av all rikdom, mens den fattigste halvparten av verdens befolkning eier like mye som de 85 rikeste menneskene i verden.


Ulikhetsutvikling har i stadig større grad blitt nyliberalismens fremste kjennetegn, og det er ganske riktig som Buffett hevder – ulikheten er et uttrykk for hvordan hans klasse – det globale plutokratiet – har stukket av med seieren i vår tids klassekamp. Men det er samtidig mye som tyder på at dette er en seier av den fyrriske typen. De samme strategiene som har gjort det mulig for globale eliter å karre til seg en stadig større andel av verdens rikdom har gitt opphav til en økonomisk krise som har undergravd nyliberalismens troverdighet som økonomisk modell – sosial ulikhet har blitt et nytt brennpunkt i en verdensomspennende bølge av protester, og institusjoner som tidligere har gjort sitt ytterligere for å spre markedsliberalismens glade ord advarer nå mot ulikhetens negative konsekvenser.


Med andre ord – det er mye som kan tyde på at dette er nyliberalismens skumringstime.


Teori og Praksis


Hva betyr det så å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime? For å svare på dette spørsmålet kan det være nyttig å reflektere over hva som var særegent ved Marx sin tilnærming til kapitalismens politiske økonomi.


Det aller første poenget som man bør legge merke til her er det faktum at Marx ikke var akademiker – han var fremfor alt en aktivist som var bredt engasjert i sin tids sosiale bevegelser og deres politiske prosjekter. Dette gir igjen et særpreg til Marx sin måte å tilnærme seg og forstå kapitalismen på i en forstand at den bringer sammen to ambisjoner. For det første – Marx ønsket å forstå de grunnleggende relasjoner og prosesser i kapitalismen som en historisk produksjonsmåte på en vitenskapelig måte. For det andre – Marx ønsket å utvikle en kritisk analyse av kapitalismen som igjen kunne bidra til å bygge systemoverskridende radikal politisk praksis. Dobbeltheten i disse ambisjonene – det vil si, det at Marx søkte å forene det vitenskapelige og det politiske – var også reflektert i de to sentrale dialogene som formet hans virke.


På det teoretiske planet gikk Marx inn i en kritisk dialog med en rekke sentrale intellektuelle tradisjoner i sin samtid. Hans analyse av kapitalismen ble utviklet gjennom en kritikk av de britiske politiske økonomene som tok sikte på å belyse motsetningsforholdene i den kapitalistiske produksjonsmåten. Hans politiske orientering tok sikte på å bevege seg forbi den franske utopiske sosialismens begrensninger – en form for sosialisme som var opptatt av å utvikle og iverksette ideelle samfunnsmodeller uten nødvendigvis å bryte med kapitalismen som sådan. Og metodologien som han benyttet i dette arbeidet – den historiske materialismen – var grunnfestet i den tyske kritiske filosofien – nærmere bestemt en materialistisk fortolkning av den hegelianske dialektikken. Det sosialistiske prosjektet skulle og ville i følge Marx vokse ut av kapitalismens motsetninger og konflikter som et resultat av mobilisering og kamp nedenfra – og hans vitenskapelige analyse av kapitalismen skulle fungere som et veikart for de bevegelsene som ønsket å finne frem til alternative måter å organisere samfunnet på.


Marx sin dialog med samtidens intellektuelle tradisjoner foregikk parallelt med hans intervensjoner i og dialoger med samtidens sosiale og politiske bevegelser – og da spesielt den fremvoksende moderne arbeiderbevegelsen etter revolusjonsåret 1848. I disse intervensjonene – slik som i åpningstalen til Den Første Internasjonalen fra 1864 – finner vi en Marx som reflekterer over utfallene av politiske strategier og kamper – for eksempel mobiliseringen for en ti-timers arbeidsdag i England:


MARXSPEAKING“This struggle about the legal restriction of the hours of labor raged the more fiercely since, apart from frightened avarice, it told indeed upon the great contest between the blind rule of the supply and demand laws which form the political economy of the middle class, and social production controlled by social foresight, which forms the political economy of the working class. Hence the Ten Hours’ Bill was not only a great practical success; it was the victory of a principle; it was the first time that in broad daylight the political economy of the middle class succumbed to the political economy of the working class.”


