Velferdsforskning i Verdens Største Demokrati

Alf Gunvald Nilsen

(Publisert i Sosiolognytt 2/15)

Da Norges Forskningsråd presenterte sin evaluering av norsk sosiologi i 2010 var en av hovedkonklusjonene at empirisk forskning på velferdsstaten utgjør kjernen i anvendt sosiologisk forskning her til lands. Generelt er vi vant til å tenke om velferdsstaten som et særegent nordisk felt, men det finnes all mulig grunn til å stille spørsmål ved om en slik territorialisering av velferdsfeltet egentlig er hensiktsmessig.

Screenshot 2015-05-17 10.47.35India – verdens største demokrati – er et godt og spennende eksempel på nettopp dette. Med en befolkning på godt over 1,2 milliarder mennesker[1] – det vil si, om lag 17.5 prosent av verdens befolkning – hvorav mer enn halvparten lever i fattigdom, står landets myndigheter overfor enorme utfordringer i forhold til å dekke innbyggernes velferdsbehov. Og faktum er at den indiske staten administrerer en vidt spekter av velferdsprogrammer som tar sikte på å dekke grunnleggende behov for sårbare befolkningsgrupper. Antropologen Aradhana Sharma har tatt for seg ett av disse programmene i boken Logics of Empowerment: Development, Gender and Governance and in Neoliberal India (University of Minnesota Press, 2008). Resultatet har blitt en innsiktsfull studie av forholdet mellom makt og motmakt i velferdsfeltet.

Velferdspolitikk og Styringsmentalitet

Det er velferdsprogrammet Mahila Samakhya (MS) på landsbygda i delstaten Uttar Pradesh som er Sharmas studieobjekt. Programmet sikter seg inn mot fattige lavkastekvinner med mål om å fremme deres «empowerment» (myndiggjøring/selvstendiggjøring) gjennom å skape bevissthet om rettigheter og å dyrke frem ferdighetene som skal til for å kreve disse.

Sharma hevder at MS må forstås som et eksempel på sammensmeltingen av globale trender innenfor henholdsvis Screenshot 2015-05-17 10.54.33feministisk utviklingspolitikk og nyliberale tilnærminger til politisk styring. I bokens første kapittel viser hun hvordan «empowerment» kom til å spille en stadig mer sentral rolle i feministiske perspektiver på kvinners rolle i utviklingsprosesser i det globale Sør på 1980- og 1990-tallet: gjennom myndiggjøring og selvstendiggjøring skulle kvinner utfordre makthierarkiene som holdt dem nede i fattigdom. Denne prosessen løp parallelt med et nyliberalt omslag som førte til at kollektive sosiale rettigheter måtte vike plassen for en velferdspolitisk nyorientering som tok sikte nettopp på myndig- og selvstendiggjøring av individet. Disse trendene ble flettet inn i hverandre da indiske myndigheter på 1990-tallet gikk inn i en dialog med feministiske organisasjoner for å utvikle en ny velferdsstrategi rettet inn mot fattige kvinner. Resultatet ble MS som iverksettes som et samarbeid mellom offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner.

Screenshot 2015-05-17 17.54.33For å få et analytisk grep om denne konstellasjonen mobiliserer Sharma Michel Foucaults begrep «styringsmentalitet» («governmentality») – det vil si, argumentet om at moderne staters maktutøvelse er basert på å forme sosiale handlingsfelt og individuelle atferdsmønstre på en slik måte at befolkningens velferd forbedres. Hun trekker på arbeidet til Mitchell Dean og Barbara Cruikshank og argumenterer for at MS utgjør et eksempel på en nyliberal styringsmentalitet sentrert omkring å dyrke frem myndiggjorte enkeltindivider som tar ansvar for sitt eget ve og vel. Dette er i og for seg ikke et spesielt originalt grep, men gjennom et etnografisk dypdykk i de spenningsfylte relasjonene mellom programmets målgrupper, bakkebyråkratene som iverksetter MS, statlige myndigheter, og makthavere på landsbynivå går Sharma ett viktig skritt lenger enn det som er vanlig i studier av styringsmentaliteter.

 

Styringsmentalitetens Grenser

Et sentralt element i kritikken av nyliberale styringsmentaliteter er at de er basert på en forståelse av «empowerment» som fungerer avpolitiserende ved at velferd i stadig større grad betraktes som et individuelt ansvar heller enn et kollektivt prosjekt. Gjennom Sharmas etnografi får vi imidlertid innblikk i komplekse mikropolitiske dynamikker som gir grunn til å stille spørsmålstegn ved dette argumentet.

Screenshot 2015-05-17 10.55.41På den ene siden medfører MS en utvidet rekkevidde for statens styringsteknologier i forhold til fattige lavkastekvinner på den indiske landsbygda. Men på den andre side viser Sharma oss også at disse kvinnene gjør nytte av den kunnskapen og de ferdighetene som de tilegner seg gjennom MS på måter som ofte presser i motsatt retning av programmets nyliberale orienteringer. Kvinnenes kjennskap til byråkratiets irrganger og en nyvunnet selvtillit i forhold til offentlige myndighetspersoner blir brukt til å stille kollektive krav om at den lokale staten skal dekke grunnleggende velferdsbehov – stikk i strid med tanken om at programmet skal fremme individuell myndiggjøring og selvstendiggjøring. Til tross for at programmets bakkebyråkrater – som opprinnelig er aktivister fra frivillige organisasjoner – er forpliktet til å forholde seg nøytralt til konfrontasjoner mellom lavkastekvinner og statlige myndigheter ser vi hvordan disse finner snedige måter å unngå denne disiplineringen på. Og ikke minst gir Sharma oss en rekke eksempler på hvordan programmets dynamikk formes av lokale maktkamper der programmets målgrupper trekker veksler på de ressursene de har tilgang til gjennom MS når de konfronter høykastegrupper som dominerer i landsbypolitikken.

Det er altså flere grunner til at Logics of Empowerment er en viktig og fascinerende bok. For det første er det Screenshot 2015-05-17 10.56.38forfriskende at debatter og begreper som innenfor sosiologien først og fremst mobiliseres i studiet av vestlige samfunn anvendes i en sørlig kontekst. Slike tilnærminger kan bidra til å svekke den metodologiske nasjonalismens klamme grep om den sosiologiske fantasien og til å fremme et mer transnasjonalt analytisk blikk på et sentralt sosiologisk forskningsfelt. For det andre foretar boken et viktig brudd med den pessimistiske tonen som preger mange eksisterende studier av nyliberale styringsmentaliteter. Heller enn et velsmurt maskineri som former lydige og individualiserte subjekter får vi innblikk i hvordan underordnede grupper skaper nye politiske repertoarer gjennom å vri og vende på nyliberale styringsteknologier. Det er med andre ord mye å hente ved å heve blikket og ta innover seg denne bokens mange og rike innsikter.

[1] Til sammenlikning kan det nevnes at Norge utgjør 0,07 prosent av verdens befolkning.

Marxism, Social Movements and Historical Capitalism

Alf Gunvald Nilsen 

This is the text of a talk given at the 30-year colloquium of the Society, Work and Development Institute at Wits University, 13/05/2015.

Screenshot 2014-08-09 16.38.26My intervention here today is based on a book that I have co-authored with my good friend and comrade Laurence Cox, entitled We Make Our Own History: Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism (Pluto Press, 2014). The book is intended to serve as an exploration of the relationship between Marxism and social movements in a particular political and economic conjuncture that we refer to as the twilight of neoliberalism – or, put slightly differently, the purpose of the book is to reclaim Marxism as a theory that can serve activist purposes and knowledge interests in a context where neoliberalism appears to be undergoing a moment of organic crisis.

Marxism as “Movement-Theory”

In trying to do this, we take our point of departure in the following paradox: that Marxism is in many ways a form of “movement-theory” (that is, a body of theory that has developed in and through dialogues with social movements that were decisive in shaping the making of the modern world) but nevertheless lacks a distinct theory of social movements (that is, a theory which specifically seeks to understand and explain the emergence, character, and trajectories of social movements). How then, do we think social movements with Marxism?

Our proposition is to start from the commitment in Marx’s thought to demystify the social – that is, the insistence that was constant in Marx’s work from the early days of the Economic and Philosophical Manuscripts to his mature writing in Capital that social structures and historical processes are nothing but the products of conflicts over how human practice to satisfy human needs is to be organized and structured. From this starting point, we move on to suggest a reading of social movements as being simultaneously constituted by and constitutive of praxis, and thus as being at the very heart of the making and unmaking of the structures and processes that underpin both social order and social change. Our understanding of social movements is thus wider than what is commonly proposed in mainstream social movement research, where the object of study is typically defined as a fixed institutional dimension of the political system (i.e. as extra-parliamentary collective action) and this is so in two specific respects:

Firstly, given that we think of social movements as the structured agency through which social order and social Screenshot 2014-08-21 19.31.13
change is made and unmade, we propose a basic distinction between social movements from above and social movements from below. When we speak of social movements from above, we are referring to the various forms of collective action that dominant groups constantly engage in so as to maintain or extend their hegemonic position in a given social formation by drawing on privileged access to economic, political, and cultural power resources, constructing horizontal alliances between different elite groups, and relating to subaltern groups through contingent combinations of coercion and consent. Intellectually, we hope this concept is useful in terms of the objective of demystifying social structures and historical processes, and politically we hope that it might speak to the activist experience of confronting the conscious and determined opposition rather than the inert resistance of a thing-like structure.

Secondly, in thinking about social movements from below, we break with the tendency in mainstream theory to assume categorical distinctions between – for example – everyday resistance, social movements, political parties, and revolutionary processes. We do so because we take seriously the intention that social movements have of moving – of becoming more than what they currently are – and therefore think of social movements from below as a wide spectrum that spans the local rationalities that subaltern groups develop to cope with power from above; the localized struggles that sometimes erupt from these rationalities; the campaigns that are brought into being when activists link struggles across space; and the social movement projects that infrequently but dramatically articulate a substantial challenge to hegemony around a different vision of how society can be organized.

chinastrikeIn sum, what this widening of the concept of social movement leaves us with is an orientation towards understanding the present conjuncture in terms of how it has been produced through the conflictual encounter between social movements from above and below – both across historical time and across spatial scales. This is of course a fundamentally political orientation, in that it pays particular attention to how the specific shapes of the social world are the outcome and object of power struggles, but also in that it recognises the contingency and agency involved in these processes and hence the potential for things – that is, the social worlds that we inhabit – to be otherwise.

Neoliberalism as a Social Movement From Above

One of the things we try to do in We Make Our Own History is to offer a substantial analysis of how different phases of capitalist development derive their distinct political economies from cycles of struggle between social movements from above and social movements from below in the context of systemic crises. Now, whereas our book outlines a long view of how capitalism has been shaped by cycles of struggle from its historical emergence through processes of primitive accumulation, colonialism and bourgeois revolution onwards, what I want to do here is to say a few things about how neoliberalism can be understood as a social movement from above.

The neoliberal project originates in the collapse of the state-centred form of capitalist development that was hegemonic across the North-South axis from the post-war years until the early 1970s, and which was shaped in very fundamental ways by reforms that had been won by the social movements of working classes and colonized peoples in the first half of the twentieth century. The crisis of the late 1960s and early 1970s was an organic one in Gramsci’s sense of the term – that is, it was one of those moments in history when established truce lines between dominant and subaltern groups broke down: across the North-South axis subaltern groups no longer accepted the terms on which they were ruled and elites were faced with the challenge of articulating a response that would ensure the reproduction of hegemony.

In responding to this challenge from below, elites in effect constructed and pursued a political project that took aim at reversing many of the victories that had been won by social movements from below during the first half of the twentieth century. In doing so, the neoliberal project has disembedded capitalist accumulation from the institutionalized regulations that had circumscribed commodification in the post-war years and effectively restored the power of capital over labour on a global scale.

IScreenshot 2014-04-07 00.40.35n We Make Our Own History we propose an analysis of the making of this project that focuses on the convergence of three significant processes with different gestation periods. Firstly, it is imperative to understand the long crystallization of neoliberal thought collectives from marginal entities in the inter-war period to transnationally linked networks of think-tanks that created and propagated a neoliberal policy agenda as an alternative to the Keynesian orthodoxy that prevailed in the post-war years. Secondly – and fundamentally related to the making of the neoliberal thought collective – was the emergence of a significant fraction of corporate capital that sought to break with the regulatory regimes of the postwar economic order and which became increasingly organized and systematic in their advocacy of neoliberal policy prescriptions. And thirdly, the political breakthrough of the neoliberal project in the global North was ensured by the construction of links between think-tanks, transnational capital and forces in British and American politics that promulgated new policy regimes which fused sociocultural conservatism with a market-oriented critique of Keynesian economics.

