Alf Gunvald Nilsen

(Tidligere publisert på Sosiologen og Radikal Portal)

Screenshot 2014-08-21 19.23.30Klasseforskning står sentralt i norsk sosiologi. Vi har en rik og viktig litteratur som forteller oss mye om stratifikasjonsmønstre, sosial ulikhet og mobilitet, om maktfelt og kulturelle distinksjoner, og om skillelinjer og reproduksjonsstrategier blant kulturelle og økonomiske overklasser i det norske samfunnet. Det vi imidlertid hører langt mindre om er klasse som felt og utgangspunkt for politisk mobilisering og stridigheter om hvordan samfunnet skal organiseres, og i hvilken retning det skal utvikle seg.

Dette er kanskje et uttrykk for at klassekamp oppfattes som en utdatert politisk mobiliseringsform med liten betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Den etablerte fagbevegelsen har vært på tilbaketog på kryss og tvers av Atlanterhavet, og det skorter selvfølgelig ikke på sosiologiske samfunnsdiagnoser som har erklært klassebasert politisk organisering som et irrelevant fenomen i det vi beveger oss innover i det tjueførste århundret. Jeg mener imidlertid at det finnes enda viktigere grunner til å ta politiske klasseprosesser på alvor innenfor sosiologien, men disse kommer først til syne om vi er villige til å heve blikket fra de norske og europeiske navlene som vi har en tendens til å stirre så intenst på i våre fagmiljøer.

Et verdenssystem i endring

I 2013 publiserte FNs Utviklingsprogram (UNDP) sin årlige Human Development Report med undertittelen tittelen ”The Rise of the South”. Hovedpoenget i rapporten er at vi er vitne til en ekstremt viktig endringsprosess som drives av det faktum at det globale Sør er i ferd med å innta en stadig viktigere økonomisk og politisk posisjon på global basis. Kjernen i denne prosessen er fremveksten av BRICS-landene (her forstått som Brasil, India, Kina og Sør Afrika) som utfordrere til vestens hegemoni i verdenssystemet. Det rapporten imidlertid sier mindre om er at denne prosessen har gitt opphav til nye former for klassedannelse og klassekamp – og at dette igjen kommer til å være med på å forme endringsprosessens forløp og karakter.

India og Kina som eksempler

La oss ta Kina og India som eksempler. Disse to asiatiske gigantene – som samlet er hjem for om lag 36.8 prosent av verdens befolkning – kan sies å utgjøre spydspissen i denne prosessen. Begge landene har oppnådd svært høye økonomiske vekstrater de siste femten årene (henholdsvis mellom syv og ti prosent i Kina og seks og ti prosent iIndia), som ofte relateres til iverksettelsen av markedsliberale reformprogrammer (fra henholdsvis 1978 i Kina og 1991 i India). Men vekstprosessene i de to landene har også vært preget av sterkt økende sosiale ulikheter: Kinas Gini-koeffisient økte fra 0,3 prosent i 1980 til 0,55 prosent i 2010 (Gini-koeffisenten er et statistisk mål på spredning, i dette tilfellet viser den inntektsfordelingen i befolkningen).  I India eier nå de rikeste ti prosentene av befolkningen 370 ganger mer av landets samlede velstand enn de fattigste ti prosentene.

Bak slike tall ligger det blant annet viktige endringer i landenes klassestrukturer som et resultat av markedsorienterte reformer, og disse endringene har igjen gitt opphav til nye konfliktlinjer i det kinesiske og indiske arbeidslivet. Kinas og Indias arbeiderklasser har begynt å gjøre krav på en større del av den økonomiske kaken som de er med på å lage, og dermed lever klassekampen i beste velgående i Asias to store vekstmotorer. I arbeidet til Ching Kwan Lee og Rina Agarwala får vi sosiologiske innblikk i den komplekse dynamikken i disse mobiliseringsprosessene.

Arbeiderprotester i Kinas gamle og nye industrier

I boken Against the Law: Labour Protests in China’s Rustbelt and Sunbelt (University of California Press, 2007) presenterer chinastrikeChing Kwan Lee, professor i sosiologi ved UCLA, et fascinerende etnografisk dypdykk i arbeiderprotester i to forskjellige regioner av landet – henholdsvis «rustbeltet» og «solbeltet».