Hva har blitt oppnådd gjennom slike kamper og reformene de har gitt opphav til? Har resultatene av disse kampene bragt arbeiderbevegelsen fremover? Hvilke muligheter og hvilke begrensninger innebærer en gitt strategi i forhold til et overordnet mål om revolusjonær endring? For Marx er dette spørsmål som besvares i krysningspunktet mellom kritisk analyse av kapitalismens politiske økonomi og kritisk refleksjon over erfaringer fra politisk mobilisering.


Marx og kapitalismens politiske økonomi – en ABC


Marx forsto kapitalismen som en historisk produksjonsmåte som var basert på en spesifikk og unik sosial relasjon, innrettet mot en spesifikk og unik form for produksjon, og karakterisert av en spesifikk og unik økonomisk dynamikk.


Kapitalrelasjonen – det vil si relasjonen mellom mellom kapitalistklassen (de som eier produksjonsmidler) og arbeiderklassen (de som selger sin arbeidskraft) – utgjør det sosiale grunnfjellet i kapitalismen som produksjonsmåte. Denne relasjonen ble skapt gjennom prosessen som Marx kaller ”den primitive akkumulasjon” – et ressursrov som skilte ”produsent og produksjonsmidler fra hverandre”, både på hjemmebane i England og på verdensbasis gjennom kolonistyre og slavehandel fra andre halvdel av det sekstende århundre og frem til slutten av det attende århundre.


”I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår”, skrev Marx i Kapitalen, ”fremtrer rikdommen som en enorm samling av varer.” Det Marx påpekte her var at kapitalismen som produksjonsmåte var sentrert omkring generalisert vareproduksjon. Det vil si at når noe produseres under kapitalismen, så produseres det først og fremst for å bli solgt og kjøpt på et marked – noe som i et historisk perspektiv var et kvalitativt nytt økonomisk fenomen.


Til sist – kapitalismen er preget av en særegen vekstdynamikk i forhold til tidligere produksjonsmåter, som kan kalles ekspanderende reproduksjon. Marx påpekte at begynnelsen og slutten på en økonomisk syklus ikke er kvalitativt forskjellige fra hverandre – men det skjer en kvantitativ endring ved at kapitalisten står tilbake med mer penger enn det han eller hun hadde i utgangspunktet. Denne profitten består av ”merverdi” – det vil si, forskjellen mellom det kapitalisten betaler arbeideren i lønn og den verdien arbeideren produserer i løpet av en arbeidsdag.


Kapitalismen var for Marx preget av motsetninger og det er nettopp disse motsetningene som gir opphav til kriser – det vil si, situasjoner hvor kapitalismen ikke lenger vokser og perioder hvor det råder strid om hvordan vekst og stabilitet kan gjenopprettes. Kriser er med andre ord konfliktperioder der ulike sosiale krefter strides om den økonomiske fremtidens form og retning – og gjennom disse konfliktperiodene endrer kapitalismen også sin karakter. Og det er nettopp dette som gjør Marx relevant i nyliberalismens skumringstid – hans analytiske rammeverk setter oss i stand til å forstå nyliberalismen som en spesifikk fase i kapitalismens historiske utvikling som er formet av og gjennom politiske konflikter mellom ulike sosiale krefter, og på grunnlag av denne forståelsen å gå inn i dialog med de bevegelsene som i dag utfordrer det nyliberale prosjektets globale hegemoni.


Nyliberalismen som politisk prosjekt


Nyliberalismen forstås best som et politisk prosjekt som tok sikte på å justere maktbalansen i kapitalrelasjonen etter en etterkrigstid preget av en kapitalisme som hadde vært preget av relativt omfattende statlig regulering og omfordeling.


Screenshot 2014-04-06 13.18.24Etterkrigstidens regulerte kapitalisme var ikke bare et resultat av 1930-tallets økonomiske kollaps, men også seks tiår med politisk mobilisering i form av arbeiderbevegelsen i Nord og antiimperialistiske frigjøringsbevegelser i Sør. Utfallet av denne mobiliseringsbølgen var en rekke omfattende reformer som manifesterte seg i regulering av globale handels- og finansmarkeder, statlig intervensjon i arbeidsliv og økonomiske sykluser, og ikke minst fremveksten av velferdsstatsregimer og sosiale borgerrettigheter. Denne fasen i kapitalismens utvikling har ofte blitt karakterisert som en ”gullalder” preget av produktivitets- og lønnsvekst, nedadgående sosial ulikhet, forbedrede levekår for brede befolkningsgrupper, og politisk stabilitet.