Screenshot 2014-04-06 14.33.45The global extension of the neoliberal project through the response to the Third World debt crisis in the 1980s and 1990s is of course well-known and need not be rehearsed here. Rather, I want to say a few things about how what neoliberalism set out to achieve – in a nutshell, the restoration of the power of capital over labour – is inscribed in its political economy. First of all, this restoration appears in the emergence of a new geography of production which has enabled transnational capital to escape the postwar social compacts with organized labour in the global North and – simultaneously – to exploit the vast masses of unorganized labour in the global South. Secondly, it appears in the substantial expansion of the reach of the market logic that has occurred through “accumulation by dispossession” – a process that has reversed crucial forms of decommodification and created new spaces of accumulation for economic elites. The combined effect of this has been, on the one hand, a substantial restoration of profit rates for capital, coupled with spiraling inequality and the emergence of new surplus populations who are governed in part through market-oriented forms of workfare and in part through forms of punitive containment that are manifest in, for example, the booming US prison industry and the heavily militarized borders of Europe.

The Twilight of Neoliberalism

The neoliberal project has in many ways achieved what it initially set out to do – namely restore the power of capital over labour. However, there is much to suggest that the neoliberal victory is of the Pyrrhic kind, first and foremost, perhaps, the fact that the crisis that erupted in 2008 and that still dogs the world economy originated in the very same accumulation strategies – above all, financialization – that were used to restore the power of capital. Indeed, a key part of the argument that we make in We Make Our Own History – and this is an argument that runs counter to much of the pessimism that suffuses both journalistic and academic accounts of the present conjuncture – is that the crisis of 2008 heralds the onset of the twilight of neoliberalism; in other words, the present crisis might also be a terminal crisis.

SAWAThe current crisis – both in terms of its economic origins and in terms of its social consequences – have done much to erode the legitimacy of one the central ideological tropes of the neoliberal project – namely the claim that individuals who act as entrepreneurial financial subjects can maximize their well-being through prudent investments in the marketplace. Crucially, this has has undermined support for neoliberalism, especially, perhaps, among middle classes who banked on promises of material benefits and social mobility. In this context, the widespread application of austerity is not necessarily a sign of strength on the part of economic and political elites. Rather, it signals that social movements from below are confronted with elites who have no plan B, and who more often than not prefer coercion over consent in their encounters with the discontent of subaltern groups.

Screenshot 2014-04-07 00.41.06Adding to this scenario is the fact that the crisis of neoliberalism is deeply entwined with the erosion of US hegemony in the world-system. This unravelling not only encompasses the waning of American economic supremacy since the 1970s, but – as evidenced in, for example, the erosion of support for the War on Terror, the new-found capacity of Latin American states to distance themselves from US tutelage, and the failure to garner support for military interventions in Georgia, Syria and the Ukraine – also clear tendencies towards the weakening of Washington’s geopolitical clout. This, then, is the twilight of neoliberalism: a moment in which political and economic elites are evidently incapable of solving fundamental contradictions through new hegemonic projects. And this is the terrain upon which movements from below mobilize to make their own history. In bringing this intervention to a close, I want to say a few things about the strategic challenges that movements from below confront on this terrain.

Global Movement Waves

At certain conjunctures, capitalism generates waves of resistance – think 1848 or 1968 – that are substantial enough to challenge existing hegemonic relations. These movement waves typically encompass one or more regions of the world-system, span substantial periods of time, and are often characterized by revolutionary situations – but not necessarily revolutionary outcomes. However, even in moments of defeat, movement waves tend to result in substantial changes in the way that hegemonic relations are organized

Screenshot 2014-08-21 19.24.14Ours is one such conjuncture: we are currently one and a hald decades into a cycle of struggle which has witnessed the construction of what might be called “a movement of movements” – that is, the coming together of a diversity of independently constituted movements around the idea of neoliberal capitalism as a common adversary, but without submitting to one particular leadership or one particular political identity.

However, global waves of movement mobilization also tend to be deeply uneven: movement landscapes in specific countries and regions have emerged out of particular histories of mobilization and also confront different forms of opposition from above. On a global scale, it is perhaps in Latin America that popular resistance to neoliberalism is most advanced in the form of the Pink Tide phenomenon that has seen left-wing governments being swept to power in the the context of large-scale mobilization from below. The Latin American experience is itself highly uneven – some regimes have made substantial strides in advancing social justice and nurturing popular capacities for decision-making whereas others have failed to deliver the kind of change that was expected and in some cases have sought to coopt and demobilize popular mobilization – but then again, this unevenness presents us with rich lessons about how to think (and not to think) about the relationship between states, parties and movements in the current conjuncture.

Above all, the Latin American experience tells us that it is of key importance to steer a path between the Scylla of state-centrism and the Charybdis of autonomism when we think strategy. This entails recognizing, on the one hand, that the form of the state can be transformed – up to a point – by movements from below and that the victories that can be gained from such transformations can prepare the ground for further counterhegemonic advances. On the other hand, it also entails recognizing that winning reforms through a reconstituted state is not the be-all and end-all of popular mobilization and that it is necessary to think in strategic terms about what it means – in different contexts – to move beyond the institutionalization of political power in the capitalist state.

That these are questions of great significance becomes even more evident if we consider movement landscapes in other regions of the world-system: in China and India, neoliberal market reforms have given rise to some of the most important sites of resistance to the neoliberal project in the form of widespread labour conflicts and resistance to corporate takeover of land and other natural resources. However, in both contexts, social movements confront thorny questions about how to engage with powerful states. In Europe – or rather, on the margins of the Eurozone (Greece, Spain, Ireland) – new constellations are emerging in which the anti-austerity agenda is being pushed by both movements and parties amid ongoing and difficult debates about the prospects for achieving radical change within the EU system. In Northern Africa and the Middle East, the hopeful energies of the Arab Spring seem to have been exhausted by authoritarian responses from above. And I’m conscious, of course, of the fact that I’m speaking in the context of what has been called “the protest capital of the world”, and where popular collective agency is embroiled in a search for alternatives to ANC hegemony.

In this context, the Marxist position should not be that in all times and in all places the political party is the best way toScreenshot 2014-08-21 19.29.32 organize – a stance which is tantamount to fetishizing one political model over all others. Rather, our approach should be that of a commitment to contributing to the efforts of movements to become more than what they currently are, among other things through processes of alliance-building between movements and efforts to identify the most radical common potential for counter-hegemonic unity between subaltern groups as well as strategies for disaggregating existing hegemonic alliances. Put slightly differently, from a Marxist point of view a party is of value precisely to the extent to which it succeeds in embodying and developing the movement process from below; conversely, a project which turns out to substitute itself for that or demobilize movement participants is surely missing the point.

E. P. Thompson once said that “the question is not whether we are on Marx’s side, but whether Marx is on ours”. The answer to that question hinges in large part on our ability to to make ourselves useful to the struggles of social movements from below to make our own common history after the twilight of neoliberalism finally fades to black.

Om Sosiologiens Eurosentrisme

– Innlegg til Fagkritisk Dag ved Sosiologisk Institutt

Alf Gunvald Nilsen

La oss begynne med å besvare et helt grunnleggende spørsmål: hva er eurosentrisme, og hvorfor er eurosentrisme et problem?

Eurosentrisme kan sies å være en måte å produsere kunnskap om vår sosiale verden på som er preget av to karaktertrekk: for det første, at sentrale samfunnsmessige prosesser og institusjoner ansees for å ha et spesifikt europeisk og/eller vestlig opphav og at deres funksjoner og dynamikk kan forstås uten referanse til globale relasjoner; for det andre, at perspektiver og forståelseshorisonter som er formet av spesifikt europeiske og/eller vestlige erfaringer og forhold fremstilles som om de har universell gyldighet på tvers av sosiale og geografiske rom. Disse karaktertrekkene er problematiske av den grunn at de usynliggjør globale relasjoner – deriblant grunnleggende globale maktrelasjoner – på forskjellig vis.

For eksempel, når vi antar at moderne institusjoner utelukkende har vokst frem på grunnlag av europeiske eller vestlige årsaksforhold usynliggjør vi hvordan globale prosesser har vært med på å gi opphav til disse institusjonene, og det blir dermed også umulig å diskutere hvordan disse prosessene har vært formet av maktutøvelse. Og når vi ikke anerkjenner den geografiske referanserammen vi opererer med når vi produserer kunnskap om samfunnet usynliggjør vi det faktum at vår kunnskap er formet av det ståstedet vi innehar og de begrensningene dette innebærer, og vi unnlater også å reflektere over hvordan vår måte å se samfunnet på er formet av at vårt ståsted faktisk er en svært privilegert posisjon i et verdenssystem preget av gravende ulikheter – enten det måtte dreie seg om økonomisk velstand, politisk makt, eller kulturell prestisje.

Min påstand er altså at sosiologien er preget av en gjennomgående eurosentrisme, og at dette er et av fagets aller største problemer. Det første spørsmålet som da melder seg er hvordan dette gir seg utslag i fagets form og innhold.

Det finnes mange måter å besvare dette spørsmålet på, men jeg vil begynne med å kaste et blikk på hvordan vi underviser teori til bachelor-studenter her på Sosiologisk Institutt ved UiB. Ett av eurosentrismens karaktertrekk er som sagt at perspektiver og forståelseshorisonter som er formet av spesifikt europeiske og/eller vestlige erfaringer og forhold fremstilles som om de er universelt gyldige på tvers av sosiale og geografiske rom. Dette karaktertrekket mener jeg står skrevet med store bokstaver over innholdet i Appelrouth og Edles bok Classical and Contemporary Sociological Theory, som utgjør hjørnesteinen i deres førte møte med sosiologisk teori. Om man går gjennom denne boken, finner man et helt klart mønster – nemlig at de fleste teoretikerne som ansees for å ha gitt viktige bidrag til det sosiologiske fagfeltet i all overveiende grad er hvite, vestlige menn. Ikke-hvite og ikke-vestlige teoretikere – både kvinnelige og mannlige – utgjør altså en forsvinnende liten minoritet i vårt teoripensum.

Appelrouth/Edles: Classical and Contemporary Sociological Theory: Texts and Readings
Menn Kvinner
 

Vestlig/Hvit

 

24 5
 

Ikke-vestlig/

Ikke-hvit

2 1

Det vi står overfor her er et eksempel på det fenomenet som den australske sosiologen Raewyn Connell diagnostiserer i sin bok Southern Theory: Social Science and the Global Dynamics of Knowledge (Polity Press, 2007). Boken er en kritikk av connellhvordan produksjonen av teori innenfor sosiologien er preget av maktrelasjoner på en slik måte at perspektiver som er utviklet av intellektuelle basert i det globale sør marginaliseres. Dette gir i sin tur opphav til en dynamikk innenfor den sosiologiske forskningen der – i den grad man i det hele tatt vender det analytiske blikket sør for Ekvator – et system av teoretiske kategorier først skapes i vestlige metropoler for så å bli fylt opp med empirisk data hentet fra det globale Sør. Det problematiske i dette ligger både i at man antar at teorier som er utviklet fra et vestlig ståsted og med en vestlig referanseramme faktisk har universell gyldighet, og delvis i at majoritetsverdenen – Erlend Loe hadde selvfølgelig helt rett når han påpekte at folk flest bor i Kina – konsekvent reduseres til å være et passivt objekt innenfor samfunnsvitenskapen.

Til forskjell fra Connell tror jeg imidlertid løsningen på dette problemet er mer komplisert enn å oppfordre til å lese flere teoretikere fra Sør. Det er selvfølgelig viktig å revidere teoripensum med henblikk på at det skal være like ”naturlig” å ha kjennskap til Sujata Patel som det er å ha kjennskap til Pierre Bourdieu – og jeg håper at vi på vårt institutt går i gang med denne jobben før heller enn senere – men det er ikke så enkelt at vi overkommer eurosentrismen som problem bare ved å gjøre vår kanon litt mindre vestlig og litt mindre blendahvit. Dypest sett tror jeg at dette vil kreve en kritisk gjennomtenkning av noen av sosiologiens mest grunnleggende begreper og perspektiver, spesielt med henblikk på hvordan vi tenker om de prosessene hvorigjennom samfunn skapes, opprettholdes, og endres.

