Av Alf Gunvald Nilsen

Mike Davis (2006): Planet of Slums, London, Verso, 228 s.

 

Alf Gunvald Nilsen, RCUK Fellow, Centre for the Study of Social and Global Justice, School of Politics and International Relations, University of Nottingham

 

Gjennom bøker som Late Victorian Holocausts, City of Quartz og The Monster at Our Door har Mike Davis gjort seg kjent som leverandør av nådeløse diagnoser av både vår samtid og vår nyere historie. Med Planet of Slums befester han denne posisjonen ved å presentere en rystende dokumentasjon og analyse av urbanisering og urban fattigdom i det globale Sør.

 

Slummens Dominans
I bokas to første kapitler blir vi presentert med utgangspunktet for Davis analyse. For det første: vi er i ferd med å nærme oss et historisk vannskille der majoriteten av verdens befolkning kommer til å bo, eller allerede bor, i byer, heller enn på landsbygda, og videre at 95 prosent av denne demografiske prosessen kommer til å finne sted i det globale Sør. Faktisk stiller urbaniseringen i Sør byveksten i det viktorianske Europa i skyggen, både hva gjelder omfang og hurtighet, og gir nå opphav til megabyer med mer en 20 millioner innbyggere, og ”megalopolis”-formasjoner som gjør det vanskelig å trekke en klar skillelinje mellom der urbane og det rurale. For det andre: urbaniseringen i det globale Sør ikke kan forstås som en ”reprise” av prosessene som fant sted i Vesten i det nittende og tidlige tjuende århundre.

 

Den store forskjellen på da/Vesten og nå/Sør er denne: urbaniseringsprosessen i det globale Sør er koblet fra de økonomiske endringsprosesser som vi historisk sett assosierer med urbanisering, nemlig industrialisering og produksjonsvekst i jordbruket. Faktisk er det slik at urbaniseringen i Sør har fortsatt i høyt tempo gjennom 1980- og 1900-tallet til tross for fallende reallønninger, voldsomme prisstigninger og en økning i arbeidsledigheten i de store byene. ”Urbanisering uten industrialisering” er igjen en direkte konsekvens av gjeldskrisen som slo inn på slutten av 1970-tallet og de nyliberale hestekurene som så ble innført og administrert av Verdensbanken og IMF. Deregulering og finansiell jerndisiplin har medført at småbønder (peasants) har mistet tilgang på subsidierte innsatsmidler og må konkurrere i globale markeder; resultatene har gått i retning av avvikling av småbønders produksjon. I byene er det derimot ikke sysselsetting men reproduksjon av fattigdom som venter, og resultatet blir masseproduksjon av det Davis kaller ”postmoderne slummer”.

 

Videre er det slik at slummene i det globale Sør ikke er lokalisert i byenes sentrumsområder, slik den typiske viktorianske slummer var, men på utkanten av byene hvor tilsiget av fattige grupper manifesteres i fremveksten av et landskap av ”shantytowns” – selvbygde, skrøpelige boliger med minimal tilgang på infrastruktur. Disse landskapene vokser delvis frem gjennom ”squatting”, hvor folk, fortrinnsvis i det stille og uten konfrontasjoner, slår seg ned på et stykke land uten formelt å kjøpe, eie eller leie det. Men landet som beslaglegges gjennom ”squatting” har dog en markedsverdi, og i slummene som har vokst frem i den urbane periferien har det gjennom såkalt ”piraturbanisering” etter hvert utviklet seg et usynlig og uformelt eiendomsmarked hvor slumherrer både selger og leier til fattigfolk på boligjakt, utenfor rekkevidde av statlige myndigheter. Mens disse områdene flommer over av billig arbeidskraft er den urbane periferien likevel først og fremst en ekskludert randsone, eller som Davis sier det, en ”menneskelig søppelplass”.

