– Innlegg til Fagkritisk Dag ved Sosiologisk Institutt

Alf Gunvald Nilsen

La oss begynne med å besvare et helt grunnleggende spørsmål: hva er eurosentrisme, og hvorfor er eurosentrisme et problem?

Eurosentrisme kan sies å være en måte å produsere kunnskap om vår sosiale verden på som er preget av to karaktertrekk: for det første, at sentrale samfunnsmessige prosesser og institusjoner ansees for å ha et spesifikt europeisk og/eller vestlig opphav og at deres funksjoner og dynamikk kan forstås uten referanse til globale relasjoner; for det andre, at perspektiver og forståelseshorisonter som er formet av spesifikt europeiske og/eller vestlige erfaringer og forhold fremstilles som om de har universell gyldighet på tvers av sosiale og geografiske rom. Disse karaktertrekkene er problematiske av den grunn at de usynliggjør globale relasjoner – deriblant grunnleggende globale maktrelasjoner – på forskjellig vis.

For eksempel, når vi antar at moderne institusjoner utelukkende har vokst frem på grunnlag av europeiske eller vestlige årsaksforhold usynliggjør vi hvordan globale prosesser har vært med på å gi opphav til disse institusjonene, og det blir dermed også umulig å diskutere hvordan disse prosessene har vært formet av maktutøvelse. Og når vi ikke anerkjenner den geografiske referanserammen vi opererer med når vi produserer kunnskap om samfunnet usynliggjør vi det faktum at vår kunnskap er formet av det ståstedet vi innehar og de begrensningene dette innebærer, og vi unnlater også å reflektere over hvordan vår måte å se samfunnet på er formet av at vårt ståsted faktisk er en svært privilegert posisjon i et verdenssystem preget av gravende ulikheter – enten det måtte dreie seg om økonomisk velstand, politisk makt, eller kulturell prestisje.

Min påstand er altså at sosiologien er preget av en gjennomgående eurosentrisme, og at dette er et av fagets aller største problemer. Det første spørsmålet som da melder seg er hvordan dette gir seg utslag i fagets form og innhold.

Det finnes mange måter å besvare dette spørsmålet på, men jeg vil begynne med å kaste et blikk på hvordan vi underviser teori til bachelor-studenter her på Sosiologisk Institutt ved UiB. Ett av eurosentrismens karaktertrekk er som sagt at perspektiver og forståelseshorisonter som er formet av spesifikt europeiske og/eller vestlige erfaringer og forhold fremstilles som om de er universelt gyldige på tvers av sosiale og geografiske rom. Dette karaktertrekket mener jeg står skrevet med store bokstaver over innholdet i Appelrouth og Edles bok Classical and Contemporary Sociological Theory, som utgjør hjørnesteinen i deres førte møte med sosiologisk teori. Om man går gjennom denne boken, finner man et helt klart mønster – nemlig at de fleste teoretikerne som ansees for å ha gitt viktige bidrag til det sosiologiske fagfeltet i all overveiende grad er hvite, vestlige menn. Ikke-hvite og ikke-vestlige teoretikere – både kvinnelige og mannlige – utgjør altså en forsvinnende liten minoritet i vårt teoripensum.

Appelrouth/Edles: Classical and Contemporary Sociological Theory: Texts and Readings
Menn Kvinner
 

Vestlig/Hvit

 