Dette er et poeng som best lar seg illustrere ved å se nøyere på det andre karaktertrekket ved eurosentrisme – nemlig antakelsen om at sentrale samfunnsmessige prosesser og institusjoner ansees for å ha et spesifikt europeisk og/eller vestlig opphav og at deres funksjoner og dynamikk kan forstås uten referanse til globale relasjoner. Innenfor sosiologien knytter dette problemet seg kanskje først og fremst til hvordan vi tenker om modernitetens opphav og utvikling.

De fleste vil være enige om at sosiologiens grunnleggende mandat er å forstå og forklare hva som er særegent ved moderne samfunnsformer. For eksempel står det som følger å lese på Sosiologisk Institutt sine nettsider om kunnskapene som studentene våre skal tilegne seg:

“Studenten skal og kunne skildre generelle trekk ved dei vestlege moderne samfunn og deira typiske kjenneteikn langs økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle dimensjonar.”

Man kan lese denne formuleringen på mange måter – og alle er strengt tatt like problematiske – men det jeg vil legge vekt på her er at den reflekterer at sosiologien har en klar tendens til å tenke om det moderne samfunnet som en spesifikt vestlig samfunnsform.

Denne tendensen gir seg utslag i at sosiologien postulerer et grunnleggende historisk brudd mellom en tradisjonell fortid og en moderne nåtid. Den moderne nåtiden er igjen preget av fremveksten av noen helt sentrale sosiale institusjoner – industrikapitalismen innenfor det økonomiske feltet; den demokratiske nasjonalstaten innenfor det politiske feltet; den kritiske og individualistiske rasjonalismen innenfor det kulturelle feltet. Når vi så skal forklare det historiske opphavet til disse institusjonene gjør vi bruk av et sett av ”fortellinger” som er sentrert omkring europeiske endringsprosesser: den demokratiske nasjonalstaten vokste ut av Frankrikes borgerlige revolusjon; industrikapitalismen har sitt opphav i britenes industrielle revolusjon; den kritiske og individualistiske rasjonalismen har sine røtter i Opplysningstidens kulturelle og vitenskapelige etos. Og med disse fortellingene blir skillet mellom tradisjon og modernitet også et skille mellom Vesten og Resten: moderniteten oppsto innenfor et vestlig rom, som et resultat av prosesser som utelukkende fant sted innenfor dette rommet, mens Resten først og fremst er definert av en tradisjonell annerledeshet som gjør det umulig for moderne institusjoner å vokse frem.

At dette er en problematisk måte å forstå det moderne på blir veldig klart i Gurminder Bhambras bok Rethinking Modernity: Postcolonialism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007) – ett av de viktigste bidragene til debatten om sosiologiens eurosentrisme de siste årene. Et av Bhambras sentrale poeng er at den sosiologiske fortellingen om moderniteten som noe spesifikt vestlig usynliggjør hvordan globale relasjoner som oppsto som et resultat av RETHMODkolonialismen var viktige forutsetninger for fremveksten av moderne institusjoner. For eksempel er det slik at en fortelling som forstår industrikapitalismens gjennombrudd som et europeisk ”mirakel” visker ut det faktum at dette mirakelet var basert på fremveksten av en global arbeidsdeling hvor vestlige stater hadde tilgang på råvarer som ble dyrket eller utvunnet i koloniene, ofte innenfor plantasjesystemer hvor behovet for arbeidskraft blant annet ble møtt av mer enn tre og en halv million afrikanere som ble fraktet til ”den nye verden” som slaver. Videre er det også slik at en fortelling om den politiske moderniteten som kretser omkring den franske revolusjonens betydning for fremveksten av demokratiske og suverene nasjonalstater fortier det faktum at nasjonalstaten vokste frem parallelt med kolonistaten og at mange av de politiske og administrative teknologiene som sees som betegnende for europeisk statsmakt – blant annet nettopp prinsippet om statens suverenitet innenfor et geografisk avgrenset område – først ble utviklet i koloniene og så overført til Europa. Om vi tar innover oss disse relasjonenes viktighet følger det at vi ikke lenger kan tenke om moderniteten som noe som først utviklet seg innenfor Vestens grenser på grunnlag av vestlige særtrekk, og først senere bredte seg utover disse grensene og omfavnet resten av verden; tvert i mot, vi må ta utgangspunkt i at moderniteten har vært et globalt fenomen helt fra begynnelsen av. Med andre ord, om sosiologien skal overkomme eurosentrismen, må vi skrive helt nye fortellinger om det moderne samfunnet og dets sentrale institusjoner.

Hensikten med å skrive nye fortellinger om det moderne samfunnet er ikke bare at vi som sosiologer skal lære mer om samfunnsforhold i andre deler av verden, selv om dette – på lik linje med å lære mer om teori utviklet av tenkere fra den ikke-vestlige verden – bør være en helt naturlig og veldig sentral målsetting for fagets videre utvikling, også på vårt institutt. Det å anerkjenne viktigheten av globale relasjoner handler like mye om måten vi forstår oss selv på. Det er nemlig slik at når vi forstår våre studieobjekter – for eksempel sosial ulikhet eller organiseringen av omsorg – innenfor en geografisk referanseramme som først og fremst er nasjonal usynliggjør vi hvordan globale relasjoner er vevd inn i og dermed også er med på å utforme de utviklingsprosessene som preger samfunnene våre. Det er altså ikke slik – som det ofte blir hevdet når kolleger tar til motmæle mot argumenter om viktigheten av å overskride sosiologiens nasjonale referanserammer – at vi først må forstå våre egne samfunn før vi kan forstå andre. Det er heller det stikk motsatte som er tilfelle – nemlig at vi ikke kan forstå våre egne samfunn om vi ikke forstår dem i relasjon til andre samfunn.

Og dette er igjen et poeng som er svært relevant i forhold til europeiske samfunn i dag. Akkurat nå lever vi i en verdensdel som er sterkt preget av de økonomiske og sosiale konsekvensene av finanskrisen som brøt ut i 2008. Som en følge av økonomisk nedgang ser vi at arbeidsledigheten i Europa øker dramatisk, samtidig som krisen blir møtt med en streng nedskjærings- og innstrammingspolitikk som medfører at fattigdom og sosial nød brer om seg. Dette gir seg igjen utslag i både nye migrasjonsstrømmer og at stadig flere mennesker velger å forsøke å livnære seg i den uformelle økonomien. I den grad at det finnes håpefulle trekk ved denne situasjonen er disse først og fremst lokalisert i fremveksten av nye politiske alternativer som ønsker å bryte med en nyliberal politikk som har tatt økonomisk og sosialt kvelertak på brede lag av Europas befolkning.

Dette er imidlertid ikke en situasjon som er unik for Europa. Tvert i mot – dette er bare det siste leddet i en lang kjede av finanskriser som i løpet av de siste 35 årene har medført liknende scenarioer med nedskjæringspolitikk, sosial nød, og politisk protest i andre deler av verden: Afrika og Latin Amerika gjennomgikk slike prosesser på 1980-tallet, og store deler av Asia opplevde krisetid på 1990-tallet. Det å tilnærme seg situasjonen i Europa på denne måten er et eksempel på hva det medfører og betyr å insistere på at vi må forstå våre egne samfunn i relasjon til andre samfunn. Og når vi gjør det så skjer det også interessante ting i forhold til sosiologiens eurosentriske antakelser om forholdet mellom Vesten og Resten.

En av disse antakelsen er tanken om at modernitetens konsekvenser alltid er mest fremskredne i Vesten, og at det derfor er her vi kan hente den viktigste kunnskapen om hva som er særegent ved å leve i moderne samfunn. Men om vi ønsker å forstå de økonomiske, sosiale, og politiske konsekvensene av krisetid er det faktisk slik at de viktigste comaroffinnsiktene kanskje finnes i den kunnskapen vi har om hvordan slike prosesser har gitt seg utslag i ikke-vestlige deler av verden. Dette er et eksempel på et fenomen som antropologene Jean og John Comaroff skriver om i boken Theory From the South: Or, How Euro-America is Evolving Toward Africa (Paradigm Publishers, 2012) – nemlig at det faktisk er slik at det er i samfunn og blant befolkninger i det globale Sør at modernitetens konsekvenser i dag er lengst fremskredet, og at kunnskapen som er utviklet i disse samfunnene for å forstå disse konsekvensene også er rike på innsikter som er relevante for det globale Nord.

Til syvende og sist er det altså slik at om vi ønsker å overkomme sosiologiens eurosentrisme og det som den fører med seg av problematisk kunnskapsproduksjon så må vi i siste instans tenke grunnleggende nytt om disiplinens mest grunnleggende kunnskapsobjekt – samfunnet. Innenfor vårt fag er det nemlig slik at samfunnet forstås som en avsondret enhet som utvikler seg i forhold til en dynamikk som utspiller seg innenfor denne enhetens grenser. Sosiologien har med andre ord gitt svært lite oppmerksomhet til de relasjonene og prosessene som eksisterer mellom og på tvers av samfunn, og som danner grunnlagt for det rommet som vi kaller det globale. Skal vi bryte med denne tenkningen må vi være villige til å anerkjenne at samfunn ikke oppstår som et resultat av en slags nasjonal jomfrufødsel. Forskjellige samfunn oppstår, organiseres, og endres i relasjon til hverandre – disse relasjonene er derfor en del at et hvert samfunns sosiale DNA, og denne innsikten må stå helt sentralt om vår kunnskapsproduksjon om samfunnet i det hele tatt skal være verdt saltet sitt.

Dette er en oppgave som kanskje er så omfattende og så utfordrende at det vil være fristende å velge å fortsette som før. Men å velge dette er å velge å reprodusere en provinsialitet som til syvende og sist undergraver fagets relevans i forhold til samfunnet. Om vi er opptatt av sosiologiens samfunnsoppdrag er det et tankekors som bør oppta oss langt mer enn bare en halvtime på fagkritisk dag.

We Make Our Own History – Book Launch transcript and video

Originally posted on The Pluto Press Blog - Independent, radical publishing:

The launch for Laurence Cox and Alf Gunvald Nilsen’s new book, We Make Our Own History: Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism (Pluto, 2014) took place at the annual Historical Materialism conference at SOAS, London earlier this month. Below is both a video of the event, and the authors’ written presentation. You can find out more about the book on the Pluto website, here.

We Make Our Own History explores the relationship between Marxism and social movements, and in particular how this works in the specific historical period that we are calling the twilight of neoliberalism. Before opening up for our guests on the panel, we want to try and summarize the key arguments in the book.

The relationship between activism and theory

In We Make Our Own History, we present a reading of Marxism as a theory that is relevant to the praxis that animates…

View original 1,463 more words

Making Our Own History

 

Laurence Cox and Alf Gunvald Nilsen

 

(This piece also appeared in the Pluto Press newsletter for August)

 

Screenshot 2014-08-21 19.23.30April 2014: In Dongguan in the Pearl River delta, tens of thousands of Chinese workers walk out of factories owned by a Taiwanese company that produces shoes for global brand leaders like Nike and Reebok in protest over the corrupt handling of their pensions. Following in the wake of the strikes at a Honda-owned factory in Foshan – also in the Pearl River delta – in 2010, the April walkouts in Dongguan are expressive of a new wave of labour militancy in China, which increasingly targets the transnational corporations that have been so central to the export-driven growth strategy of the Chinese authorities, and which has been successful in winning wage gains for the country’s working classes.

 

May 2014: In Spain’s elections for the European Parliament, a new political party – Podemos – wins 5 seats and 7.9 per cent of Screenshot 2014-08-21 19.24.14the vote (approximately 1.2 million votes). The unexpected levels of support for the party are seen as a continued expression of the widespread anger against unemployment and austerity policies that was initially voiced by the Indignados. We want to build a political majority”, argued the party leader Pablo Iglesias as he described the politics of Podemos, ”that reflects the social majority of Spain.” In aspiring to do this, Podemos is developing and deepening the project of mass-based, participatory democracy that started to take shape in public squares around the country during the 15-M protests of 2011 and 2012.

 

Screenshot 2014-08-19 13.39.58August 2014: Angry crowds gather on the streets of Ferguson to protest the death of Michael Brown, who was killed by a police officer who fired six rounds into the unarmed teenager’s body. Holding their hands over their heads, they confront a heavily militarized police force that deploys armoured vehicles and fires teargas and rubber bullets at the protestors. At the time of writing, the Missouri governor has ordered the National Guard to “restore law and order” in the town. However, one protestor’s words suggest that what is a crisis of law and order for some is a possibility for change for others: “We can reclaim our community. This is a war, and we are soldiers on the front line”.

