“Out of the experience of an extraordinary human disaster that lasted too long, must be born a society of which all humanity must be proud.” Slik annonserte Nelson Mandela Sør Afrikas overgang fra apartheid til demokrati til verden i sin første tale som landets president i 1994. Mandelas ord reflekterte selvfølgelig det faktum at apartheidregimets fall utgjorde en spektakulær seier etter flere tiår med folkelig kamp og mobilisering – en seier som gjorde det mulig for et flertall av landets befolkning å se til fremtiden med håp. To tiår etter dette vannskillet utfordrer den sørafrikanske sosiale virkeligheten denne optimismen: til tross for innføringen av universelle politiske rettigheter preges landet av ulikhets- og fattigdomsstrukturer med en klar rasemessig profil. Og i det som ofte har blitt referert til som Regnbuenasjonen har misnøyen som vokser ut av den vedvarende fattigdommen og de dyptgående ulikhetene resultert i en serie fremmedfiendtlige angrep på migranter fra andre afrikanske land.

Screenshot 2015-11-19 08.32.17

Hvilke utfordringer står en sosiolog overfor i sine forsøk på å analysere og forstå et slik komplekst og motsetningsfylt scenario?

Sør Afrikas Voldelige Demokrati

”Det er mye som er både paradoksalt og forvirrende”, sier Karl Von Holdt, førsteamanuensis og leder for Society, Work and Development Institute ved University of the Witwatersrand når jeg ber ham om å gi meg en sosiologisk diagnose av det sørafrikanske samfunnet tom tiår etter overgangen fra apartheid til demokrati. Von Holdt snakker ikke bare som sosiolog, men som en person som har beveget seg mellom aktivisme og akademia siden tidlig på 1980-tallet, da han begynte å arbeide med voksenopplæring i lese- og skriveferdigheter i den uformelle bosettingen Crossroads, helt i utkanten av Cape Town.

På den siden mener han at det er nødvendig å anerkjenne hvor viktig apartheid-regimets fall faktisk var: ”Den verdenen som vi levde i, med rasebasert dominans og undertrykking, med en hverdagslig institusjonalisert brutalitet, og med et totalt fravær av rettigheter for den svarte majoriteten – vekten av alt dette er borte.” Samtidig er samfunnet preget av at en dypt ekskluderende maktstruktur, men Von Holdt hevder allikevel at det vil være ukorrekt å utelukkende fokusere på hvor lite som har endret seg over de siste tyve årene. For ham er det heller viktig å ta inn over seg hvordan de endringene som har funnet sted utfordrer enkle sosiologiske kategoriseringer: ”Både sosiologisk og politisk konfronterer vi et slags analytisk tyranni i form av teorier om hvordan stater og samfunn skal fungere som har sitt opphav i den vestlige moderniteten. Når vi ser på oss selv gjennom disse teoriene er det lett å konkludere med at vi ikke har et demokrati fordi samfunnet vårt er så voldelig og dermed også å fortvile over våre mangler. Men jeg tror imidlertid at det er nødvendig å se annerledes på ting – både i forhold til hvordan disse begrepene oppsto i vestens historie, og i forhold til hvordan de brukes i den sørafrikanske konteksten.”

Screenshot 2015-11-19 08.19.42.pngDet er nettopp dette forsøket på å se annerledes på ting som har ført Von Holdt til å foreslå at Sør Afrika bør tenkes på som et voldelig demokrati. Det første skrittet i dette resonnementet består i å vurdere hvorvidt vold og demokrati faktisk er gjensidig utelukkende, slik som de ofte anses for å være. Og dette er en vurdering som må foretas både i forhold til statsdannelsesprosesser i europeiske samfunn og i forhold til den sørafrikanske samtiden: ”I en europeisk kontekst er det lett å tenke på moderniteten som en prosess som strekker seg over flere århundrer der befolkninger avvæpnes og pasifiseres, samtidig som fredelige prosedyrer for konfliktløsning institusjonaliseres. Men om vi tenker på moderniteten i et mer globalt perspektiv blir det klart at disse prosessene var relatert til og løp parallelt med voldelig erobring og dominans gjennom kolonialismen, og dette var helt avgjørende for Europas utvikling. I Sør Afrika har vi derfor erfart moderniteten som en særdeles voldelig prosess – vi har opplevd vold i fire hundre år!”