24 5
 

Ikke-vestlig/

Ikke-hvit

2 1

Det vi står overfor her er et eksempel på det fenomenet som den australske sosiologen Raewyn Connell diagnostiserer i sin bok Southern Theory: Social Science and the Global Dynamics of Knowledge (Polity Press, 2007). Boken er en kritikk av connellhvordan produksjonen av teori innenfor sosiologien er preget av maktrelasjoner på en slik måte at perspektiver som er utviklet av intellektuelle basert i det globale sør marginaliseres. Dette gir i sin tur opphav til en dynamikk innenfor den sosiologiske forskningen der – i den grad man i det hele tatt vender det analytiske blikket sør for Ekvator – et system av teoretiske kategorier først skapes i vestlige metropoler for så å bli fylt opp med empirisk data hentet fra det globale Sør. Det problematiske i dette ligger både i at man antar at teorier som er utviklet fra et vestlig ståsted og med en vestlig referanseramme faktisk har universell gyldighet, og delvis i at majoritetsverdenen – Erlend Loe hadde selvfølgelig helt rett når han påpekte at folk flest bor i Kina – konsekvent reduseres til å være et passivt objekt innenfor samfunnsvitenskapen.

Til forskjell fra Connell tror jeg imidlertid løsningen på dette problemet er mer komplisert enn å oppfordre til å lese flere teoretikere fra Sør. Det er selvfølgelig viktig å revidere teoripensum med henblikk på at det skal være like ”naturlig” å ha kjennskap til Sujata Patel som det er å ha kjennskap til Pierre Bourdieu – og jeg håper at vi på vårt institutt går i gang med denne jobben før heller enn senere – men det er ikke så enkelt at vi overkommer eurosentrismen som problem bare ved å gjøre vår kanon litt mindre vestlig og litt mindre blendahvit. Dypest sett tror jeg at dette vil kreve en kritisk gjennomtenkning av noen av sosiologiens mest grunnleggende begreper og perspektiver, spesielt med henblikk på hvordan vi tenker om de prosessene hvorigjennom samfunn skapes, opprettholdes, og endres.

Dette er et poeng som best lar seg illustrere ved å se nøyere på det andre karaktertrekket ved eurosentrisme – nemlig antakelsen om at sentrale samfunnsmessige prosesser og institusjoner ansees for å ha et spesifikt europeisk og/eller vestlig opphav og at deres funksjoner og dynamikk kan forstås uten referanse til globale relasjoner. Innenfor sosiologien knytter dette problemet seg kanskje først og fremst til hvordan vi tenker om modernitetens opphav og utvikling.

De fleste vil være enige om at sosiologiens grunnleggende mandat er å forstå og forklare hva som er særegent ved moderne samfunnsformer. For eksempel står det som følger å lese på Sosiologisk Institutt sine nettsider om kunnskapene som studentene våre skal tilegne seg:

“Studenten skal og kunne skildre generelle trekk ved dei vestlege moderne samfunn og deira typiske kjenneteikn langs økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle dimensjonar.”

Man kan lese denne formuleringen på mange måter – og alle er strengt tatt like problematiske – men det jeg vil legge vekt på her er at den reflekterer at sosiologien har en klar tendens til å tenke om det moderne samfunnet som en spesifikt vestlig samfunnsform.

Denne tendensen gir seg utslag i at sosiologien postulerer et grunnleggende historisk brudd mellom en tradisjonell fortid og en moderne nåtid. Den moderne nåtiden er igjen preget av fremveksten av noen helt sentrale sosiale institusjoner – industrikapitalismen innenfor det økonomiske feltet; den demokratiske nasjonalstaten innenfor det politiske feltet; den kritiske og individualistiske rasjonalismen innenfor det kulturelle feltet. Når vi så skal forklare det historiske opphavet til disse institusjonene gjør vi bruk av et sett av ”fortellinger” som er sentrert omkring europeiske endringsprosesser: den demokratiske nasjonalstaten vokste ut av Frankrikes borgerlige revolusjon; industrikapitalismen har sitt opphav i britenes industrielle revolusjon; den kritiske og individualistiske rasjonalismen har sine røtter i Opplysningstidens kulturelle og vitenskapelige etos. Og med disse fortellingene blir skillet mellom tradisjon og modernitet også et skille mellom Vesten og Resten: moderniteten oppsto innenfor et vestlig rom, som et resultat av prosesser som utelukkende fant sted innenfor dette rommet, mens Resten først og fremst er definert av en tradisjonell annerledeshet som gjør det umulig for moderne institusjoner å vokse frem.