 

Between them, the labour militancy in Dongguan, the support for Podemos in the European elections, and the street protests in Ferguson reveal to us the fault lines of the neoliberal project that has reshaped societies across the global North and the global South over the past 30 years. Chinese workers challenge a new geography of production that has enabled transnational capital to ruthlessly exploit the working classes of the global South; Spanish voters express their anger at austerity regimes that drive the dispossession of public goods and deepen already entrenched inequalities; citizens in Ferguson reject the increasingly coercive and authoritarian ways in which political authorities govern the racialized margins of neoliberal societies. And crucially, these protests are part and parcel of a growing tide of popular unrest in which economic justice and the failure of political representation and political systems are key issues for those who mobilize and take to the streets to call for change.

 

Our new book, We Make Our Own History: Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism, intends to address Screenshot 2014-08-09 16.38.26this conjuncture, a conjuncture in which the ruling classes can no longer rule as before, and ordinary people are no longer willing to be ruled in the old way. Written over a decade in which neoliberalism has become increasingly mired in economic and political crisis and social movements have converged around radical demands for systemic change, the book aims – above all – to speak to the knowledge interests of activists who are involved in the hard work of making another world possible. To achieve this, we present a reading of Marxism as a theory that is relevant to the praxis that animates movements in struggle. But why should social movements be concerned with theory? And why is Marxism important?

 

These questions are perhaps best addressed by considering what it means to be an activist involved in building a social movement. We become activists because we find that something is not right in the world, and – more specifically – when we discover that what is wrong cannot be fixed through the “normal” channels. To become an activist, then, is to learn that the system does not work as it claims, and to move towards the understanding that to achieve change we need to organise and create pressure. For some activists, this learning process continues as we realize that the system itself is part of the problem and needs to be changed: we come to connect our own issues with those of others, and to create solidarity in opposition to given power structures. In the process of doing this, we confront some very big questions about the nature of the system we are up against and how best to challenge it, and in finding answers to these questions we produce a distinct form of theoretical knowledge – what we call movement theory.

 

Theory, then, is not the product of abstract scholastic exercises. On the contrary, it is a tool that we use as activists to figure out what is happening to us, why it is happening, and what to do about it. We Make Our Own History is an attempt to contribute to the toolbox that activists have at their disposal, and it does so by reclaiming Marxism as a theory from and for social movements. It is all too easy to lose sight of the basic fact that Marxism is a body of theory that was developed out of and crafted in dialogue with the struggles of social movements that have been absolutely central to the making of the modern world – ranging from the popular movements that contested the rise of the bourgeoisie in the nineteenth century to revolutionary struggles against authoritarian ruling classes, imperialist wars, colonial rule, and capitalism itself in the twentieth century. What we set out do in We Make Our Own History is to bring Marxism back to the frontlines of the multiple ongoing struggles to make other worlds possible. Crucially, ours is not an attempt to defend a specific “line” or “school”, but an effort to develop a way of thinking about collective action that is based on Marxist theory, and which can be useful for movement participants.

 

Now, if we are trying to recover Marxism as a theory from and for social movements, we believe the place to start is in relation to Screenshot 2014-08-21 19.29.32agency – both the popular agency of the movements that ordinary people build to defend their needs, but also the agency of elite groups that try to organize society according to their interests. Therefore, in We Make Our Own History, we argue for an understanding of social movement from below that encompasses a range of practices from everyday forms of resistance to revolutionary struggles and try to make sense of how activists can move from one towards the other through collective learning. Conversely, we propose that the agency of elites should be thought of in terms of social movements from above, and suggest ways of thinking about how this agency is exercised through superior access to economic, political and cultural resources of power. Seen through this lens, the worlds that we inhabit and the systems that we confront are the products of previous rounds of struggle, and this book is written in the conviction that, in the current conjuncture, it is imperative that we understand both sides of this equation properly.

 

Towards this end, We Make Our Own History puts forward an analysis of historical capitalism – that is, the capitalist world-system as it has developed from the age of enclosures to the neoliberal era – in terms of how its trajectory has been shaped by struggles between social movements from above and social movements from below. In particular, we detail how neoliberalism emerged as a social movement from above in response to the economic and political crisis of the late 1960s, how the neoliberal project has reasserted the power of capital on a global scale, and how the current crisis of neoliberalism is rooted in the very strategies that enabled the project to become hegemonic in the first place. Based on this analysis, we move on to consider the worldwide protests against neoliberalism as a movement wave comparable to those that shook the world in 1848 and 1968. Drawing on the experiences and trajectories of movements from below across the globe, we try to propose possible answers to that very fundamental question: how do we win?

 

Screenshot 2014-08-21 19.31.13Neoliberalism, like all other forms of capitalism before it, will come to an end; and we are already living through its twilight. The question is rather what will come next: in particular, if our movements can contribute to broadening the conflict beyond neoliberalism to capitalism, patriarchy and the racialized global order altogether. These are big questions, but not insuperable ones: class societies too come and go, as do forms of patriarchy and racism. We Make Our Own History is written as a contribution to the struggle of movements from below to make our own, common, history after the twilight of neoliberalism finally fades to black.

Nådeløst om Slumplaneten

Av Alf Gunvald Nilsen

Mike Davis (2006): Planet of Slums, London, Verso, 228 s.

 

Alf Gunvald Nilsen, RCUK Fellow, Centre for the Study of Social and Global Justice, School of Politics and International Relations, University of Nottingham

 

Gjennom bøker som Late Victorian Holocausts, City of Quartz og The Monster at Our Door har Mike Davis gjort seg kjent som leverandør av nådeløse diagnoser av både vår samtid og vår nyere historie. Med Planet of Slums befester han denne posisjonen ved å presentere en rystende dokumentasjon og analyse av urbanisering og urban fattigdom i det globale Sør.

 

Slummens Dominans
I bokas to første kapitler blir vi presentert med utgangspunktet for Davis analyse. For det første: vi er i ferd med å nærme oss et historisk vannskille der majoriteten av verdens befolkning kommer til å bo, eller allerede bor, i byer, heller enn på landsbygda, og videre at 95 prosent av denne demografiske prosessen kommer til å finne sted i det globale Sør. Faktisk stiller urbaniseringen i Sør byveksten i det viktorianske Europa i skyggen, både hva gjelder omfang og hurtighet, og gir nå opphav til megabyer med mer en 20 millioner innbyggere, og ”megalopolis”-formasjoner som gjør det vanskelig å trekke en klar skillelinje mellom der urbane og det rurale. For det andre: urbaniseringen i det globale Sør ikke kan forstås som en ”reprise” av prosessene som fant sted i Vesten i det nittende og tidlige tjuende århundre.

 

Den store forskjellen på da/Vesten og nå/Sør er denne: urbaniseringsprosessen i det globale Sør er koblet fra de økonomiske endringsprosesser som vi historisk sett assosierer med urbanisering, nemlig industrialisering og produksjonsvekst i jordbruket. Faktisk er det slik at urbaniseringen i Sør har fortsatt i høyt tempo gjennom 1980- og 1900-tallet til tross for fallende reallønninger, voldsomme prisstigninger og en økning i arbeidsledigheten i de store byene. ”Urbanisering uten industrialisering” er igjen en direkte konsekvens av gjeldskrisen som slo inn på slutten av 1970-tallet og de nyliberale hestekurene som så ble innført og administrert av Verdensbanken og IMF. Deregulering og finansiell jerndisiplin har medført at småbønder (peasants) har mistet tilgang på subsidierte innsatsmidler og må konkurrere i globale markeder; resultatene har gått i retning av avvikling av småbønders produksjon. I byene er det derimot ikke sysselsetting men reproduksjon av fattigdom som venter, og resultatet blir masseproduksjon av det Davis kaller ”postmoderne slummer”.

 

Videre er det slik at slummene i det globale Sør ikke er lokalisert i byenes sentrumsområder, slik den typiske viktorianske slummer var, men på utkanten av byene hvor tilsiget av fattige grupper manifesteres i fremveksten av et landskap av ”shantytowns” – selvbygde, skrøpelige boliger med minimal tilgang på infrastruktur. Disse landskapene vokser delvis frem gjennom ”squatting”, hvor folk, fortrinnsvis i det stille og uten konfrontasjoner, slår seg ned på et stykke land uten formelt å kjøpe, eie eller leie det. Men landet som beslaglegges gjennom ”squatting” har dog en markedsverdi, og i slummene som har vokst frem i den urbane periferien har det gjennom såkalt ”piraturbanisering” etter hvert utviklet seg et usynlig og uformelt eiendomsmarked hvor slumherrer både selger og leier til fattigfolk på boligjakt, utenfor rekkevidde av statlige myndigheter. Mens disse områdene flommer over av billig arbeidskraft er den urbane periferien likevel først og fremst en ekskludert randsone, eller som Davis sier det, en ”menneskelig søppelplass”.

 

Om man er i det kverulantiske hjørnet kan man saktens spørre hvor ”post-” de ”postmoderne slummene” egentlig er. Mønsteret Davis avdekker representerer vel heller en sammenvevning av kontinuitet – ekspropriasjonen av småbønder – og endring – urbanisering uten økonomisk vekst – enn et absolutt historisk brudd. Men dette blir en minimal innvending i lys av hva Davis umiddelbart oppnår med sitt argument, nemlig å sette et ugjendrivelig spørsmålstegn ved det tankegods som betrakter markedskrefter som maskineriet i en uavvendelig moderniseringsprosess som resulterer i Thomas Friedmans ”flate verden”, samt å fremheve at dagens urbanisering finner sted i kontekst av en nyliberal verdensorden hvis politiske økonomi i stadig økende grad er preget av at den eiendomsløse majoritet ekskluderes fra kapitalismens kretsløp. Dette er en velkjent tematikk som man finner igjen hos blant andre Zygmunt Bauman, og Davis kunne nok ha knyttet an til denne bredere problematikken i større grad enn hva han gjør for å kontekstualisere analysen av de globale slummenes karakter og posisjon i den nyliberale verdensordenen. Men for all del, argumentet som presenteres står stødig på sin egen, urbane grunn.

 

Stater, Selvhjelp, og Tvangsmakt

 

I bokas neste tre kapitler kaster Davis lys på hvordan staten på ulike måter har påvirket dynamikken i urbaniseringsprosessen.

 

Byveksten i land i sør gikk sakte i den første halvdelen av det tjuende århundre, og dette hang nøye sammen med statlig intervensjon – både fra koloniregimer som begrenset innfødte gruppers bevegelsesfrihet, og fra de selvstendige ”utviklingsstatene” som søkte å kontrollere den urbane ekspansjonen. Men 1950- og 60-tallet var først og fremst preget av forvitringen av slike institusjonelle hindringer for urbanisering, ofte på grunn av krig, konflikter og politiske omveltninger. Slummen var ikke en unngåelig urban fremtid: statlig intervensjon kunne ha lagt grunnlaget for en sosialt bærekraftig urbanisering, men for majoriteten av innbyggerne i byene i det globale Sør fremstår denne muligheten i dag mest som en krysning mellom en hallusinasjon og en dårlig spøk. To tiår med strukturtilpasning har gitt dødsstøtet til statens sosiale rolle, store deler av boligmarkedet har gjennomgått en dyptgripende privatiseringsprosess, og det som finnes av sosiale boligbyggingsprosjekter har ofte blitt kapret av middelklassen i de store byene. Statens kapasitet undergraves også av de urbane elitenes evne til å unndra seg beskatning; faktisk er det slik at bymyndigheter i stadig økende grad må basere seg på regressiv beskatning og gebyrer som flytter skattebyrden fra rike til fattige grupper. Davis er klar i sin konklusjon: ”With a handful of exceptions … the postcolonial state has comprehensively betrayed its original promises to the urban poor” (s. 69).