 

Om man er i det kverulantiske hjørnet kan man saktens spørre hvor ”post-” de ”postmoderne slummene” egentlig er. Mønsteret Davis avdekker representerer vel heller en sammenvevning av kontinuitet – ekspropriasjonen av småbønder – og endring – urbanisering uten økonomisk vekst – enn et absolutt historisk brudd. Men dette blir en minimal innvending i lys av hva Davis umiddelbart oppnår med sitt argument, nemlig å sette et ugjendrivelig spørsmålstegn ved det tankegods som betrakter markedskrefter som maskineriet i en uavvendelig moderniseringsprosess som resulterer i Thomas Friedmans ”flate verden”, samt å fremheve at dagens urbanisering finner sted i kontekst av en nyliberal verdensorden hvis politiske økonomi i stadig økende grad er preget av at den eiendomsløse majoritet ekskluderes fra kapitalismens kretsløp. Dette er en velkjent tematikk som man finner igjen hos blant andre Zygmunt Bauman, og Davis kunne nok ha knyttet an til denne bredere problematikken i større grad enn hva han gjør for å kontekstualisere analysen av de globale slummenes karakter og posisjon i den nyliberale verdensordenen. Men for all del, argumentet som presenteres står stødig på sin egen, urbane grunn.

 

Stater, Selvhjelp, og Tvangsmakt

 

I bokas neste tre kapitler kaster Davis lys på hvordan staten på ulike måter har påvirket dynamikken i urbaniseringsprosessen.

 

Byveksten i land i sør gikk sakte i den første halvdelen av det tjuende århundre, og dette hang nøye sammen med statlig intervensjon – både fra koloniregimer som begrenset innfødte gruppers bevegelsesfrihet, og fra de selvstendige ”utviklingsstatene” som søkte å kontrollere den urbane ekspansjonen. Men 1950- og 60-tallet var først og fremst preget av forvitringen av slike institusjonelle hindringer for urbanisering, ofte på grunn av krig, konflikter og politiske omveltninger. Slummen var ikke en unngåelig urban fremtid: statlig intervensjon kunne ha lagt grunnlaget for en sosialt bærekraftig urbanisering, men for majoriteten av innbyggerne i byene i det globale Sør fremstår denne muligheten i dag mest som en krysning mellom en hallusinasjon og en dårlig spøk. To tiår med strukturtilpasning har gitt dødsstøtet til statens sosiale rolle, store deler av boligmarkedet har gjennomgått en dyptgripende privatiseringsprosess, og det som finnes av sosiale boligbyggingsprosjekter har ofte blitt kapret av middelklassen i de store byene. Statens kapasitet undergraves også av de urbane elitenes evne til å unndra seg beskatning; faktisk er det slik at bymyndigheter i stadig økende grad må basere seg på regressiv beskatning og gebyrer som flytter skattebyrden fra rike til fattige grupper. Davis er klar i sin konklusjon: ”With a handful of exceptions … the postcolonial state has comprehensively betrayed its original promises to the urban poor” (s. 69).

 

Motsatsen til statens forvitrede kapasitet til å regulere urbaniseringsprosessen etter sosiale prinsipper finner man i følge Davis i Verdensbankens og IMFs vending mot en urban utviklingspolitikk sentrert om å fremme fattigfolks ”naturlige” entreprenørskap. Denne vendingen tok opp i seg tanker fra arkitekter, sosiologer og økonomer som gjennom sitt arbeid kom til å sette positivt fortegn ved slumlivet i det globale sør: heller enn en lammende fattigdomskultur, var slummen opphav til en genial, fleksibel kreativitet som kunne danne grunnlaget for kostnadseffektiv ”hjelp til selvhjelp”. Slumbebyggelse skulle oppgraderes heller enn avskaffes, og dette uten omfattende statlige subsidier. Strategien virket i det store og det hele mot sine uttalte intensjoner: nettopp det at utbedringene ble finansiert gjennom lån og avgifter førte til at de fattigste gruppene i slummene ble priset ut av markedet, og ofte endte eiendommene som hadde vært gjennom utbedringsprogram opp i hendene på alt annet enn trengende grupper: ”Praising the praxis of the poor became a smokescreen for reneging upon historic state commitments to relieve poverty and homelessness” (s. 72).

 

På 1990-tallet ble ”selvhjelpsillusjonen” videreført gjennom fremveksten av en ny form for bistandssamarbeid. I stadig økende grad forbipasserte multi- og bilaterale bistandsorganisasjoner nasjonale myndigheter og inngikk partnerskap med NGOer. Et nytt hierarki har oppstått, der en internasjonal giverorganisasjon – det være seg Verdensbanken, Ford Foundation, eller det mer hjemlige NORAD – inngår et samarbeid med en internasjonal NGO som videreformidler ekspertise og økonomiske midler til lokale organisasjoner og deres aktiviteter i storbyer i det globale Sør. Mens slike nettverk gjerne fremstilles som det ypperste i grasrotsorientert fattigdomsbekjempelse, viser Davis hvordan det hele heller best kan forstås som en bistandspolitisk næringskjede der de internasjonale giverorganisasjonene troner aller øverst og underlegger seg de internasjonale NGOene, som igjen underlegger seg lokale NGOer, som igjen legger beslag på det sosiopolitiske rommet som tradisjonelt har tilhørt radikale urbane sosiale bevegelser. Resultatet er en form for ”myk imperialisme” der den urbane fattigdommen avpolitiseres og uskadeliggjøres uten at dens strukturelle årsaker berøres.