Gullalderen tok imidlertid slutt på 1970-tallet. Dette var en periode da kapitalismen opplevde en dyptgripende økonomisk krise – en krise som kapitalen først og fremst opplevde som en dramatisk profittkollaps. Krisen hadde imidlertid også en politisk dimensjon i den forstand at nye militante protestbevegelser knesatte radikale prosjekter som utfordret klassekompromissets stabilitet og legitimitet. Situasjonen påkrevde et svar ovenfra om kapitalens herredømme skulle bestå, og dette svaret kom i form av det nyliberale prosjektet som oppnådde en hegemonisk posisjon på verdensbasis i løpet av 1980- og 1990-tallet.


Screenshot 2014-04-06 13.20.20Jeg låner fra den marxistiske geografen David Harvey når jeg hevder at det nyliberale prosjektet først og fremst har tatt sikte på å justere maktbalansen i kapitalrelasjonen i favør av kapitalen. Denne justerte maktbalansen har igjen seg utslag i en ny grensedragning mellom stat og marked som utvider vareproduksjonens og markedsbyttets rekkevidde og forrang i organiseringen av det økonomiske liv. Og i perioden som strakk seg fra 1982 til 2007 klarte også dette prosjektet å gjenopprette profitabilitet – om enn ikke på samme nivå som i etterkrigstidens gullalder. Spørsmålet vi da må stille oss er hvordan dette har skjedd, og hvorfor økende profittrater har løp parallelt med økende ulikheter de siste tre tiårene.


Første del av svaret på dette spørsmålet finner vi ved å fokusere på endringene som har funnet sted i kapitalismens økonomiske geografi fra 1970-tallet og frem til i dag. Opprettelsen av globale produksjons- og varekjeder har medført en ny transnasjonal arbeidsdeling der store deler av den arbeidsintensive industrielle produksjonen i stadig økende grad har blitt forflyttet fra det globale Nord til det globale Sør. Denne prosessen understøttet justeringen av maktbalansen mellom kapital og arbeid på to måter.


Screenshot 2014-04-07 00.40.35For det første: I det globale Nord frigjorde kapitalen seg fra sine bånd til en velorganisert arbeiderklasse og de kompromissene som hadde blitt inngått som en del av etterkrigstidens regulerte kapitalisme. Et nytt og i langt høyere grad deregulert arbeidsmarked vokste frem som gjorde det mulig for kapitalen å drive frem produktivitetsøkning parallelt med at reallønninger stagnerte. For det andre: I det globale Sør nøt kapitalen godt av fremveksten av en uorganisert arbeiderklasse konsentrert i urbane sentra, hvor brorparten av verdens fattige nå har tilhold. Overskuddet av arbeidskraft i det globale Sør – og spesielt i Asia – har gjort det mulig for transnasjonale kapitalkrefter å operere med drastisk reduserte lønnsutgifter og drakoniske arbeidsregimer.


På grunn av denne omstruktureringsprosessen har den globale arbeiderklassen aldri vært større enn det den er i dag. Men det er også en arbeiderklasse som lider under en relativ avmakt i forhold til transnasjonale kapitalkrefter – blant annet som et resultat av nedgang i eller fravær av fagorganisering. Denne klassestrukturen og den dypt asymmetriske maktbalansen mellom kapital og arbeid utgjør selve kjernen i den nyliberale ulikhetsutviklingen i den forstand at det globale plutokratiet har satt seg selv i en posisjon hvor det har blitt mulig å utvinne stadig mer merverdi fra den globale arbeiderklassen.


Men det er ikke bare gjennom å omorganisere kapitalismens økonomiske geografi at det nyliberale prosjektet har endret maktbalansen i kapitalrelasjonen og gjenopprettet profittratene. Det har vært like sentralt å utvide vareproduksjonens og markedsbyttets rekkevidde i samfunnet for slik å skape nye muligheter for profitable investeringer. David Harvey refererer til denne prosessen som ”akkumulasjon ved frarøvelse” og trekker en historisk parallell til den primitive akkumulasjonen som la grunnlaget for kapitalismens fremvekst. Den primitive akkumulasjonen var først og fremst basert på at produktive ressurser som var tilgjengelige for allmennheten som felleseie ble gjort om til privat eiendom som så ble benyttet som produksjonsmidler i den kapitalistiske økonomien. Akkumulasjon ved frarøvelse er preget av en liknende logikk – ressurser som tidligere har vært tilgjengelige for allmennheten som offentlige goder og tjenester eller andre former for felleseiendom – det være seg naturressurser eller helsetjenester – gjøres om til privateid kapital.