Kinas «rustbelte» refererer til Liaoning-provinsen nordøst i landet, som tidligere var hjem for store deler av tungindustrien som utgjorde hjertet i den kinesiske planøkonomien. Her har konkurser og nedlegginger ført til høy arbeidsledighet, samtidig som at en rekke viktige velferdsgoder har falt bort som en følge av Kinas markedsreformer. Dette betyr at den «gamle» kinesiske arbeiderklassen – en sosial bærebjelke i den kinesiske revolusjonen og Maos prosjekt for en moderne sosialistisk stat – opplever landets nye markedsøkonomi i form av sosial nød og marginalisering.

«Solbeltet»henviser til Guangdong-provinsen på den sørlige kysten, hvor en ny eksportindustri har vokst frem som et resultat av tilstrømmingen av transnasjonal kapital. Som en følge av denne prosessen har det kinesiske samfunnet vært vitne til fremveksten av en «ny» arbeiderklasse bestående av unge migranter fra landsbygda, hvorav en svært stor andel er kvinner. For denne arbeiderklassen betyr det å jobbe i Kinas globaliserte økonomi svært ofte lave lønninger og dårlige arbeidsforhold, samtidig som de utsettes for diskriminering av lokale myndigheter på grunn av sin migrantbakgrunn.

To typer arbeiderprotester

Begge disse arbeiderklassene står sentralt i mobiliseringene som stadig eskalerer i Kina – i siste kvartal av 2014 ble det for eksempel registrert 569 arbeiderprotester i Kina. Og det som er spesielt interessant i Lees analyse er at hun viser oss hvordan «gamle» og «nye» arbeiderklasser mobiliserer og protesterer av forskjellige årsaker og på ulike måter.

Når den «gamle» arbeiderklassen i rustbeltet mobiliserer tar dette form av det Lee kaller «desperasjonsprotester» som bryter ut som et resultat av at lønninger og pensjoner ikke utbetales etter at fabrikker har gått konkurs og blitt nedlagt, og at velferdsordninger og andre former for kollektivt forbruk forvitrer. Arbeiderne mobiliserer gjennom sosiale nettverk i sine nabolag, og tar til gatene for å gi uttrykk for en følelse av å ha blitt forrådt av den nye markedsøkonomien etter å ha gitt bidratt til det maoistiske eksperimentet gjennom lange liv. Og det er nettopp derfor at disse protestene ofte gjør bruk av maoismens ideologiske retorikk for å fremstå som legitime i offentlighetens og myndighetenes øyne.

I solbeltet arter ting seg noe annerledes. Den «nye» (og unge) arbeiderklassen mobiliserer rundt det Lee kaller «diskrimineringsprotester», som ofte har utspring i ubetalte lønninger og uverdige arbeidsforhold. Heller enn å ta til gatene velger imidlertid disse arbeiderne juridisk funderte strategier som forsøker å gjøre nytte av den kinesiske statens nye arbeidslivslover – for eksempel underskriftskampanjer som påpeker brudd på arbeidslivsreguleringer.

Arbeiderklassen i solbeltet har ingen konkrete erfaringer knyttet til det sosialistiske industriprosjektet, og dermed figurerer heller ikke maoistisk retorikk og klasseidentitet i deres protester. De prioriterer sin identitet som borgere og krever at staten skal beskytte deres juridiske rettigheter mot diskriminering på arbeidsplassen.

Protestenes fellesstrekk

Men samtidig har protestene i de to regionene en rekke viktige fellestrekk som kan knyttes til den kinesiske statens institusjonelle struktur. For eksempel, til tross for at juridiske strategier og diskurser står spesielt sterkt i solbeltet er det ikke slik at lovgivning ikke har en rolle å spille i rustebeltet. Også her viser arbeiderne til lovbrudd når de mobiliserer, og dette reflekterer i følge Lee det faktum at kinesiske myndigheter har beveget seg fra å basere sin myndighet på personlig karisma til å bygge opp et lovbasert styre.