 

I denne analysen finnes klare paralleller til argumenter som har blitt artikulert innenfor nyere kritisk utviklingsforskning: NGOenes sentrale rolle som nyliberalismens ”trojanske hester” har blant annet blitt påpekt av James Petras og Henry Veltmeyer; fokuset på en ny ”utviklingsarkitektur” som tilsidesetter nasjonalstaten finner man igjen i Heloïse Webers og K. Jayasuryas kritikk av mikrokredittprosjekter; bistandsarbeidets og utviklingsprosjektenes avpolitiserende konsekvenser har blitt behandlet blant annet av James Ferguson og John Harriss. Som med eksklusjonstematikken som preger bokens to første kapitler kunne Davis kanskje ha tjent på å knytte sterkere an til denne videre konteksten, men dette blir igjen en minimal innvending i forhold til en analyse som effektivt bidrar til å påvise utviklingsindustriens rolle i reproduksjonen av det nyliberale hegemoni i det urbane, globale Sør.

 

Slumområder i det globale Sør blir i stadig større grad kommersialisert, og fattige slumbeboere underordnes eliter av landeiere som kontrollerer den urbane eiendomsmassen. Resultatet er en innskrenkning av de fattiges mulighet til å få fotfeste i byene uten å gå veien om markedet. Davis ønsker å påvise hvordan denne prosessen innebærer utstrakt bruk av statlig tvangsmakt i det som i realiteten er en brutal klassekamp om kontrollen over det urbane rom i den tredje verdens byer. Davis trekker en historisk linje tilbake til Baron Haussmanns regime i Paris på midten av det nittende århundre og påpeker at byplanlegging i det globale sør fremdeles reflekterer de sosiale elitenes ønske om å maksimere privat profitt og sosial kontroll. Dette gir seg utslag i enorme tvangsflyttingsprosesser der de urbane fattige drives fra sentrum til utkant av myndigheter og byutviklingsbyråer som ønsker å legge til rette for eiendomsinvesteringer; i Jakarta, eksempelvis, ble hele 500.000 mennesker tvangsflyttet mellom 2001-03, og i Shanghai led 1,5 millioner mennesker samme skjebne mellom 1991 og 1997. Slike prosesser drives også forskjønnelseskampanjer som gjerne iverksettes i forbindelser med toppmøter, internasjonale festivaler eller store sportsbegivenheter; for eksempel, i forbindelse med de olympiske leker i Seoul i 1988 ble 720.000 mennesker tvangsflyttet, og liknende forflytninger forespeiles i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Kriminalisering er et annet aspekt ved utøvelsen av urban sosial kontroll. Siden 1970-tallet har det blitt stadig vanligere for statlige myndigheter å henvise til kriminalitetsbekjempning i forbindelse med slumrydding, mens slumrydding igjen ofte har tatt sikte på å utslette regimekritiske nabolag. Og ikke minst – elitenes byplanlegging er i stadig større grad preget av et ønske om å isolere seg fra de fattige massene: siden tidlig på 1990-tallet har det skjedd en eksplosiv økning i veksten av lukkede og strengt bevoktede forsteder på utkanten av de store byene. Denne ”fryktens arkitektur” representerer elitenes kvasi-utopiske forsøk på å løsrive seg fra de lokale, territorielle kontekster som de befinner seg i, og den fattigdom og sosiale vold som dominerer disse kontekstene.