Screenshot 2014-04-07 08.33.16Privatiseringspolitikk har vært en helt sentral metode for å utvide vareproduksjonens og markedsbyttets logikk i samfunnet – og i dag har denne metoden begynt å strekke seg helt inn i statens kjerne i form av privatisering av politivirksomhet og krigføring. En annen sentral metode har vært finansialisering – i dag strekker finanskapitalens domene seg bokstavelig talt helt inn i atmosfæren som et resultat av nye markeder for kjøp og salg av klimakvoter. Hvordan har så akkumulasjon ved frarøvelse bidratt til å øke profittrater og ulikhetsutvikling? Ved å drive en regressiv omfordelingsprosess – det vil si, akkumulasjon ved frarøvelse har ikke skapt nye verdier, men overført allerede eksisterende verdier fra brede lag befolkningslag til snevre elitegrupper.


Det knytter seg imidlertid et paradoks til kapitalens seier i den stadig pågående klassekampen – strategiene som har satt økonomiske og politiske eliter i stand til å knesette sin makt over den globale arbeiderklassen og tilegne seg en stadig større del av det overskuddet som denne klassen produserer har også kastet den nyliberale kapitalismen inn i en gjennomgripende krise og gitt opphav til nye motbevegelser som utfordrer kapitalens herredømme i verdensøkonomien.


Krise og Klassekamp


Som de aller fleste vet har den økonomiske krisen som brøt ut i 2008 sitt opphav i det amerikanske boligmarkedet. I en periode da økonomien var preget av et svært lavt rentenivå ble huslån – såkalte ”sub-prime mortgages” – gitt til sosiale grupper som tidligere hadde vært ekskludert fra boligmarkedet, spesielt etniske minoriteter med lave inntekter. Boliggjelden som dette gav opphav til ble så vevd inn i en ny type verdipapirer – ”mortgage-backed securities” – som solgte som varmt hvetebrød på kryss og tvers av verdens finansmarkeder. Da en mer restriktiv rentepolitikk ble innført fra 2004 fikk stadig flere låntakere problemer med å møte sine gjeldsforpliktelser, og bunnen falt ut av det nye gjeldsmarkedet.


Screenshot 2014-04-07 08.45.06Men – denne krisen kan i seg selv ikke forstås om den ikke knyttes opp til to grunnleggende og relaterte aspekter ved nyliberalismens politiske økonomi. For det første har finansialisering spilt en helt grunnleggende rolle. Deregulering av globale finansmarkeder siden tidlig på 1970-tallet, kombinert med stadig innovasjon i finansprodukter og finanstjenester har skapt en verdensøkonomi hvor verdien av finansbaserte transaksjoner langt på vei overskrider verdien av handel, produksjon og investering. For det andre er den amerikanske økonomien sterkt preget av kredittbasert forbruk. I en kontekst der reallønninger har stagnert eller reversert, har etterspørsel i økonomien blitt opprettholdt ved vanlige husholdninger i stadig større grad har basert sitt forbruk på kreditt.


Og krisen bredte raskt om seg fra finanssektoren til realøkonomien. I det globale Nord brukte stater enorme summer på å redde banker og finanshus fra kollaps, samtidig som økonomisk nedgang førte til sterkt reduserte skatteinntekter – resultatet ble en offentlig gjeldskrise som igjen ble møtt med en drastisk nedskjæringspolitikk både i USA og EU. Typisk nok gitt nyliberalismens politikk har den økonomiske krisen og den påfølgende nedskjæringspolitikken forsterket ulikhetsutviklingen vi har vært vitne til de siste tre tiårene: i 2011 meldte OECD at ulikhetsøkningen mellom 2008 og 2011 var større enn i det forutgående tiåret, og i USA gikk 95% av inntektsøkningen mellom 2009 og 2012 til de rikeste 1% av befolkningen.