 

Motsatsen til statens forvitrede kapasitet til å regulere urbaniseringsprosessen etter sosiale prinsipper finner man i følge Davis i Verdensbankens og IMFs vending mot en urban utviklingspolitikk sentrert om å fremme fattigfolks ”naturlige” entreprenørskap. Denne vendingen tok opp i seg tanker fra arkitekter, sosiologer og økonomer som gjennom sitt arbeid kom til å sette positivt fortegn ved slumlivet i det globale sør: heller enn en lammende fattigdomskultur, var slummen opphav til en genial, fleksibel kreativitet som kunne danne grunnlaget for kostnadseffektiv ”hjelp til selvhjelp”. Slumbebyggelse skulle oppgraderes heller enn avskaffes, og dette uten omfattende statlige subsidier. Strategien virket i det store og det hele mot sine uttalte intensjoner: nettopp det at utbedringene ble finansiert gjennom lån og avgifter førte til at de fattigste gruppene i slummene ble priset ut av markedet, og ofte endte eiendommene som hadde vært gjennom utbedringsprogram opp i hendene på alt annet enn trengende grupper: ”Praising the praxis of the poor became a smokescreen for reneging upon historic state commitments to relieve poverty and homelessness” (s. 72).

 

På 1990-tallet ble ”selvhjelpsillusjonen” videreført gjennom fremveksten av en ny form for bistandssamarbeid. I stadig økende grad forbipasserte multi- og bilaterale bistandsorganisasjoner nasjonale myndigheter og inngikk partnerskap med NGOer. Et nytt hierarki har oppstått, der en internasjonal giverorganisasjon – det være seg Verdensbanken, Ford Foundation, eller det mer hjemlige NORAD – inngår et samarbeid med en internasjonal NGO som videreformidler ekspertise og økonomiske midler til lokale organisasjoner og deres aktiviteter i storbyer i det globale Sør. Mens slike nettverk gjerne fremstilles som det ypperste i grasrotsorientert fattigdomsbekjempelse, viser Davis hvordan det hele heller best kan forstås som en bistandspolitisk næringskjede der de internasjonale giverorganisasjonene troner aller øverst og underlegger seg de internasjonale NGOene, som igjen underlegger seg lokale NGOer, som igjen legger beslag på det sosiopolitiske rommet som tradisjonelt har tilhørt radikale urbane sosiale bevegelser. Resultatet er en form for ”myk imperialisme” der den urbane fattigdommen avpolitiseres og uskadeliggjøres uten at dens strukturelle årsaker berøres.

 

I denne analysen finnes klare paralleller til argumenter som har blitt artikulert innenfor nyere kritisk utviklingsforskning: NGOenes sentrale rolle som nyliberalismens ”trojanske hester” har blant annet blitt påpekt av James Petras og Henry Veltmeyer; fokuset på en ny ”utviklingsarkitektur” som tilsidesetter nasjonalstaten finner man igjen i Heloïse Webers og K. Jayasuryas kritikk av mikrokredittprosjekter; bistandsarbeidets og utviklingsprosjektenes avpolitiserende konsekvenser har blitt behandlet blant annet av James Ferguson og John Harriss. Som med eksklusjonstematikken som preger bokens to første kapitler kunne Davis kanskje ha tjent på å knytte sterkere an til denne videre konteksten, men dette blir igjen en minimal innvending i forhold til en analyse som effektivt bidrar til å påvise utviklingsindustriens rolle i reproduksjonen av det nyliberale hegemoni i det urbane, globale Sør.

 

Slumområder i det globale Sør blir i stadig større grad kommersialisert, og fattige slumbeboere underordnes eliter av landeiere som kontrollerer den urbane eiendomsmassen. Resultatet er en innskrenkning av de fattiges mulighet til å få fotfeste i byene uten å gå veien om markedet. Davis ønsker å påvise hvordan denne prosessen innebærer utstrakt bruk av statlig tvangsmakt i det som i realiteten er en brutal klassekamp om kontrollen over det urbane rom i den tredje verdens byer. Davis trekker en historisk linje tilbake til Baron Haussmanns regime i Paris på midten av det nittende århundre og påpeker at byplanlegging i det globale sør fremdeles reflekterer de sosiale elitenes ønske om å maksimere privat profitt og sosial kontroll. Dette gir seg utslag i enorme tvangsflyttingsprosesser der de urbane fattige drives fra sentrum til utkant av myndigheter og byutviklingsbyråer som ønsker å legge til rette for eiendomsinvesteringer; i Jakarta, eksempelvis, ble hele 500.000 mennesker tvangsflyttet mellom 2001-03, og i Shanghai led 1,5 millioner mennesker samme skjebne mellom 1991 og 1997. Slike prosesser drives også forskjønnelseskampanjer som gjerne iverksettes i forbindelser med toppmøter, internasjonale festivaler eller store sportsbegivenheter; for eksempel, i forbindelse med de olympiske leker i Seoul i 1988 ble 720.000 mennesker tvangsflyttet, og liknende forflytninger forespeiles i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Kriminalisering er et annet aspekt ved utøvelsen av urban sosial kontroll. Siden 1970-tallet har det blitt stadig vanligere for statlige myndigheter å henvise til kriminalitetsbekjempning i forbindelse med slumrydding, mens slumrydding igjen ofte har tatt sikte på å utslette regimekritiske nabolag. Og ikke minst – elitenes byplanlegging er i stadig større grad preget av et ønske om å isolere seg fra de fattige massene: siden tidlig på 1990-tallet har det skjedd en eksplosiv økning i veksten av lukkede og strengt bevoktede forsteder på utkanten av de store byene. Denne ”fryktens arkitektur” representerer elitenes kvasi-utopiske forsøk på å løsrive seg fra de lokale, territorielle kontekster som de befinner seg i, og den fattigdom og sosiale vold som dominerer disse kontekstene.

 

Ved å vektlegge viktigheten av statlig tvangsmakt støtter Davis opp om argumentet som danner en viktig del av utgangspunktet for analysen som helhet, nemlig at de utviklingsprosessene som gir opphav til ”slumplanetene” ikke er uavvendelige naturlover, med resultatet av elitebaserte politiske prosjekter med utspring i den nyliberale omveltningen som har funnet sted fra 1970-tallet og fremover. Men jeg har allikevel et problem Davis sin fremstilling. Som så mange andre som gir seg kast med å avsløre verdens elendighet ender etter min mening i for stor grad opp med å fremstille det nyliberale hegemoniet (både generelt og i det urbane rom) som monolittisk, og det er nettopp tvangsmaktens sentrale rolle i Davis analyse som gir opphav til denne innvendingen. Om Gramscis teorier kan fungere som en rettesnor for å forstå sosial makt – og det er jeg overbevist om at de kan – er hegemoni tuftet på at de sosiale majoriteter gir sin tilslutning de dominerende gruppers prosjekter. I mangel av slik tilslutning blir tvangsmakt avgjørende for reproduksjonen av eksisterende maktforhold; utstrakt bruk av tvangsmakt, med andre ord, tyder på at hegemoniets tekstur er i ferd med å tynnes. Jeg kommer tilbake til dette poenget i mine avsluttende kommentarer, men hovedinnvendingen her blir altså at det ikke nødvendigvis medfører riktighet å fremstille et prosjekt som i utstrakt grad er tuftet på bruk av tvangsmakt som overmektig.

 

Slumøkologi og Strukturtilpasning

 

Davis følger på med to kapitler som utfyller bildet av slumtilværelsen i den tredje verden – først ut er slummens økologi.

 

En slumbeboer har per definisjon tilhold i et farlig og helseskadelig miljø, og slummens geografiske lokalisering kan forstås som fattigdommens nisje i byøkologien. Davis tar oss med på rundtur i denne nisjen, en rundtur som begynner med geologi. Slummer vokser i bokstavelig talt frem på uttrygg grunn: i Johannesburg bor halvparten av den ikke-hvite befolkningen i områder der bakken jevnlig gir etter, og i Caracas har slummen vokst seg oppover ustabile åssider hvor det hver måned går større jordras. Og den slummens eksplosive vekst forsterker de naturlige faremomentene. Slike farer kan reduseres, men dette krever en form for offentlig inngripen som det ikke finnes rom på myndighetens budsjetter og agendaer. Slumbeboere er også mer utsatt for faremomenter i selve utformingen av byrommet: deres boligområder ligger etter all sannsynlighet i nærheten av forurensende industri, de er mer utsatte for trafikkulykker, og mangelen på en fungerende infrastruktur gjør slummene til et sanitært kriseområde hvor sykdommer brer om seg i høyt tempo.

 

Og denne byrden blir ytterligere tyngre å bære på grunn av at reduksjonen i statlige utgifter som har vært en obligatorisk del av den nyliberale strukturtilpasningen har medført et sterkt redusert offentlig helsetilbud. Mens elitegrupper så langt har vært i stand til å beskytte seg mot den urbane helsekrisen påpeker Davis denne beskyttelsen er illusorisk. Vår tids megaslummer har utviklet seg til inkubatorer for sykdommer som ikke lar seg stoppe av geografisk avstand: ”… economic globalization without concomitant investment in a global public-health infrastructure is a certain formula for catastrophe’ (s. 150).

 

Vi har allerede sett hvordan Davis knytter den eksplosjonsartede veksten i urbanisering og urban fattigdom til nyliberal strukturtilpasning – og han er ikke ferdig med den tematikken. Neste kapittel i boka presenterer et historisk overblikk over den nyliberal vendingen, fra Mexicos devaluering i 1982 og fremover. Kritikken er som ventet – og fortjent! – av det ramsalte slaget: strukturtilpasning har sperret muligheten for land i det globale Sør til å gjøre nytte av de politiske grep som gjorde industrialisering mulig i Vesten og medført en drastisk økning i fattigdom og sosial ulikhet de siste to tiårene. Og nettopp dette bringer oss til bokens avsluttende betraktninger.

 

Mennesker til Overs?

 

I følge Davis kan nyliberalismens konsekvenser sees som en historisk parallell til de katastrofale prosessene som gav opphav til den tredje verden i den klassiske imperialismens epoke fra 1870-1900, da inkorporeringen av bondestanden i Asia og Afrika i verdensmarkedet resulterte i sultkatastrofer og fremveksten av et ”semi-proletariat” av marginaliserte småbønder og gårdsarbeidere. Nettopp denne prosessen medførte at det tjuende århundre ikke ble preget av urbane, proletære oppstander, slik den ortodokse marxismen hadde hevdet, men i nasjonale frigjøringskriger med utspring i den koloniserte bondestanden. Vår tids urbaniseringsprosess gir likeledes opphav til et marginalt proletariat: én milliard arbeidere har sin daglige dont i den uformelle sektoren, og utgjør med dette den raskest voksende sosiale klassen i verden i dag.

 

Blant en rekke forskere har det å jobbe i den uformelle sektoren blitt betraktet som det første, nødvendige skrittet på veien opp og frem, og denne forestillingen vil Davis til livs. Den ”klassereisen” som forespeiles arbeidere i den uformelle sektoren er i følge Davis først og fremst ønsketenkning som vokser ut av et komplekst sett av feilaktige antakelser om sektorens dynamikk: det er ikke mikroakkumulasjon og entreprenørskap som er realiteten for arbeidere i den uformelle sektoren, men selvberging gjennom rettighetsløst arbeid for andre, noe som går spesielt hardt utover kvinner og barn; heller enn å generere stadig nye jobber er den uformelle sektoren karakterisert ved at allerede eksisterende arbeid deles opp mellom flere arbeidstakere; mikrokreditt og liknende tiltak gjør lite for å avhjelpe fattigdom, samtidig som stadig økt konkurranse i den uformelle sektoren undergraver sosiale nettverk som har vært av avgjørende viktighet for fattigfolks evne til å overleve. Heller enn en vei til en bedre fremtid er den uformelle sektoren et slags museum der de mest primitive former for utnyttelse – fra barnearbeid til organsalg – kan beskues hver bidige dag.

 

Spørsmålet som krystalliseres i lys at et scenario hvor en ”reservearmé” av arbeidere ender opp som en masse av overflødige mennesker som i overskuelig fremtid ikke har realistiske utsikter til å bli reinkorporert i kapitalismens kretsløp, er selvfølgelig dette: vil ikke ”jordens fordømte” på ett eller annet tidspunkt gjøre opprør? Davis gir ikke et entydig svar på spørsmålet, men påpeker at den globale slummen er arena for en myriade av motstandshandlinger, både reaksjonære og progressive. Hovedfokus for Davis i bokas avsluttende sider er hvordan herskerklassene er klar over at mega-slummene er det svakeste leddet den nye verdensorden, og retter sine skyts mot disse. Davis tegner opp et bilde av en utmattelseskrig der krigsherrene i Pentagon slipper løs sin militære styrke på en seiglivet motstander: ”If the empire can deploy Orwellian technologies of repression, its outcasts have the gods of chaos on their side” (s. 206).