I følge Von Holdt er samtidens vold relatert til en av de mest grunnleggende endringene som er i ferd med å utspille seg i det sørafrikanske samfunnet, nemlig fremveksten av svarte eliter – en prosess som ofte spiller seg ut i form av konflikter innad i statsapparatet. Han påpeker at denne dynamikken må forstås i lys av overenskomsten som dannet grunnlag for avviklingen av apartheidsystemet: ”Den politiske overenskomsten i Sør Afrika knesatte både sosioøkonomiske og politiske rettigheter. Men den beskyttet også eiendomsrettigheter. Fordelingen av eiendom i Sør Afrika er selvfølgelig formet av 360 år med kolonialt ressursrov og apartheid, og er dermed preget ekskluderingsmønstre med en svært klar raseprofil.” I og med at landets grunnlov begrenser mulighetene for systematisk omfordeling av eiendom og inntekt blir statens sentrale rolle i økonomien svært viktig for fremveksten av en elite blant landets svarte majoritet: ”Staten er den største arbeidsgiveren i Sør Afrika og har også store budsjetter for forskjellige anbudskontrakter. Det er enorme ressurser knyttet opp til disse prosessene, og det å få tilgang på disse ressursene spiller en avgjørende rolle i de elitedannelsesprosessene vi er vitne til”, sier Von Holdt. ”For å komme i en maktposisjon og for å klare å holde på denne maktposisjonen trenger du et nettverk av allierte og støttespillere som nyter godt av din maktposisjon. Det blir derfor nødvendig å ha tilgang på rikdom og ressurser som kan fordeles til forskjellige grupper for å bygge opp politiske kapital. Og om du ønsker å være en vellykket entreprenør trenger du selvfølgelig også politiske forbindelser. På denne måten er rikdom og politikk vevd sammen i denne nye elitedannelsen.”

Maktkampter i dagens Sør Afrika utkrystalliserer seg rundt disse dynamikkene og antar en stadig mer voldelig form når forskjellige grupper mobiliserer mot hverandre: ”Det er her kampene foregår,” sier Von Holdt, ”og det er harde kamper det dreier seg om.”

Et annet aspekt ved Sør Afrikas voldelige demokrati knytter seg til spredningen av protester i fattige lokalsamfunn. Slike protester – som ofte knytter seg til misnøye med det offentlige tjenestetilbudet – blir gjerne fremstilt som en autonom form for motstand som utøves av landets ekskluderte grupper. Von Holdt er imidlertid ikke overbevist om sannhetsgehalten i slike analyser: “Elitedannelsens dynamikk går i stor grad ut på å gi fattige grupper tilgang på ressurser, og derfor oppstår det også forbindelser mellom forskjellige fremvoksende elitegrupper og fattige lokalsamfunn.”

Disse forbindelsene ble svært klare for Von Holdt da han og et team av forskere foretok en undersøkelse av lokale protester i provinsene Mpumalanga og Gauteng: ”Det vi etter hvert ble klar over var at det fins en nær relasjon mellom de ledende figurene i disse protestene og politiske nettverk innad i ANC. Folkene som ledet protestene var ofte del av en spesiell faksjon i det lokale ANC, som tok sikte på å posisjonere seg i partiets lokalavdeling og lokale politiske styringsorganer.” Samtidig som han sier dette er Von Holdt nøye med å påpeke at denne relasjonen ikke må forstås dithen at lokale protester ikke var basert på genuin misnøye eller at fattige lokalsamfunn simpelthen manipuleres av makthungrige politiske eliter: ”Det finnes et ekte og dyptgående sinne i lokalsamfunnene. Og om lokale politikere ønsker å posisjonere seg som en elite må de knytte an til denne misnøyen. På denne måten kan man derfor også si at fattige grupper bruker lokale politiske ledere for å finne en stemme og for å få tilgang på knappe ressurser. Ressurser er altså ikke bare noe som eliter deler ut etter eget forgodtbefinnende; det er også noe som fattige grupper gjør hevd på.”

Screenshot 2015-11-19 08.35.04

Sør Afrikas politiske landskap preges også av andre viktige endringsprosesser. Noen av disse kan knyttes tilbake til massakren ved Marikana I august 2012, da 34 streikende gruvearbeidere ble skutt og drept av sørafrikansk politi. Massakren har blitt stående som en manifestasjon på Sør Afrikas voldelige demokrati, og satte i gang en rekke organisatoriske brudd som har svekket ANCs grep om landets fagbevegelse. Sent i 2014 ble initiativet United Front lansert som en bred koalisjon av progressive sosiale bevegelser som tok sikte på å gjenopplive venstresiden i landet. Dannelsen av Economic Freedom Fighters – et nytt politisk parti ledet av Julius Malema, som tidligere sto i spissen for ANCs ungdomsorganisasjon – med et program som tar sikte på radikal omfordeling og utvidelse av landets velferdsapparat har også utfordret ANC: “Fremtiden er svært uviss,” sier Von Holdt, “men disse hendelsene kan tolkes som en indikasjon på at ANCs hegemoniske posisjon er i ferd med å svekkes. Det fins selvfølgelig flere forskjellige mulige utviklingsretninger, og til tross for at deres posisjon er svekket er det viktig å huske på at ANC fremdeles er i stand til å dominere på lokalt nivå – det er fremdeles en svært mektig organisasjon.”