 

Ved å vektlegge viktigheten av statlig tvangsmakt støtter Davis opp om argumentet som danner en viktig del av utgangspunktet for analysen som helhet, nemlig at de utviklingsprosessene som gir opphav til ”slumplanetene” ikke er uavvendelige naturlover, med resultatet av elitebaserte politiske prosjekter med utspring i den nyliberale omveltningen som har funnet sted fra 1970-tallet og fremover. Men jeg har allikevel et problem Davis sin fremstilling. Som så mange andre som gir seg kast med å avsløre verdens elendighet ender etter min mening i for stor grad opp med å fremstille det nyliberale hegemoniet (både generelt og i det urbane rom) som monolittisk, og det er nettopp tvangsmaktens sentrale rolle i Davis analyse som gir opphav til denne innvendingen. Om Gramscis teorier kan fungere som en rettesnor for å forstå sosial makt – og det er jeg overbevist om at de kan – er hegemoni tuftet på at de sosiale majoriteter gir sin tilslutning de dominerende gruppers prosjekter. I mangel av slik tilslutning blir tvangsmakt avgjørende for reproduksjonen av eksisterende maktforhold; utstrakt bruk av tvangsmakt, med andre ord, tyder på at hegemoniets tekstur er i ferd med å tynnes. Jeg kommer tilbake til dette poenget i mine avsluttende kommentarer, men hovedinnvendingen her blir altså at det ikke nødvendigvis medfører riktighet å fremstille et prosjekt som i utstrakt grad er tuftet på bruk av tvangsmakt som overmektig.

 

Slumøkologi og Strukturtilpasning

 

Davis følger på med to kapitler som utfyller bildet av slumtilværelsen i den tredje verden – først ut er slummens økologi.

 

En slumbeboer har per definisjon tilhold i et farlig og helseskadelig miljø, og slummens geografiske lokalisering kan forstås som fattigdommens nisje i byøkologien. Davis tar oss med på rundtur i denne nisjen, en rundtur som begynner med geologi. Slummer vokser i bokstavelig talt frem på uttrygg grunn: i Johannesburg bor halvparten av den ikke-hvite befolkningen i områder der bakken jevnlig gir etter, og i Caracas har slummen vokst seg oppover ustabile åssider hvor det hver måned går større jordras. Og den slummens eksplosive vekst forsterker de naturlige faremomentene. Slike farer kan reduseres, men dette krever en form for offentlig inngripen som det ikke finnes rom på myndighetens budsjetter og agendaer. Slumbeboere er også mer utsatt for faremomenter i selve utformingen av byrommet: deres boligområder ligger etter all sannsynlighet i nærheten av forurensende industri, de er mer utsatte for trafikkulykker, og mangelen på en fungerende infrastruktur gjør slummene til et sanitært kriseområde hvor sykdommer brer om seg i høyt tempo.

 

Og denne byrden blir ytterligere tyngre å bære på grunn av at reduksjonen i statlige utgifter som har vært en obligatorisk del av den nyliberale strukturtilpasningen har medført et sterkt redusert offentlig helsetilbud. Mens elitegrupper så langt har vært i stand til å beskytte seg mot den urbane helsekrisen påpeker Davis denne beskyttelsen er illusorisk. Vår tids megaslummer har utviklet seg til inkubatorer for sykdommer som ikke lar seg stoppe av geografisk avstand: ”… economic globalization without concomitant investment in a global public-health infrastructure is a certain formula for catastrophe’ (s. 150).

 

Vi har allerede sett hvordan Davis knytter den eksplosjonsartede veksten i urbanisering og urban fattigdom til nyliberal strukturtilpasning – og han er ikke ferdig med den tematikken. Neste kapittel i boka presenterer et historisk overblikk over den nyliberal vendingen, fra Mexicos devaluering i 1982 og fremover. Kritikken er som ventet – og fortjent! – av det ramsalte slaget: strukturtilpasning har sperret muligheten for land i det globale Sør til å gjøre nytte av de politiske grep som gjorde industrialisering mulig i Vesten og medført en drastisk økning i fattigdom og sosial ulikhet de siste to tiårene. Og nettopp dette bringer oss til bokens avsluttende betraktninger.

 

Mennesker til Overs?

 

I følge Davis kan nyliberalismens konsekvenser sees som en historisk parallell til de katastrofale prosessene som gav opphav til den tredje verden i den klassiske imperialismens epoke fra 1870-1900, da inkorporeringen av bondestanden i Asia og Afrika i verdensmarkedet resulterte i sultkatastrofer og fremveksten av et ”semi-proletariat” av marginaliserte småbønder og gårdsarbeidere. Nettopp denne prosessen medførte at det tjuende århundre ikke ble preget av urbane, proletære oppstander, slik den ortodokse marxismen hadde hevdet, men i nasjonale frigjøringskriger med utspring i den koloniserte bondestanden. Vår tids urbaniseringsprosess gir likeledes opphav til et marginalt proletariat: én milliard arbeidere har sin daglige dont i den uformelle sektoren, og utgjør med dette den raskest voksende sosiale klassen i verden i dag.