 

Dystopien som avslutter Planet of Slums kan relateres tilbake til problematikken jeg reiste ovenfor om Davis sin fremstilling av det nyliberale hegemoni. Jeg påpekte at de dominerende gruppers hegemoni er basert på de sosiale majoriteters tilslutning. En relatert innsikt er selvfølgelig at det å vinne slik tilslutning også innebærer kompromisser hvor de sosiale majoriteter tilkjennes reelle materielle goder; det var et slikt kompromiss som la grunnlaget for kapitalens hegemoni i gullalderen fra etterkrigstiden til slutten av 1960-tallet, og det er nettopp dette kompromisset den nyliberale vendingen har opphevet og erstattet med en fattigdoms- og ulikhetsutvikling av skremmede proporsjoner. Davis tar i sitt avsluttende kapittel i større grad høyde enn tidligere i boken høyde for at det faktum at nyliberalismen har så lite å tilby så mange utgjør dens desiderte svakhet, en svakhet som utgjør en viktig åpning for motmakt og motstand. Men etter min mening forblir det allikevel en halvkvedet vise, nettopp fordi Davis forbigår de nye urbane sosiale bevegelsene i relativ stillhet. Det henvises riktignok til en kommende bok som skal ta for seg disse bevegelsene, men ved å utelate de alternative urbane verdenene som forespeiles gjennom disse bevegelsenes praksiser og diskurser fra denne boken i så stor grad som han faktisk gjør ender Davis allikevel opp med en for ensidig og monolittisk fremstilling av de kreftene som former den globale slummen. Dette er og blir en svakhet; radikale samtidsanalyser skal ikke bare stimulere intellektets pessimisme, de skal vitterlig også nøre opp under viljens optimisme, og her kunne Planet of Slums slik jeg ser det gjort mer enn hva den gjør. Men når det er sagt, vil jeg avslutte med å fremheve at å lese Planet of Slums er en takknemlig jobb som man blir en god del klokere av  – boka anbefales på det varmeste!

 

 

 

 

 

 

           

 

 

 

Kapitalisme og imperialisme – i teori og praksis

Av Alf Gunvald Nilsen

Alex Callinicos,

Imperialism and Global Political Economy.

Cambridge: Polity Press 2009.

 

Alex Callinicos er en av samtidens ledende, og utvilsomt mest produktive, marxistiske teoretikere. I nærmere tre tiår har han levert bøker om marxistisk teori og sosialistisk politisk praksis, analyser av kapitalismens politiske økonomi, bredt anlagte drøftninger av sentrale temaer innenfor sosialfilosofi og historiografi, og ikke minst en velkjent – og velfortjent – kritikk av postmodernismen i all dens vesen. I denne boka vender han oppmerksomheten mot et tema som har beveget seg fra periferi til sentrum av akademiske og politiske debatter siden tidlig på 2000-tallet, nemlig imperialisme.

«Empire», skriver Callinicos, «is back with a venegeance». Det vil si: et 1980-tall preget av postkolonialismens fokus på identitet og kulturell hybriditet, og et 1990-tall preget av globaliseringsdebatt, har veket plass for et 2000-tall preget av gjenoppdagelse av imperialisme som et reelt geopolitisk fenomen, spesielt relatert til amerikansk-ledet krigføring i Irak og Afghanistan. Debatten omkring imperialisme har fanget inn et bredt spektrum av stemmer – fra venstreradikale kritikker, via mer moderate liberale betraktninger, til konservative forsvar av imperialisme i samtidig geopolitikk. Det Callinicos ønsker å tilføre debatten, er en genuint marxistisk analyse av imperialismens politiske økonomi – med henblikk på å gi svar på hva det er som gjør vår tids imperialisme til et særegent historisk fenomen.

Callinicos påpeker at til forskjell fra historikere og politiske sosiologer som opererer med transhistoriske definisjoner av imperialisme som politisk dominans eller som et politisk prosjekt, har marxister betraktet imperialisme som en særegen fase i kapitalismens utvikling. Dette betyr at utgangspunktet for å analysere imperialismen må være en forståelse av kapitalismen som et økonomisk system preget av et spesielt sett av relasjoner. Den ene bærebjelken i dette systemet er den «vertikale» relasjonen mellom kapital og arbeid, der kapitalister utbytter proletariatet ved å tilegne seg merverdien av deres arbeid. Den andre bærebjelken er den «horisontale» relasjonen mellom forskjellige kapitalfraksjoner, der kapitalister konkurrerer mot hverandre om profitt og markedsandeler. For å forstå disse relasjonene som grunnlaget for imperialismen vender Callinicos seg til en annen av vår tids fremste marxistiske teoretikere, nemlig David Harvey, og hans teori om at kapitalismens historiske geografi er formet i skjæringspunktet mellom kapitalistiske og geopolitiske logikker. Det vil si: geopolitisk konkurranse har eksistert forut for kapitalismen, men det er først når mellomstatlig rivalisering veves inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser at imperialismen som et historisk spesifikt fenomen oppstår.

Dette er utgangspunktet for boka, hvis første del diskuterer «klassiske» marxistiske fortolkninger av imperialismen, samt at den søker å etablere et teoretisk rammeverk hvor disse teoriene bringes sammen med Marx’ analyse av kapitalismen som produksjonsmåte. I bokas andre del fremlegges en detaljert analyse av samspillet mellom økonomisk utvikling og statsdannelsesprosesser i den tidlige moderne epoken i Europa, en skissering av faser i imperialismen fra 1870 til i dag, og en inngående analyse av vår tids imperialisme. Dette er imponerende gjennomført av Callinicos, i en av hans mest tilgjengelige bøker, men, som jeg vil bemerke avslutningsvis, preges boka av en ensidighet i sin kapitalismeforståelse, som også svekker analysen av imperialismens historiske dynamikk.

 

Kapitalisme og imperialisme – i teori

(a) Callinicos begynner med en gjennomgang av klassisk marxistisk imperialismeteori. Det betegnende for disse teoretikerne – blant andre Lenin, Bukharin, Luxemburg og Kautsky – var at deres arbeid fant sted utenfor akademia, at de forsto imperialismen med henblikk på å danne grunnlag for politisk handling, og at de oppfattet sitt arbeid som en videreføring av Marx’ analyser i Kapitalen. Det imperialismeteoretikerne legger til Marx’ teori om verdidannelse i kapitalismen og kapitalens utbytting av proletariatet, er en evolusjonær teori om faser i kapitalismens utvikling, der imperialismen hører til en spesifikk historisk fase. Dette er i følge Callinicos vel og bra, men det er da nødvendig at analysen av imperialismen må være forenlig med Marx’ analyse av kapitalismen, og det er denne målestokken de klassiske analysene vurderes opp mot.

Rosa Luxemburg levnes ikke mye ære på dette punktet, men Callinicos påpeker at hennes viktigste bidrag var å vise hvordan erobringen av kolonier og etableringen av imperialt overherredømme var en «reprise» av den «opprinnelige akkumulasjonens» logikk og en utvidelse av dens historiske geografi fra kapitalismens sentrum til dens periferier. Med Lenins arbeid, som igjen trakk veksler på Hilferding og Hobson, skiftes fokuset fra forholdet mellom sentrum og periferi over til en analyse av hvilke kapitalistiske dynamikker som gir opphav til imperialismen som fenomen. Svaret hans var som kjent at imperialismen var et forsøk på å omgå manglende muligheter for profitabel investering av akkumulert overskudd i den monopolistiske fasen av kapitalismens utvikling. Bukharin videreutviklet denne teorien ved å vise at imperialismen er et resultat av sentralisering og konsentrasjon i kapitalismens politiske økonomi: Det har skjedd en sammensmelting av industri- og bankkapital, samtidig som den resulterende finanskapitalen, sammen med privat kapital, i stadig større grad har vokst sammen med nasjonalstaten. Denne nasjonale organiseringen av kapitalen, hevdet Bukharin, fant sted i en kontekst der produktivkreftene ble internasjonalisert. Og nettopp dette er et sentralt poeng for Callinicos, ettersom den horisontale relasjonen mellom kapitalfraksjoner dermed får en ny dynamikk:

 

Competition between capitals is no longer simply the struggle between private firms for markets: increasingly it assumes the form of military and territorial rivalries among state capitals on a global scale (s. 51).

 

Callinicos avviser at dette er et fenomen som kan overvinnes. I opposisjon til Kautskys «ultraimperialisme» – det vil si tanken om at kapitalismen kan organiseres som et kartell i global skala, og at man på den måten kan sikre fred og stabilitet – peker Callinicos på at kapitalismens utvikling per definisjon er preget av ujevnhet, og denne ujevnheten intensiverer konflikter og motsetninger i verdensøkonomien. Dette betyr igjen at kapitalistisk utvikling hele tiden vil være preget av omstrukturering og endringer i maktbalanser mellom stater, hvilket igjen vil gi opphav til konkurranse og rivalisering. Og det er nettopp dette som er imperialismens såfrø.

(b)På bakgrunn av denne gjennomgangen går Callinicos i gang med å sette opp sitt eget rammeverk for å analysere imperialismen. Helt sentralt her står hans argument om at imperialisme må forstås som et fenomen som oppstår i skjæringspunktet mellom økonomisk og geopolitisk konkurranse, og økonomi og geopolitikk er i følge Callinicos – og her følger han Harvey – formet av særegne, men sammenvevde «maktlogikker». Men – hva slags kapitalismeforståelse skal dette teoretiske rammeverket hvile på, og hvordan skal det geopolitiske nivået bringes inn i en mer omfattende forståelse av kapitalistisk utvikling?

Staten, hevder Callinicos, tjener en dobbel funksjon: Den er et redskap som sikrer kapitalens dominans over proletariatet, men den er, som en nasjonalstat i et verdenssystem av stater, også et sentralt element i konkurransen mellom forskjellige deler av borgerskapet. Vi er dermed tilbake til et sentralt poeng i bokas innledning, som er avgjørende i Callinicos’ analyse: «[…] capitalist relations of production involve, not merely […] the ’vertical’ antagonism between capital and labour, but also the ’horizontal’ competitive rivalries among individual capitals» (s. 79). Dette gjør at «global kapital» er en teoretisk abstraksjon – i virkeligheten finnes det bare et mangfold av konkurrerende økonomiske aktører. Og det er ut fra dette vi må forstå statssystemet som en form som historisk sett gikk forut for kapitalismen, men som etter hvert ble vevet inn i og tilpasset kapitalismens logikk (men uten at dette betyr at statssystemet er uten egenart eller egendynamikk). Statssystemet er en dimensjon ved den kapitalistiske produksjonsmåten, preget av sine egne former for konkurranse, og sine egne mønstre og mål.

Callinicos trekker på Fred Block når han deretter vil vise hvordan stater og kapitalfraksjoner knyttes sammen. Block har argumentert for at det finnes en arbeidsdeling mellom de som akkumulerer kapital og de som styrer statsapparatene. De første er vanligvis ikke klar over hva som er nødvendig for å reprodusere den sosiale orden som helhet, mens de siste må å opprettholde et visst økonomisk aktivitetsnivå for å kunne sikre sin politiske makt. Dermed vil statsbestyrere typisk tilrettelegge for akkumulasjon og investering, men de vil gjøre dette ut fra et mer helhetlig perspektiv enn det kapitalister typisk opererer med. Komplekse forhandlingsprosesser mellom statsbestyrere og kapitalister gir dermed opphav til spesifikke, institusjonaliserte og geografisk avgrensede neksuser mellom spesifikke stater og spesifikke kapitalfraksjoner. Og denne prosessen er preget av ujevn og kombinert utvikling, i den forstand at det oppstår selvforsterkende prosesser hvorigjennom kapital med høy produktivitet konsentreres i visse geografiske områder, og omvendt kapital med lav produktivitet konsentreres i andre områder. Denne dynamikken er igjen avgjørende for å forstå hvorfor statssystemet, til tross for at det ikke oppsto samtidig med eller på grunn av kapitalismen, reproduseres i kapitalismen:

 

[…] one very important implication of these arguments is that the tendency of capitalist development to generate spatially concentrated economic complexes generates very powerful centrifugal forces that would strongly work to sustain the political demarcation of the world into territorial states. Capitalists in such a complex would have an interest in preserving the existing state to which they had privileged access; equally, state managers would be reluctant to surrender the control they currently exercised over the resources of this complex (s. 91).