Men enda viktigere er det kanskje at protestene i både rustbeltet og solbeltet forholder seg til kinesiske myndigheter på en spesiell måte: protestene retter seg som regel mot misligheter begått av lokale partiledere og byråkrater, og arbeiderne ber myndigheter på høyere nivå om å ta affære med sine illojale representanter på lokalt nivå. Dette er en følge av at den kinesiske staten i stor grad har desentralisert iverksettelsen av markedsreformene. Dermed blir det slik at de samme myndighetene som skal skape et investeringsvennlig klima på lokalt plan også er ansvarlige for å opprettholde Kinas nye arbeidslivslover. Investeringsklima blir som regel prioritert over arbeidslivslover, og arbeidernes protester retter seg dermed som oftest mot den lokale staten.

Dette er igjen knyttet til det kanskje viktigste fellestrekket som fremkommer i Lees analyse av de to regionene, nemlig at arbeidernes protester antar en avgrenset karakter. Det mobiliseres svært sjeldent på tvers av arbeidsplasser eller lokaliteter, og protestene begrenser sin kritikk til å gjelde myndigheter på lokalt plan. Dette er i følge Lee et resultat av bevisste valg knyttet til vissheten om at mer omfattende protester vil bli slått hardt ned på. Dette bidrar selvfølgelig til regimets stabilitet, men det er allikevel et faktum at streikende arbeidere i økende grad stiller krav om demokratisering av fagbevegelsen i landet. Det sier seg selv at dette er prosesser som kan få omfattende konsekvenser, både i og utenfor Kina.

Den uformelle arbeiderklassen organiserer seg i India

Screenshot 2015-09-11 18.07.38Rina Agarwala er førsteamanuensis i sosiologi ved Johns Hopkins University, og har med boken Informal Labour, Formal Politics, and Dignified Discontent in India (Cambridge University Press, 2013) gitt oss viktige innsikter i hva som skjer når de mest marginaliserte gruppene i Indias enorme arbeiderklasse organiserer seg og mobiliserer for sosiale rettigheter.

Agarwalas studie tar utgangspunkt i et paradoks. I følge etablerte perspektiver innenfor arbeidssosiologien er arbeidere i den uformelle sektoren – det vil si arbeidere som på forskjellig vis produserer lovlige varer og tjenester men som ikke driver eller er ansatte i formelt registrerte virksomheter – lokalisert på en slik måte i økonomiske og politiske strukturer at de vanskelig kan mobilisere kollektivt som klasse. Men dette stemmer ikke overens med den indiske virkeligheten, hvor 94 prosent av arbeidsstyrken jobber i den uformelle sektoren. Tvert i mot: i India er det slik at arbeidere i den uformelle sektoren over an årrekke har utviklet nye og innovative måter å organisere seg på, og disse strategiene har igjen gitt resultater som har positive effekter for levestandard og velferdsnivå for disse gruppene.

Økonomisk vekst basert på utnyttelse

Det er verdt å bite seg merke i at dette foregår i en kontekst der indiske myndigheter, som et ledd i markedsreformene som har formet landets politiske økonomi siden tidlig på 1990-tallet er i ferd med å reversere mye av de til dels progressive arbeidslivsreguleringene som ble innført gjennom Nehrus moderniseringsoffensiv etter uavhengigheten fra britenes kolonistyre i 1947. Denne prosessen – som tar sikte på å gjøre India mer tiltrekkende for transnasjonale investorer – foregår parallelt med og bidrar til å styrke tendens til at det blir stadig færre fast ansatte i landets industrisektor. Midlertidig kontraktbasert arbeid brer om seg og forsterker et langtidsfenomen i India, nemlig at landets økonomiske vekst er basert på utnyttelsen av et enormt tilfang av billig arbeidskraft som faller utenfor statlig organiserte og juridisk definerte velferdsordninger.

Hva er det så denne arbeiderklassen gjør når den utfordrer disse maktstrukturene i Indias økonomi? Agarwala – som har forsketScreenshot 2015-09-11 18.07.09 på kvinnelige kontraktsarbeidere på tvers av tre av landets delstater – påpeker først og fremst at mobiliseringsprosessene blir utført av organisasjoner som står utenfor den etablerte fagbevegelsen i India. Dette er igjen et resultat av at de store nasjonale arbeidstakerorganisasjonene – som er knyttet opp til nasjonale politiske partier – generelt har vist svært liten interesse for den uformelle arbeiderklassen.