SAWAPolitiske makthavere valgte altså at svare på den nyliberale krisen med mer nyliberalisme. Men dette er ikke nødvendigvis et styrketegn, for med nyliberalismens krise har vi også sett fremveksten av nye sosiale bevegelser og nye former for klassekamp – og dette er en prosess som har sitt opphav i folkelig protester mot Verdensbankens nedskjæringspolitikk i det globale Sør på 1980- og 1990-tallet. For å få et overblikk over en kompleks global situasjon kan det være nyttig å skille mellom to hovedformer for klassekamp i det kapitalistiske verdenssystemet i dag. For det første ser vi fremveksten nye former for kollektiv arbeidermotstand i den globale økonomiens nye vekstregioner. Her er det spesielt viktig å merke seg hvordan den kinesiske arbeiderklassen i senere år har mobilisert for å vinne høyere lønninger og forbedrede arbeidsvilkår i landets eksportindustri – mest nylig ved en av Nike og Adidas sine underleverandører i Guangdong-provinsen sør i landet. For det andre ser vi motstand mot akkumulasjon ved frarøvelse på kryss og tvers av Nord-Sør aksen i verdenssamfunnet. Enten det dreier seg om Indignados-bevegelsens protester mot nyliberal nedskjæringspolitikk eller latinamerikanske urbefolkningers protester mot privatisering av naturressurser er det klart at markedsbyttets og vareproduksjonens ekspansjon utfordres på stadig flere fronter.


chinastrikeI noen deler av verden har disse bevegelsene vært i stand til å vinne avgjørende kamper – for eksempel i Kina der arbeidere i landets eksportindustri har nytt godt av økte lønninger, eller i i Bolivia, der urbefolkningsmobilisering stoppet privatisering av vann- og gassressurser. Aller viktigst er imidlertid det faktum at disse bevegelsene har insistert på at ”en annen verden er mulig” og dermed også har utfordret og destabilisert nyliberalismens hegemoniske posisjon. Det er imidlertid en lang vei å gå før vi kan ane konturene av et radikalt alternativ til den nyliberale kapitalismen. Dette alternativet vil ikke skapes fiks ferdig av kløktige tenkere, men kommer til å vokse ut protestbevegelsenes egenaktivitet. Om marxister skal være relevant i forhold til denne prosessen må vi posisjonere oss slik Marx en gang gjorde – det vil si i et aktivt forhold til samtidens sosiale bevegelser og i et krysningspunkt preget av en gjensidig dialog mellom kritisk analyse av kapitalismens politiske økonomi og kritisk refleksjon over erfaringer fra politisk mobilisering.



[i] Dette er en lett revidert versjon av et foredrag holdt for Sosiologforeningen ved Universitetet i Agder, 08.04.2014. Teksten har også vært publisert på Radikal Portal.

Mer om Teori fra Sør

Av Alf Gunvald Nilsen

(Først publisert i Sosiolognytt 1/14)

I forrige bokspalte skrev jeg om Raewyn Connell’s bok Southern Theory, hvor det argumenteres for at sosiologisk teori utformes innenfor en ramme av maktrelasjoner som systematisk marginaliserer perspektiver og analytiske tilnærminger som er utviklet i det globale Sør. Connell hevder også at det teoriarbeidet som har vært og fremdeles er dominerende innenfor sosiologien konsekvent unngår å ta høyde for særegenhetene som karakteriserer sosiale relasjoner og institusjoner i koloniserte og postkoloniale samfunn. Resultatet av denne grunnleggende eurosentrismen er en kognitiv asymmetri mellom Nord og Sør der periferien blir en passiv datakilde for teorier utviklet i sentrum av verdenssystemet: ”The common logic is that a system of categories is created by metropolitan intellectuals and read outwards to societies in the periphery, where the categories are filled in empirically” (s. 66).

comaroffDenne tematikken står også sentralt i et nylig bidrag til debatten om teori fra Sør skrevet av antropologene Jean og John Comaroff – Theory from the South: Or, How Euro-America is Evolving Towards Africa (Paradigm Publishers, 2012). Den vestlige Opplysningstiden, skriver Comaroff og Comaroff, fremstilte seg selv som en kilde til universell kunnskap og lærdom. Innenfor denne forestillingsverdenen kunne den ikke-vestlige verden ikke forstås som opphav til sofistikert kunnskap, men kun som et reservoar av ubehandlet datamateriale. Theory from the South er et forsøk på å destabilisere denne mytologien med utgangspunkt i følgende påstand: ”What if we posit that, in the present moment, it is the global south that affords privileged insight into the workings of the world at large?” (s. 1).

Denne påstanden finner sitt fundament i to relaterte argumenter som utvikles i bokens innledende essay.