Bourdieu, Fanon og Voldens Sosiologi

Von Holdts diagnose av Sør Afrikas voldelige demokrati er nært knyttet til et annet nøkkeltema hans forskning, som knytter seg til den sosiologiske analysen av vold mer generelt. I en fascinerende artikkel i Current Sociology utforsker Von Holdt det høye voldsnivået som knytter seg til politiske mobiliseringsprosesser i Sør Afrika gjennom en konfrontasjon mellom teoriene til henholdsvis Pierre Bourdieu og Franz Fanon. Denne konfrontasjonen kan igjen spores tilbake til Von Holdts samarbeid med Michael Burawoy, som i 2012 ga opphav til boka Conversations with Bourdieu: The Johannesburg Moment (Wits University Press).

Screenshot 2015-11-19 08.51.46.png

”Mitt bidrag til den boka knyttet seg til å se på Bourdieu og hans teorier via sørafrikanske sosiale virkeligheter, og å tenke gjennom hva han har å si samt å identifisere tomrommene og stillhetene i hans bidrag,” sier Von Holdt. ”Samtidig var det interessant å se på Sør Afrika gjennom Bourdieu, fordi hans arbeid er konsentrert om en særdeles finstemt forståelse av hvordan en sosial orden er satt sammen og hvordan denne ordenen reproduserer seg selv. Og spørsmålet er hvorvidt Bourdieus forståelse av sosial orden kan hjelpe oss med å forstå det sørafrikanske samfunnet.”

For å få et grep om dette spørsmålet har Von Holdt forsøkt å identifisere dissonansene og resonansene mellom Bourdieus teorier om symbolsk vold og Fanons forståelse av den koloniale ordenens vold: ”I den koloniale situasjonen fungerer ikke symbolsk vold slik som Bourdieu foreslår; symbolsk vold er ikke tilstrekkelig til å forklare sosial orden. Men samtidig er det allikevel slik at begrepet symbolsk vold kan hjelpe oss med å utvikle en annerledes forståelse av det som Fanon snakker om når han tar for seg kolonialismens rasisme og vold – altså at denne volden ikke bare er fysisk og materiell, men også symbolsk.”Screenshot 2015-11-19 08.52.29.png

”Det som er interessant med disse to tenkerne er at Fanon – spesielt i hans senere arbeid – opererte på et terreng som var nesten utelukkende definert av den koloniale og postkoloniale ordenen, hvor modernitetsutvikling og voldsutøvelse går hånd i hånd; det vil si, et terreng der det moderne er voldelig. Mens Bourdieu – om man ser bort fra hans tidligere erfaringer i Algerie – opererer nesten utelukkende i kontekst av et pasifisert vestlig samfunn. Og det som jeg synes er interessant er å vende disse betraktningene tilbake mot Bourdieu og spørre om den vestlige moderniteten faktisk fungerer slik som han hevder at den gjør. Selv er jeg ikke overbevist om at den gjør det – spesielt sett i lys av vestens pågående krise, som synes å få mange etablerte antakelser til å kollapse. Hva skjer med Bourdieus begrep om symbolsk vold i en kontekst preget av massearbeidsledighet? Eller i en kontekst der statlige velferdsgoder avvikles? Hvor banker og storselskaper synes å dominere? Jo, antakelsen begynner å bryte sammen.”

Jeg påpeker at det finnes en viss likhet mellom dette argumentet og påstanden som Jean og John Comaroff fremsetter i boken Theory From the South: Or, How Euro-America is Evolving towards Africa (Paradigm Publishers, 2011) – nemlig at det er det globale Sør som tilbyr oss de mest interresante innsiktene i hvordan den moderne verden henger sammen og er ferd med å utvikle seg. Dette er imidlertid ikke et argument som Von Holdt er umiddelbart komfortabel med: “Jeg er nok litt skeptisk til den påstanden – ikke minst fordi at det globale Nord alltid har klart å bevare sin spesielt priviligerte rolle. Og det grunnleggende spørsmålet er fremdeles hvordan det globale Nord fremdeles klarer å dominere både velstands- og kunnskapsproduksjon. I den forstand går det ikke an å hevde at Sør er i ferd med å begynne å dominere over Nord.”