 

Blant en rekke forskere har det å jobbe i den uformelle sektoren blitt betraktet som det første, nødvendige skrittet på veien opp og frem, og denne forestillingen vil Davis til livs. Den ”klassereisen” som forespeiles arbeidere i den uformelle sektoren er i følge Davis først og fremst ønsketenkning som vokser ut av et komplekst sett av feilaktige antakelser om sektorens dynamikk: det er ikke mikroakkumulasjon og entreprenørskap som er realiteten for arbeidere i den uformelle sektoren, men selvberging gjennom rettighetsløst arbeid for andre, noe som går spesielt hardt utover kvinner og barn; heller enn å generere stadig nye jobber er den uformelle sektoren karakterisert ved at allerede eksisterende arbeid deles opp mellom flere arbeidstakere; mikrokreditt og liknende tiltak gjør lite for å avhjelpe fattigdom, samtidig som stadig økt konkurranse i den uformelle sektoren undergraver sosiale nettverk som har vært av avgjørende viktighet for fattigfolks evne til å overleve. Heller enn en vei til en bedre fremtid er den uformelle sektoren et slags museum der de mest primitive former for utnyttelse – fra barnearbeid til organsalg – kan beskues hver bidige dag.

 

Spørsmålet som krystalliseres i lys at et scenario hvor en ”reservearmé” av arbeidere ender opp som en masse av overflødige mennesker som i overskuelig fremtid ikke har realistiske utsikter til å bli reinkorporert i kapitalismens kretsløp, er selvfølgelig dette: vil ikke ”jordens fordømte” på ett eller annet tidspunkt gjøre opprør? Davis gir ikke et entydig svar på spørsmålet, men påpeker at den globale slummen er arena for en myriade av motstandshandlinger, både reaksjonære og progressive. Hovedfokus for Davis i bokas avsluttende sider er hvordan herskerklassene er klar over at mega-slummene er det svakeste leddet den nye verdensorden, og retter sine skyts mot disse. Davis tegner opp et bilde av en utmattelseskrig der krigsherrene i Pentagon slipper løs sin militære styrke på en seiglivet motstander: ”If the empire can deploy Orwellian technologies of repression, its outcasts have the gods of chaos on their side” (s. 206).

 

Dystopien som avslutter Planet of Slums kan relateres tilbake til problematikken jeg reiste ovenfor om Davis sin fremstilling av det nyliberale hegemoni. Jeg påpekte at de dominerende gruppers hegemoni er basert på de sosiale majoriteters tilslutning. En relatert innsikt er selvfølgelig at det å vinne slik tilslutning også innebærer kompromisser hvor de sosiale majoriteter tilkjennes reelle materielle goder; det var et slikt kompromiss som la grunnlaget for kapitalens hegemoni i gullalderen fra etterkrigstiden til slutten av 1960-tallet, og det er nettopp dette kompromisset den nyliberale vendingen har opphevet og erstattet med en fattigdoms- og ulikhetsutvikling av skremmede proporsjoner. Davis tar i sitt avsluttende kapittel i større grad høyde enn tidligere i boken høyde for at det faktum at nyliberalismen har så lite å tilby så mange utgjør dens desiderte svakhet, en svakhet som utgjør en viktig åpning for motmakt og motstand. Men etter min mening forblir det allikevel en halvkvedet vise, nettopp fordi Davis forbigår de nye urbane sosiale bevegelsene i relativ stillhet. Det henvises riktignok til en kommende bok som skal ta for seg disse bevegelsene, men ved å utelate de alternative urbane verdenene som forespeiles gjennom disse bevegelsenes praksiser og diskurser fra denne boken i så stor grad som han faktisk gjør ender Davis allikevel opp med en for ensidig og monolittisk fremstilling av de kreftene som former den globale slummen. Dette er og blir en svakhet; radikale samtidsanalyser skal ikke bare stimulere intellektets pessimisme, de skal vitterlig også nøre opp under viljens optimisme, og her kunne Planet of Slums slik jeg ser det gjort mer enn hva den gjør. Men når det er sagt, vil jeg avslutte med å fremheve at å lese Planet of Slums er en takknemlig jobb som man blir en god del klokere av  – boka anbefales på det varmeste!

 

 

 

 

 

 

           

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s