At dette er en problematisk måte å forstå det moderne på blir veldig klart i Gurminder Bhambras bok Rethinking Modernity: Postcolonialism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007) – ett av de viktigste bidragene til debatten om sosiologiens eurosentrisme de siste årene. Et av Bhambras sentrale poeng er at den sosiologiske fortellingen om moderniteten som noe spesifikt vestlig usynliggjør hvordan globale relasjoner som oppsto som et resultat av RETHMODkolonialismen var viktige forutsetninger for fremveksten av moderne institusjoner. For eksempel er det slik at en fortelling som forstår industrikapitalismens gjennombrudd som et europeisk ”mirakel” visker ut det faktum at dette mirakelet var basert på fremveksten av en global arbeidsdeling hvor vestlige stater hadde tilgang på råvarer som ble dyrket eller utvunnet i koloniene, ofte innenfor plantasjesystemer hvor behovet for arbeidskraft blant annet ble møtt av mer enn tre og en halv million afrikanere som ble fraktet til ”den nye verden” som slaver. Videre er det også slik at en fortelling om den politiske moderniteten som kretser omkring den franske revolusjonens betydning for fremveksten av demokratiske og suverene nasjonalstater fortier det faktum at nasjonalstaten vokste frem parallelt med kolonistaten og at mange av de politiske og administrative teknologiene som sees som betegnende for europeisk statsmakt – blant annet nettopp prinsippet om statens suverenitet innenfor et geografisk avgrenset område – først ble utviklet i koloniene og så overført til Europa. Om vi tar innover oss disse relasjonenes viktighet følger det at vi ikke lenger kan tenke om moderniteten som noe som først utviklet seg innenfor Vestens grenser på grunnlag av vestlige særtrekk, og først senere bredte seg utover disse grensene og omfavnet resten av verden; tvert i mot, vi må ta utgangspunkt i at moderniteten har vært et globalt fenomen helt fra begynnelsen av. Med andre ord, om sosiologien skal overkomme eurosentrismen, må vi skrive helt nye fortellinger om det moderne samfunnet og dets sentrale institusjoner.

Hensikten med å skrive nye fortellinger om det moderne samfunnet er ikke bare at vi som sosiologer skal lære mer om samfunnsforhold i andre deler av verden, selv om dette – på lik linje med å lære mer om teori utviklet av tenkere fra den ikke-vestlige verden – bør være en helt naturlig og veldig sentral målsetting for fagets videre utvikling, også på vårt institutt. Det å anerkjenne viktigheten av globale relasjoner handler like mye om måten vi forstår oss selv på. Det er nemlig slik at når vi forstår våre studieobjekter – for eksempel sosial ulikhet eller organiseringen av omsorg – innenfor en geografisk referanseramme som først og fremst er nasjonal usynliggjør vi hvordan globale relasjoner er vevd inn i og dermed også er med på å utforme de utviklingsprosessene som preger samfunnene våre. Det er altså ikke slik – som det ofte blir hevdet når kolleger tar til motmæle mot argumenter om viktigheten av å overskride sosiologiens nasjonale referanserammer – at vi først må forstå våre egne samfunn før vi kan forstå andre. Det er heller det stikk motsatte som er tilfelle – nemlig at vi ikke kan forstå våre egne samfunn om vi ikke forstår dem i relasjon til andre samfunn.

Og dette er igjen et poeng som er svært relevant i forhold til europeiske samfunn i dag. Akkurat nå lever vi i en verdensdel som er sterkt preget av de økonomiske og sosiale konsekvensene av finanskrisen som brøt ut i 2008. Som en følge av økonomisk nedgang ser vi at arbeidsledigheten i Europa øker dramatisk, samtidig som krisen blir møtt med en streng nedskjærings- og innstrammingspolitikk som medfører at fattigdom og sosial nød brer om seg. Dette gir seg igjen utslag i både nye migrasjonsstrømmer og at stadig flere mennesker velger å forsøke å livnære seg i den uformelle økonomien. I den grad at det finnes håpefulle trekk ved denne situasjonen er disse først og fremst lokalisert i fremveksten av nye politiske alternativer som ønsker å bryte med en nyliberal politikk som har tatt økonomisk og sosialt kvelertak på brede lag av Europas befolkning.