Når det er sagt, er Von Holdt imidlertid svært klar på at det er nødvendig med radikal nytenkning: ”Det fins visse analytiske innsikter og begrepsmessige innovasjoner som man kan utvikle i og for det globale Sør som også medfører en ny gjennomtenkning av begrepsapparater knyttet opp til det global Nord og nordlige virkeligheter.” Jeg spør ham om hvordan dette argumentet står i forhold til Raewyn Connells prosjekt om teori fra Sør: ”Jeg foretrekker å snakke om teoridannelse fra Sør. Jeg synes det er vanskelig å se for meg en fullstendig alternativ måte å tenke om disse spørsmålene på nettopp fordi vår egen tenkning er så vestlig. Hvordan og hvorfra skal man finne en alternativ kunnskap?” I følge Von Holdt er den sørafrikanske samfunnsvitenskapen dypt preget av at den er utviklet at den hvite settler-elitens radikale barn, som er knyttet til verdenssystemets metropoler gjennom både språk og historie. Dette har igjen viktige konsekvenser for kunnskapsproduksjon: ”Jeg er selv et avkom av den hvite settler-eliten, så det er dette som er grunnlaget for mitt arbeid. Vi er så nært knyttet opp til vestlige kunnskapsformer at vi blir nødt til å tenke mot og gjennom disse formene. Men det betyr selvfølgelig ikke at ikke andre kan utforske innfødte tenkemåter; det kan oppstå viktige dynamikker av slikt.”

Offentlig Sosiologi i Sør Afrika Etter Apartheid

Fra spørsmål om den vestlige sosiologiens grenser og begrensninger beveger samtalen vår seg inn på utfordringene som knytter seg til det å bedrive offentlig sosiologi i Sør Afrika etter apartheidregimets fall. Von Holdt, som har en karriere som er preget av reiser frem og tilbake mellom akademia og aktivisme, vektlegger at han opplever det som umulig å praktisere offentlig sosiologi som en rent opposisjonell aktivitet: ”Progressive sosiologer ønsker gjerne å konsentrere seg om å gå inn i dialog med sosiale bevegelser; det er disse bevegelsene som utgjør den kraften som privilegeres innenfor progressiv sosiologisk analyse og den kraften som sosiologien må forholde seg til om den i det hele tatt skal ha politisk betydning.” Hans eget institutt SWOP, legger han til, ble grunnlagt nettopp på en slik visjon, og i nært samarbeid med fagforeningene som kom sammen for å danne landsorganisasjonen COSATU i 1985.

Screenshot 2015-11-19 08.46.56

Men med overgangen til demokratiet var plutselig tidligere opposjonelle krefter å finne i maktposisjoner, og dynamikken i SWOPs arbeid gikk dermed gjennom viktige endringer. SWOP begynte å samarbeide med progressive regjeringsdepartementer, og det er nettopp erfaringene fra dette arbeidet som gjør at Von

Holdt stiller spørsmålstegn ved gyldigheten i det å tenke på policy-sosiologi og offentlig sosiologi som vanntette skott: ”Policy-sosiologi tenkes ofte på som en skitten business der du får betalt for å komme frem til resultater som makthavere er interessert i å se. Dermed er policy-sosiologien en virksomhet som støtter opp om status quo heller enn endringsorienterte krefter. Men når du jobber med fagforeninger er det en gang slik at til tross for at du da operer på et kritisk terreng så ønsker også fagforeningsaktivistene policy-relevant kunnskap. De trenger å foreslå forskjellige løsningsmodeller i forhandlingssituasjoner, og dette er til syvende og sist policy-spørsmål. Så for meg er tanken om at offentlig sosiologi utgjør en rendyrket progressiv form for kunnskap – og motsatt, tanken om at policy-sosiologi er en korrumpert kunnskapsform – ikke overbevisende. Til syvende og sist fins det et gjensidig avhengighetsforhold mellom politisk opprør og politisk styring.”

I følge Von Holdt er situasjonen i Sør Afrika i dag preget av at ANC i stadig økende grad domineres av reaksjonære krefter, og dermed blir det også stadig mer nødvendig å anvende et maktkritisk perspektiv: ”Og sett på denne måten er vi igjen i ferd med å bevege oss i retning av en mer opposisjonell form for kunnskapsproduksjon. Det er også en utfordring for oss at de praksisene og prinsippene vi i vår tid utviklet for å jobbe med fagforeninger ikke fungerer lenger på grunn av de fremvoksende konfliktene innad i den sørafrikanske fagbevegelsen. De gamle reglene fungerer ikke lenger, og dermed endres også måten vi bedriver offentlig sosiologi på.” Dette betyr allikevel ikke at den offentlige sosiologien er i ferd med å bli en rendyrket opposisjonell praksis: ”Om du ønsker å delta i debatter på en måte som kan gjøre en forskjell i forhold til den politiske styringen av et samfunn eller om du ønsker å påvirke måten motstand organiseres og utøves på må du uansett inngå visse kompromisser med makten som rår. Noen er selvfølgelig mer komfortable med å innta en posisjon som er utelukkende kritisk. Men til syvende og sist vokser begrepsmessige nyvinninger ut av å forsøke å forstå en virkelighet som konstant utfordrer deg.”Screenshot 2015-11-19 08.57.43

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s