Av Alf Gunvald Nilsen

“Vi har lært, både i og utenfor klasserommet, at det finnes en enhet som kalles Vesten, og at man kan tenke om Vesten som et samfunn og en sivilisasjon som er uavhengig av og som står i motsetning til andre samfunn og sivilisasjoner.” Dette skrev den østerrikske antropologen Eric R. Wolf i sin klassiske bok Europe and the People without History (University of California Press, 1982). Boken fremsetter en krass kritikk av samfunnsvitenskapens tendens til å tenke seg at historiske prosesser og sosiale relasjoner deler grenser med nasjonalstaten: ”Hvert enkelt samfunn blir så en ting, som beveger seg i forhold til sitt egne, interne urverk.”

VankunnskapWolfs bok var på mange måter et frempek mot den mer nylige kritikken av metodologisk nasjonalisme, som har blitt fremsatt av sosiologer som Daniel Chernilo og Ulrich Beck, og her i Norge har blitt målbåret av blant andre Mette Andersson og Hans Erik Næss. Denne kritikken har ofte vært artikulert i forhold til samtidige, globaliserende prosesser som migrasjon, miljøødeleggelser, transnasjonale sosiale bevegelser, og overnasjonale styringsinstitusjoner. Spørsmålet Wolf reiser er derimot av en mer historisk karakter, for som han sier – hvis sosiale relasjoner på noe som helst tidspunkt har respektert territorielle grensedragninger, hvordan kan det da ha seg at det var flere grekere som slåss under persiske konger enn det man fant i styrkene til den hellenistiske alliansen under Perserkrigene (500 fvt. – 448 fvt.)?

Det er nettopp denne historiske tilnærmingen som preger argumentasjonen i ett av de absolutt viktigste innleggene i debatten om sosiologisk tenkning de siste årene, nemlig Gurminder K. Bhambras bok Rethinking Modernity: Postcolonialism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007). Bhambras kritikk retter seg mot den grunnleggende forståelsen av moderniteten – og modernitetens sentrale politiske, økonomiske og kulturelle institusjoner – innenfor den historiske sosiologien. Problemet som Bhambra fokuserer på kan kalles en eurosentrisk metodologisk nasjonalisme i den historiske sosiologiens konseptuelle dypstruktur: moderniteten forstås som en manifestasjon av et kvalitativt historisk brudd, frembrakt av sosiale endringsprosesser på tvers av flere samfunnssfærer, som var unikt for den vestlige kulturelle og geografiske sfære. Den moderne nasjonalstaten vokste ut av Frankrikes borgerlige revolusjon; industrikapitalismen har sitt opphav i britenes industrielle revolusjon; den kritiske vitenskapen kan spores til Opplysningstiden og Europas kulturelle enhetlighet til Renessansen. Dette er en velkjent fortelling – selv har jeg, dog med betydelig ubehag, presentert den for sosiologistudenter over en rekke semestre – og den er også dypt problematisk.

RETHMODFor i det den klassiske sosiologien opprettet sitt analytiske skille mellom tradisjon (fortid) og modernitet (nåtid) og trakk opp sine grenser mellom Vesten og Resten skrev den også kolonialismen ut av den store fortellingen om modernitetens fremvekst. Derfor lærer vi at den politiske moderniteten – den suverene nasjonalstaten – vokser ut av den franske revolusjonen, men ikke at nasjonalstaten vokste frem parallelt med kolonistaten, og at mange av de politiske og administrative teknologiene som sees som betegnende for europeisk statsmakt først ble utviklet i dette totalitære laboratoriet; ei heller at en rekke av de tidlige moderne, ikke-vestlige statene – for eksempel, Indias Mughal-rike – var langt forut for Europa i utviklingen av politisk og administrativ infrastruktur. Vi lærer at den økonomiske moderniteten – den dynamiske industrikapitalismen – vokser ut av Storbritannias industrielle revolusjon, men ikke at vestlige stater var marginale størrelser i globale handelsnettverk dominert av Asia i det tidlige moderne verdenssystemet; vi spør oss heller ikke hvorvidt Vestens evne til å bevege seg fra periferi til sentrum i dette systemet i løpet av en kort tidsperiode ble muliggjort av en ressursflyt av råvarer og mennesker (les: slaver) understøttet av militær tvangsmakt. Og til sist – vi lærer om Renessansen som arnested for Europas kulturelle integritet, men ikke om hvordan de kunnskapsformene og kulturuttrykkene som hylles i denne sammenheng utviklet seg i et kulturelt og geografisk rom som ikke på noen troverdig måte kan fremstilles som vestlig.

Men så kan svaret bli at dette er jo en ting av fortiden – nå snakker vi tross alt om moderniteten i flertall: multiple moderniteter, alternative moderniteter, regionale moderniteter, og hybride moderniteter. Vi anerkjenner at det finnes mange måter å være moderne på. Men dette, hevder Bhambra, er ikke godt nok, for den underliggende logikken er fremdeles at moderniteten først utviklet seg innenfor Vestens grenser, og spredde seg utover disse grensene, hvor den så har blitt omformet i det den har passert gjennom ikke-vestlige filtre. Den eurosentriske metodologiske nasjonalismen utgjør fremdeles dypstrukturen i dette perspektivet, og det er dette som er sosiologiens vankunnskap.

Spørsmålet vi da må stille oss – og finne svar på – er som følger: hva om moderniteten ikke først var vestlig og så ble global? Hva om moderniteten alltid har vært global? Hva innebærer det for måten vi tenker, praktiserer, og ikke minst underviser sosiologi på?

 

One thought on “Sosiologiens Vankunnskap

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s