 

Rammeverket Callinicos trekker opp, er i og for seg solid og overbevisende – og han gjør det gjennom interessante teoretiske tvekamper, blant annet med Benno Teschke og Hannes Lachers tolkning av «politisk marxisme». Det spesielt tiltalende med dette rammeverket er tanken om at imperialismen oppstår i et krysningsfelt mellom gjensidig avhengige dynamikker innenfor økonomi og politikk. Dette gir grunnlag for ikke-reduksjonistiske analyser. Videre finnes det her en klar forståelse av hvordan disse dynamikkene konkret veves sammen i historiske prosesser.

Men det er allikevel noe ufullstendig over det hele, og det skyldes at den mest skuffende biten i denne delen av boka er drøftingen av ideologiens rolle i kapitalistisk utvikling. Callinicos kritiserer det konstruktivistiske fokuset på hvordan ideer former internasjonal politikk. I opposisjon til konstruktivismen legger han frem marxistiske grunntanker som det ikke er vanskelig å være enig i, som for eksempel at ideologiens rolle er å legitimere materielle og sosiale maktforhold, skape kollektive identiteter, og skjule samfunnsmessige maktforhold. Han peker også på at ideologier spiller en viktig rolle i å integrere statsbestyrere og kapitalister, slik at de kan gjennomføre felles prosjekter. Det han derimot ikke gjør, er å gå i dialog med de retningene innenfor marxismen som har gått lengst i å utvikle en forståelse av ideologiens rolle i internasjonal politikk: den neogramscianske skolen representert av blant andre Robert Cox og Stephen Gill, og Amsterdam-skolen representert ved Kees Van Der Pijl og Henk Overbeek. Det finnes enkelte referanser til sistnevnte i boka, men de neogramscianske perspektivene avvises med at de mangler et begrep om strukturell determinasjon.[1]

Dette er uheldig fordi det innenfor disse «skolene» har blitt fremstilt glimrende analyser av hvordan statsbestyrere og kapitalfraksjoner har definert og iverksatt prosjekter (Bob Jessop, en annen sentral marxist som nærmest fullstendig overses i boka, ville kalt det «hegemoniske prosjekter») for å forme kapitalismens utvikling på avgjørende punkter i moderne historie, og hvordan de sikrer slike foretak tilslutning fra underordnede grupper og klasser. Hadde Callinicos tatt disse analysene mer på alvor, tror jeg det ville ha styrket hans teoretiske rammeverk, hvor samspillet mellom kapitalfraksjoner og statsbestyrere står så sentralt. Vektleggingen av det strukturelle er for så vidt ikke noe nytt i Callinicos’ forfatterskap, og ikke problematisk i seg selv, men om man har valgt å angripe teoretiske abstraksjoner på den måten han gjør i Imperialism and Global Political Economy, blir det noe ufullstendig når han ikke bestreber seg mer på å forstå hvordan herskende sosiale grupper konstituerer seg selv som kollektive aktører for å kunne gi form og retning til kapitalismens politiske økonomi.

 

Kapitalisme og imperialisme – i praksis

(a)Bokas andre del vender seg fra teori til historie – mer spesifikt til en analyse av kapitalismens historiske dynamikk og imperialismens forskjellige faser.

            Det nittende århundret var preget av fremveksten av et integrert og genuint globalt økonomisk system dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette ble med nødvendighet et polarisert system, der avanserte regioner – først og fremst Nordvest-Europa og Nord-Amerika – dominerte over mer tilbakeliggende regioner. Utgangspunktet for Callinicos’ analyse er de historiografiske kontroversene blant marxister omkring kapitalismens opprinnelse og det koloniale overherredømmets innvirkning på den kapitalistiske utviklingen i Europa. Han trekker en linje fra Paul Sweezys kritikk av Maurice Dobbs teori om at middelalderbyene var organisert på en slik måte at de hindret økonomisk vekst, via Andre Gunder Franks avhengighetsteori, basert på tanken om at sosioøkonomisk utvikling i verdensøkonomiens metropoler er basert på sosioøkonomisk underutvikling i satellittstatene, til Wallersteins verdensystemteori, der kapitalismen forstås som et transnasjonalt nettverk av markedstransaksjoner, bestående av et sentrum, en semiperiferi, og en periferi sentrert omkring Europa. Disse perspektivene, påpeker han, er ikke rotfestet i en forståelse av kapitalismens grunnleggende relasjoner, hvilket betyr at de ikke evner å gripe kapitalismens historiske egenart.

            Et alternativ til dette perspektivet finnes hos Robert Brenner, som hevdet at moderne økonomisk vekst var basert på en situasjon der de økonomiske aktørene var avhengige av markedet for å sikre sin reproduksjon. Dette scenarioet er igjen basert på et spesielt sett av sosiale relasjoner som man kun finner under kapitalismen, ettersom alle direkte produsenter er atskilt fra produksjonsmidlene, og de eiende klassene er ute av stand til å sikre sitt eksistensgrunnlag gjennom bruk av utenomøkonomisk tvang og voldsmakt. Brenner hevder som kjent at Englands kapitalistiske utvikling og industrialisering var basert på en triade som forente landeiere, kapitalistisk orienterte bønder og frie arbeidere. I Ellen Meiksins Woods arbeid blir dette gjort til et allment kriterium for å kunne klassifisere en produksjonsmåte som kapitalistisk. Dette er i følge Callinicos problematisk, ettersom det overser Marx’ antakelse om at kapitalismen også kan utvikle seg ved at handelsmenn tar kontroll over førkapitalistiske produksjonssystemer, uten at de sosiale relasjonene som utgjør kjernen i disse systemene, forvitrer. På bakgrunn av dette hevder Callinicos at det er nødvendig å finne en middelvei mellom Brenners analyse og verdenssystemteorien, der det anerkjennes at merkantil kapitalisme kan legge grunnlaget for fremveksten av et økonomisk kretsløp preget av kapitalistisk reproduksjon.

            Callinicos plasserer utviklingen av kapitalisme og et kapitalistisk statssystem i Europa i den absoluttistiske gjenoppbygningen som etterfulgte føydalismens kollaps i det fjortende og femtende århundret. Dette resulterte i at den pluralistiske fremveksten og ekspansjonen av nye stater falt sammen med utviklingen av kapitalistiske økonomier og vekstprosesser, først og fremst i Nederland og England:

 

The emergence of the first capitalist states […] seems to have been the result of an interaction between intra-European developments, leading to the dominance of capitalist economic relations in the Northern Netherlands and England in particular, and the manner in which geopolitical conflict and mercantile ambitions pushed European states and private adventurers to seek wealth in the rest of the world […] A genuinely capitalist version of extra-European expansion was in actuality pioneered by the United Provinces formed out of the Dutch Revolt against Habsburg Spain […] (s. 128).

 

At Nederland var spydspissen i denne utviklingen, skyldtes i følge Callinicos at det hadde vokst frem en produktiv hjemmeøkonomi, og at staten tok form av en føderasjon av urbane merkantile eliter. Men på slutten av 1600-tallet ble Nederlands posisjon undergravd som en følge av at det ble gjennomført merkantilistisk politikk i store deler av Europa. Den nye hegemoniske staten var England, som gjennom den «opprinnelige akkumulasjonen» på landsbygda hadde utviklet kapitalistiske relasjoner og en kapitalistisk stat:

 

The formidable character of the post-revolutionary English state is brought out by its capacity to drastically increase military expenditure in order, in the course of the eighteenth century, to secure its dominant position in the world economy […] This reflected the commitment of the landed aristocracy, based in capitalist agriculture and with interests in industry, finance and the colonies, to find the resources needed to establish global hegemony (s. 132–3).

 

I det tidlige moderne Europa skjedde det med andre ord en transformasjon i den geopolitiske konkurransen: Det som begynte som en politisk akkumulasjonsprosess, endret karakter da de første kapitalistiske statene – Nederland og England – trådte frem, og ble til en prosess som også fremskyndet kapitalistisk økonomisk utvikling i de ekspanderende statene. Man kan, som Callinicos påpeker, ikke garantere at kolonial ekspansjon vil bidra positivt til hjemlig kapitalistisk utvikling, men det er mulig for stater som søker å understøtte kapitalinteresser, å fremme både ekstern ekspansjon og nasjonal vekst. England er det fremste eksempelet på dette, og her vokste det frem et symbiotisk forhold mellom statsbygging og geopolitisk ekspansjon på den ene siden og kapitalistisk økonomisk utvikling på den andre siden.

(b)Neste steg i den historiske analysen består i en periodisering av imperialismen fra 1870 til i dag. Callinicos foreslår følgende tredeling: først, den klassiske imperialismen fra 1870 til 1945, så supermaktsimperialismen fra 1945 til 1991, og til sist imperialismen etter den kalde krigen, fra 1991 til i dag.

Den klassiske imperialismen fant sted i en liberal verdensøkonomi, det vil si i en kontekst der et globalt nettverk av markedsrelasjoner var i ferd med å utkrystallisere seg. Storbritannia var den hegemoniske makten i dette systemet, og USA og det kontinentale Europa fungerte som viktige eksportmarkeder for britisk industri. Fullt utviklet kapitalisme var bare en realitet i Nordvest-Europa og deler av Nord-Amerika; den strukturelle logikken i systemet pekte i retning av en ujevn og ulik internasjonal arbeidsdeling. Callinicos viser hvordan rivaliseringen i dette systemet vokste ut fra kvasiabsoluttistiske monarkier i Sentral- og Øst-Europa som var avhengige av industrialisering for å kunne hevde seg militært. Tyskland var her en sentral aktør og utviklet et rivalforhold til Storbritannia som skulle komme til å forme første halvdel av det tjuende århundret.

Denne rivaliseringen falt sammen med en enorm ekspansjon av Europas koloniale dominans. Hva var så fordelene som fulgte av det koloniale overherredømmet? I det britiske tilfellet fungerte for eksempel India som et «captive market» for tekstilprodukter og garanterte dermed for en viktig del av kolonimaktens industri. Tyske myndigheter var klar over hva de kunne hente gjennom kolonial ekspansjon og søkte derfor både å øke sin innflytelse i Europa og å bygge sitt eget imperium utenfor Europa. Til tross for nederlaget i første verdenskrig førte dette til at Tyskland etablerte seg som en militær stormakt.

Den liberale verdensøkonomien ble hardt rammet av den økonomiske krisen på 1930-tallet. Sentrale stater begynte å føre en proteksjonistisk politikk for å gjenopplive den hjemlige økonomiske veksten, noe som førte til økte spenninger blant stormaktene:

 

Indeed, the drive towards economic autarky by the Great Powers only exacerbated the tensions among them, since it gave those lacking ready access to use the military machines built up by these state capitalist policies to win a larger share of global resources for themselves (s. 159).

 

Det var nettopp dette som skjedde i annen verdenskrig. «Politics was clearly in command in this genocidal project of racial imperialism», skriver Callinicos (s. 160). Men dette var et prosjekt som falt sammen med tyske kapitalinteresser, ettersom selskaper som Farben, Siemens og AEG på dette tidspunktet forsøkte å kartellisere sine industrier på europeisk basis. Japansk imperialisme virket ut fra en liknende logikk: Meiji-restaurasjonen la grunnlaget for kapitalistisk utvikling, og med annen verdenskrig åpnet det seg muligheter for å ekspandere inn i koloniene til England, Nederland og Frankrike.

Callinicos betrakter annen verdenskrig som en strid om hvorvidt verdensøkonomien skulle styres etter proteksjonistiske eller liberale prinsipper. USA hadde fremmet liberale prinsipper – «den åpne dør» – siden 1890-tallet, som en strategi for å realisere statens globale økonomiske maktpotensial:

 

America’s strength lay in mass-production industries organized by bureaucratically managed multi-branch corporations and supplying a continental economy insulated from the other major centres of economic and political power by the Pacific and Atlantic oceans. Paradoxically, this combination of in-depth industrial strength and relative geopolitical isolation gave US capitalism the ability to establish global hegemony without creating its own formal territorial empire (s. 166).