Dette er imidlertid ikke en situasjon som er unik for Europa. Tvert i mot – dette er bare det siste leddet i en lang kjede av finanskriser som i løpet av de siste 35 årene har medført liknende scenarioer med nedskjæringspolitikk, sosial nød, og politisk protest i andre deler av verden: Afrika og Latin Amerika gjennomgikk slike prosesser på 1980-tallet, og store deler av Asia opplevde krisetid på 1990-tallet. Det å tilnærme seg situasjonen i Europa på denne måten er et eksempel på hva det medfører og betyr å insistere på at vi må forstå våre egne samfunn i relasjon til andre samfunn. Og når vi gjør det så skjer det også interessante ting i forhold til sosiologiens eurosentriske antakelser om forholdet mellom Vesten og Resten.

En av disse antakelsen er tanken om at modernitetens konsekvenser alltid er mest fremskredne i Vesten, og at det derfor er her vi kan hente den viktigste kunnskapen om hva som er særegent ved å leve i moderne samfunn. Men om vi ønsker å forstå de økonomiske, sosiale, og politiske konsekvensene av krisetid er det faktisk slik at de viktigste comaroffinnsiktene kanskje finnes i den kunnskapen vi har om hvordan slike prosesser har gitt seg utslag i ikke-vestlige deler av verden. Dette er et eksempel på et fenomen som antropologene Jean og John Comaroff skriver om i boken Theory From the South: Or, How Euro-America is Evolving Toward Africa (Paradigm Publishers, 2012) – nemlig at det faktisk er slik at det er i samfunn og blant befolkninger i det globale Sør at modernitetens konsekvenser i dag er lengst fremskredet, og at kunnskapen som er utviklet i disse samfunnene for å forstå disse konsekvensene også er rike på innsikter som er relevante for det globale Nord.

Til syvende og sist er det altså slik at om vi ønsker å overkomme sosiologiens eurosentrisme og det som den fører med seg av problematisk kunnskapsproduksjon så må vi i siste instans tenke grunnleggende nytt om disiplinens mest grunnleggende kunnskapsobjekt – samfunnet. Innenfor vårt fag er det nemlig slik at samfunnet forstås som en avsondret enhet som utvikler seg i forhold til en dynamikk som utspiller seg innenfor denne enhetens grenser. Sosiologien har med andre ord gitt svært lite oppmerksomhet til de relasjonene og prosessene som eksisterer mellom og på tvers av samfunn, og som danner grunnlagt for det rommet som vi kaller det globale. Skal vi bryte med denne tenkningen må vi være villige til å anerkjenne at samfunn ikke oppstår som et resultat av en slags nasjonal jomfrufødsel. Forskjellige samfunn oppstår, organiseres, og endres i relasjon til hverandre – disse relasjonene er derfor en del at et hvert samfunns sosiale DNA, og denne innsikten må stå helt sentralt om vår kunnskapsproduksjon om samfunnet i det hele tatt skal være verdt saltet sitt.

Dette er en oppgave som kanskje er så omfattende og så utfordrende at det vil være fristende å velge å fortsette som før. Men å velge dette er å velge å reprodusere en provinsialitet som til syvende og sist undergraver fagets relevans i forhold til samfunnet. Om vi er opptatt av sosiologiens samfunnsoppdrag er det et tankekors som bør oppta oss langt mer enn bare en halvtime på fagkritisk dag.

One thought on “Om Sosiologiens Eurosentrisme

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s