For det første: Det er ikke slik, hevder forfatterne, at moderniteten først vokste frem i Vesten, for så å gradvis omslutte Resten. I et resonnement som løper parallelt med Gurminder Bhambras tilnærming i Rethinking Modernity: Postcolonialism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007) argumenterer Jean og John Comaroff for at moderniteten vokste frem gjennom en global prosess der Nord og Sør fra begynnelsen av har vært uatskillelig innvevd i hverandre gjennom kolonialismens asymmetriske maktrelasjoner. Og dermed må også den sørlige moderniteten forstås på sine egne betingelser – og ikke som en avledning av et opprinnelig vestlig samfunnsfenomen.

For det andre: Innenfor rammen av den globale moderniteten er det ikke slik at Vesten ligger forut for Resten. Tvert i mot: nettopp på grunn av deres underordnede posisjon i verdenssystemet er det i samfunn og blant befolkninger i det globale Sør at modernitetens konsekvenser i dag er lengst fremskredet. Og som et resultat av dette er det også slik at den kunnskapen som er utviklet i disse samfunnene for å forstå disse konsekvensene også er rike på innsikter om samtidige utviklingsprosesser i det globale Nord.

Theory from the South er tettpakket med analyser av case studies fra det sørlige Afrika som videre underbygger denne comaroffsargumentasjonen. For eksempel hevder Comaroff og Comaroff at de utfordringene som vestlige samfunn nå står overfor knyttet til forholdet mellom migrasjon, statsborgerskap og andre politiske rettigheter har lange aner i en afrikansk kontekst hvor ”polikulturalisme” – det vil si, politiseringen av forskjellighet og mangfold – er et veletablert faktum. Det ”forestile felleskapet” som ligger til grunn for nasjonalstatens form har derfor også endret seg i retning av å i større grad anerkjenne et større mangfold av kollektive identiteter og politiske styringsformer. Forfatterne peker også på at protestbølgen som har feid over Europa i de senere år som en respons på de sosiale konsekvensene av finanskrisen i 2008 fortoner seg som et ekko av mer veletablerte motbevegelser i det globale Sør. I et besnærende kapittel som avslutter boken får vi innblikk i hvordan folkelig mobilisering rundt AIDS-krisen i Sør Afrika har bygget allianser til andre sosiale bevegelser som yter kjemper for en mer verdig tilværelse for landets mest marginaliserte grupper. Denne ”livspolitikken” utfordrer det formelle demokratiets prosedurale grenser, og kan dermed også fungere som veiviser for de nye bevegelsene som er i ferd med å utkrystallisere seg i det globale Nord.

Jean og John Comaroffs bok er usedvanlig rik på innsikter og vil kunne anspore viktige debatter langt utover antropologiens grenser som fagdisiplin. Om sosiologien skal ta alvorlig deres argument om at teori fra Sør også kan belyse den globale modernitetens konsekvenser i Vesten, mener jeg imidlertid at vi står overfor en stor og grunnleggende utfordring. For innenfor vår disiplin er det nemlig slik at vårt mest grunnleggende kunnskapsobjekt – ”samfunnet” – vanligvis har blitt forstått som en avsondret og avgrenset enhet som har sin opprinnelse i og får sin utviklingsdynamikk fra mekanismer og relasjoner som eksisterer innenfor denne enhetens grenser. Relasjonene mellom forskjellige samfunn – de relasjonene som til syvende og sist legger grunnlaget for det rommet vi refererer til som det internasjonale og det globale – har derimot ikke figurert sentralt innenfor sosiologisk teoridannelse.

Utfordringen vår ligger dermed i dette: Å tenke grunnleggende nytt om hvordan samfunn konstitueres, og å gjøre denne nytenkningen med henblikk på å anerkjenne at et samfunn aldri har sitt opphav i en nasjonal jomfrufødsel. Forskjellige samfunn eksisterer alltid i relasjon med hverandre, og disse relasjonene er en del av et gitt samfunns ontologiske DNA. Måten et samfunn oppstår, organiseres, og utvikler seg på er like mye drevet av relasjoner det har til andre samfunn som det er av ”interne” mekanismer og relasjoner – om det i det hele tatt er mulig å operere med slike skiller.

Og om vi knesetter en slik relasjonell tilnærming som et utgangspunkt for våre forsøk på å forstå de spesifikke manifestasjonene av en global modernitet har vi også tatt et viktig skritt i retning av å undergrave dypstrukturen i sosiologiens eurosentrisme.