 

Keynesianismen var i seg selv ikke nok til å stable amerikansk økonomi på beina igjen etter krisen på 1930-tallet. Det var i tillegg nødvendig å sikre en liberal internasjonal orden der amerikanske varer og kapital kunne ha fritt spillerom, fritt for rivalisering mellom europeiske stormakter. USAs supermaktimperialisme søkte derfor å løse opp proteksjonistiske blokkdannelser, og da spesielt proteksjonismen som knyttet seg til det britiske imperiet. Etter annen verdenskrig var Tyskland og Japan i sjakk, og USA hadde sikret seg innrømmelser fra Storbritannia som gjorde slutt på britiske fortrinn knyttet til deres kolonier. Samtidig ble USAs økonomiske og politiske makt nedfelt i Bretton Woods-institusjonene. Sovjetunionen og Østblokken var det største hinderet for USAs globale ambisjoner, men heller enn å søke en direkte militær løsning på dette problemet valgte man å forsøke å begrense sovjetisk innflytelse og kontroll. Et sentralt element i denne strategien var selvfølgelig Marshallplanen, som fremmet europeisk gjenoppbygging og stabilisering. Samtidig fremmet Washington europeisk integrasjon gjennom EEC for å begrense konfliktpotensialet innad i Europa. Dette prosjektet var igjen understøttet av høye vekstrater på 1950- og 1960-tallet som var nært knyttet opp til amerikansk opprustning.

Callinicos hevder at dette resulterte i at geopolitisk og økonomisk konkurranse til en viss grad ble koblet fra hverandre. Det vil si: geopolitisk konkurranse og rivalisering fortsatte i form av den kalde krigen, men dette førte ikke til krig i stor skala som tidligere. Videre var de ledende kapitalistiske statene forent under USAs militære og politiske lederskap, hvilket igjen gav opphav til et «transnasjonalt liberalt kapitalistisk rom» som omfattet Nord-Amerika, Europa og Japan, og som var institusjonalisert i IMF, Verdensbanken og GATT. Innenfor dette rammeverket resulterte ikke økonomisk konkurranse i geopolitisk konflikt.

Til tross for at dette systemet gikk inn i en lengre periode med lavere vekstrater og periodiske kriser fra sent på 1960-tallet, har man allikevel oppnådd en høy grad av transnasjonal økonomisk integrasjon gjennom investeringsstrømmer. Unntaket fra denne tendensen er det globale Sør, som har blitt stadig mindre viktig for de avanserte kapitalistiske økonomiene etter 1945. Som en kritikk av avhengighetsteorien peker Callinicos på at mesteparten av dagens globale investeringsstrømmer er sentrert omkring triadestatene (USA, EU, Japan) og et lite knippe fremvoksende markeder i Øst-Asia og Latin-Amerika. Det er derfor ikke slik, hevder han, at underutvikling i Sør er knyttet til utvikling i det globale Nord:

 

The norm in the Third World was not intensive exploitation by transnational corporations, but the effective exclusion of most poor countries from world trade and investment […] The worker, peasants and urban poor of Africa, Asia and Latin America struggled in poverty less because the fruits of their exploitation were the main source of imperialist super-profits than because their labour was irrelevant to the main centres of capital accumulation in North America, Western Europe and Japan – unless, as tens of millions from the Third World increasingly did, they followed this capital to its home bases (s. 183).

 

Callinicos bemerker at det fantes unntak fra dette generelle bildet – nemlig Midtøstens økonomiske og strategiske viktighet for USA og industrialiseringen i Øst-Asia. Han bemerker også at fremveksten av nye akkumulasjonssentra – kanskje først og fremst Kina og India – har bidratt til å komplisere hierarkiet av økonomisk og politisk makt som preger vår tids imperialisme. Et tema Callinicos kunne tatt opp i denne analysen, er selvfølgelig det faktum at det globale Sørs strukturelle marginalisering i verdensøkonomien også har medført en endring i vestlige staters geopolitiske tilnærming til regionen, hvor sikkerhets- og utviklingsagendaer i stadig større grad smelter sammen. Som Mark Duffield har påpekt, er vestlige intervensjoner i stadig større grad basert på å kontrollere såkalte «feilslåtte stater» heller enn på å sikre seg kontroll over staters territorium og dermed deres råvarer og markeder.[2]

(c) Bokas siste kapittel analyserer imperialismen etter den kalde krigen. Utgangspunktet er spørsmålet om hva som er særegen ved amerikansk imperialisme i vår tid, og svaret på dette spørsmålet finner Callinicos i USAs evne til å dominere og lede andre kapitalistiske stater uten å ha bygget opp et tradisjonelt, territorielt imperium. En av årsakene til at USA er i stand til å gjøre dette, er at landets økonomiske og politiske makt er nedfelt i institusjoner: institusjoner som IMF, Verdensbanken og WTO setter Washington i stand til å fremme nyliberal politikk, spesielt i krisetider (for eksempel i Mexico og Øst-Asia på 1990-tallet), mens NATOs ekspansjon i Øst-Europa har bidratt til den amerikanske ambisjonen om å sirkle inn Russland og etablere kontroll over strategisk viktige regioner. Samtidig peker Callinicos på at vår tids imperialisme fortsatt utspiller seg i en kontekst formet av ujevn kapitalistisk utvikling. Kapitalismen har ikke brutt med sine geografiske ankerfester, og globale investeringsstrømmer er konsentrert rundt de avanserte kapitalistiske statene, og de sosiale konsekvensene av dette er dramatiske ulikheter på globalt nivå.

Kapitalismen er ikke bare preget av ujevnhet, men også av en vedvarende profittkrise. Sammenliknet med kapitalismens «gullalder» på 1950- og 1960-tallet er dagens vekst- og profittrater svært skrale. Dette er spesielt iøynefallende ettersom de første fem årene av 2000-tallet var preget av produktivitetsøkning og kun marginale reallønnsøkninger. Dette betyr at profittkrisen ikke har latt seg løse til tross for at det har vært en økning i relativ merverdi. Det er denne profittkrisen som motiverte overgangen til nyliberalisme, og Callinicos trekker på Harveys teori om at nyliberalismen er et prosjekt som tar sikte på å gjenopprette kapitalens klassemakt. Han peker imidlertid på at dette prosjektet ikke har lyktes i å håndtere profittkrisen, som har vedvart siden sent på 1960-tallet. Det som mangler i denne drøftningen, er selvfølgelig Harveys argument om at nyliberalismen, ved hjelp av forskjellige former for «akkumulasjon ved frarøvelse», har privatisert sosial velstand og konsentrert denne rikdommen blant globale eliter.

Callinicos bemerker også at det amerikanske hegemoniet står overfor utfordrere i nye økonomiske maktsentra som har vokst frem blant annet i det globale Sør. Kina er selvfølgelig et interessant tilfelle her: Er dette den nye hegemoniske staten på verdensbasis, slik blant andre Giovanni Arrighi har hevdet? Callinicos svarer klart nei på dette. Han hevder først og fremst at Kina ikke utgjør et alternativ til den kapitalistiske markedsordenen:

 

China’s success in sustaining an average annual growth rate of 8 – 10 per cent for thirty years is undeniably a world-historical development. But in hard analytical terms it represents a particularly concentrated and harsh version of what Marx called the primitive accumulation of capital in which hundreds of millions of people, along with productive resources previously in the public domain, have been subordinated to the logic of global competition (s. 210).

 

Videre argumenterer han for at forholdet mellom USA og Kina er preget av en så sterk gjensidig avhengighet at Kina neppe vil velge å underminere USAs hegemoniske posisjon fullt ut. Dette betyr ikke at eksisterende relasjoner mellom Kina og USA er urokkelige. De to landenes evne til å fungere som en kombinert vekstdynamo i verdensøkonomien er i stor grad basert på dollarens globale styrke. Skulle dollarens globale posisjon forvitre, kan vi bli vitne til radikale omskiftninger i det kapitalistiske verdenssystemet.

Callinicos beskriver den geopolitiske maktsituasjonen som et «1 + 4»-scenario. USA er den eneste supermakten, mens Kina, EU, Japan og Russland er vår tids stormakter. EU vil ikke kunne utfordre USAs posisjon, hevdes det, ettersom unionen ikke vil være i stand til å utvikle militær makt på linje med USA. Japan vil heller ikke kunne bryte med USAs hegemoni ettersom landet er en viktig brikke i den amerikanske Kina-strategien, hvor det gjøres et forsøk på å sirkle inn Kina ved å knytte til seg vennligsinnede nordøstasiatiske stater. Russland har mistet strategisk viktige områder etter 1991 og kan dermed ikke true USAs posisjon. USA vil dermed fortsatt beholde sitt hegemoni, og derfor er vår tids imperialisme ikke lenger preget av den type krigføring som vi kjenner fra tidligere tider. Dette betyr imidlertid ikke at vi er på vei inn i en konfliktfri, transnasjonal ultraimperialisme: «The combined impact of continuing slow growth in the core of the system and of a shifting global distribution of economic power is likely to create significant centrifugal pressures on the major blocs of capital that […] are in competition with each other.» (s. 218) USA må handle aktivt – først og fremst ved hjelp av splitt-og-hersk-taktikker, og delvis også ved hjelp av selektiv bruk av militærmakt – for å reprodusere sitt hegemoni, spesielt i forhold til Kina, som utvilsomt er i ferd med å bli den mektigste staten i verdensøkonomiens mest dynamiske region. Vi er derfor på vei inn i en mer ustabil verdensorden. Det amerikanske hegemoniet vedvarer, men ikke uten aktiv innsats, og ikke uten utfordringer: Fremveksten av alternative akkumulasjonssentra betyr at vi står overfor en stadig mer sentrifugal verden; verdensøkonomien er i seg selv ikke en kilde til endeløs økonomisk vekst; og, ikke minst, USAs økende tendens til militær maktbruk og institusjonell manipulasjon for å opprettholde sitt hegemoni kan slå negativt tilbake.

 

Avsluttende kommentar

Imperialism and Global Political Economy er et velskrevet og velfundert bidrag til dagens imperialismedebatt, og den leverer både et interessant teoretisk perspektiv samt en opplysende og balansert historisk analyse. Det er imidlertid noe som mangler.

Jeg etterlyste ovenfor at Callinicos skulle gått de neogramscianske marxistene mer i møte for å etablere en mer sofistikert forståelse av hvordan elitenes kollektive prosjekter har blitt utviklet og iverksatt opp gjennom historien. Det er også grunn til å peke på et problem som angår den andre siden av det sosiale spektrumet, nemlig at opposisjonelle bevegelser nedenfra, og deres rolle i å forme imperialismens dynamikk, glimrer med sitt fravær i denne boka. Callinicos tar riktignok opp denne mangelen avslutningsvis og rettferdiggjør den med en avvisning av den autonome marxismens argument om at kapitalismens strukturer og transformasjoner er rotfestet i proletære energier. Dette er imidlertid ikke et godt nok argument. Man trenger ikke slutte seg til den autonome marxismen for å hevde at kapitalismens strukturer og prosesser konstitueres i spenningsfeltet mellom arbeid og kapital – eller, mer konkret, gjennom kamper mellom dominerende og underordnede grupper om hvordan produksjonsprosessen, og samfunnet mer generelt, skal organiseres. Beverly Silver og Eric Slater[3] har vist hvordan fremveksten av kapitalismen, kapitalismens geografiske ekspansjon utenfor Europa, og imperialismens forskjellige faser er nært knytet til hvordan sosiale bevegelsers opposisjonelle virksomhet påvirket akkumulasjonens dynamikk. Jeg mener boka ville vært rikere – både teoretisk og historisk – om Callinicos også hadde innarbeidet et slikt perspektiv. Slik analysen står nå, er den preget av det Michael Lebowitz har kalt «ensidig marxisme», det vil si en marxisme som forstår kapitalismens politiske økonomi utelukkende som et uttrykk for kapitalens logikk, heller enn et produkt av kamper mellom arbeid og kapital.[4] Det synes som det kun er den ene av de to relasjonstypene i kapitalismen som Callinicos skisserte i begynnelsen av boka – konkurransen mellom forskjellige kapitalfraksjoner – som driver politisk-økonomisk utvikling, og dette forringer en ellers svært sterk analyse.

 

[1] Callinicos gjør her et unntak for Andreas Bieler og Adam Mortons arbeid innenfor neogramsciansk teori. Men det er allikevel en problematisk påstand gitt Stephen Gills vektlegging i sitt tidlige arbeid nettopp av kapitalens «strukturelle makt» (se Stephen Gill og David Law, «Global Hegemony and the Structural Power of Capital», International Studies Quarterly, bind 33, nr. 4, 1989, 475–499).

[2] Mark Duffield, Global Governance and the New Wars: The Merging of Security and Development. London: Zed Books 2001.

[3] Beverly Silver & Eric Slater, «The Social Origins of World Hegemonies», i Giovanni Arrighi m.fl. (red.), Chaos and Governance in the World-System. Cambridge: Cambridge University Press 1999.

[4] Michael Lebowitz, Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class. Basingstoke: Palgrave Macmillan 2000.