De nye mobiliseringsprosessene er videre preget av ett spesielt viktig karaktertrekk: til forskjell fra tradisjonell fagmobilisering, der kollektive krav først og fremst rettes mot arbeidsgivere, retter de nye organisasjonene sine krav mot politiske myndigheter på delstatsnivå. Denne strategien følger av det faktum at ansettelsesforholdene i den uformelle sektoren er både svært kortvarige og meget komplekse. Det er dermed sjeldent gangbart å stille kollektive krav til arbeidsgivere om for eksempel lønn og arbeidstid. Som et alternativ er det altså politiske myndigheter og partier som konfronteres med krav om at det må innføres lovgivning som sikrer uformelle arbeidere tilgang til grunnleggende velferdsgoder som helsetjenester, bolig og utdanning.

Agarwalas argument er at disse politiske strategiene er i ferd med å skape en ny arbeiderpolitikk i India. I likhet med den etablerte fagbevegelsen tar de nye arbeiderbevegelsene utgangspunkt i at de er utnyttet som klasse, men gjennom å rette sine krav mot politiske myndigheter og partier politiserer de sine krav om velferd på en måte som gjør bruk av demokratiske borgerrettigheter. Om partier ønsker støtte fra en organisasjon i en valgprosess må de også gi lovnader om å innfri kravene som denne organisasjonen har – og gitt at den uformelle arbeiderklassen utgjør en stor velgermasse er ikke dette noe som lett kan forbigås i verdens største demokrati.

Mer folkelig innflytelse med flere partier

Men de nye arbeiderbevegelsenes gjennomslagskraft og evne til å ansvarliggjøre myndigheter og partier overfor sine medlemmer er sterkt avhengig av det politiske landskapet i de spesifikke delstatene som de operer i. Som Agarwala påpeker er det slik graden av konkurranse om fattigfolks stemmer varierer sterkt i forskjellige delstater: i noen kontekster har ett enkelt parti nærmest monopol over disse stemmene uansett, og har dermed ikke et sterkt insentiv for å gi etter for velferdskrav; i andre kontekster må forskjellige partier konkurrere aktivt om å tiltrekke seg disse gruppenes stemmer, og er derfor mer villige til å gi innrømmelser til de nye arbeiderbevegelsene.

Dette gir seg for eksempel utslag i at uformelle arbeidere har fått langt større gjennomslag for sine krav i Tamil Nadu i det sørlige India, hvor delstatsvalgene er preget av stor konkurranse mellom partiene, enn i Vest-Bengal øst i landet, hvor det indiske kommunist-partiet har dominert delstatsvalgene siden 1977 og helt frem til 2011. Til tross for disse variasjonene er imidlertid Agarwalas konklusjon klar: Indias uformelle arbeiderklasse er i ferd med å ta viktige steg for å vinne politiske anerkjennelse for sine behov for velferd og sosial beskyttelse, og gjennom å gjøre dette er de også i ferd med å sette grenser for Indias markedsreformer.

Klassekamp redux?

Har studier som disse så noen betydning for hvordan vi tenker klasse i norsk sosiologi? Det mest åpenbare svaret på dette spørsmålet vil selvfølgelig være å minne om at Norge er vevd inn det verdenssystemet som nå gjennomgår store endringer, og i den grad de bevegelsene som Lee og Agarwala skriver om er i stand til å forme disse endringsprosessene vil det være nærsynt å tro at dette ikke vil påvirke økonomiske, sosiale, og politiske maktstrukturer her på berget – og dermed bør den sosiologiske fantasien allerede jobbe på høygir.Men det er også er verdt å minne oss selv på det faktum som Jean og John Comaroff har påpekt i boken Theory From the South, nemlig at vårt øyeblikk i historiens gang snur opp ned på en av bærebjelkene i samfunnsvitenskapens eurosentrisme – det vil si tanken om at Resten alltid følger etter Vesten. Tvert i mot, sier de to antropologene: det er faktisk slik at modernitetens konsekvenser er mest fremskredne nettopp i det globale Sør, og vi kan derfor lære mye om oss selv i lys av de sosial endringsprosessene som har formet disse regionene.

På tide å utvide rammene for studiet av klasse

Tenk over det: de klassedannelsesprosessene og mobiliseringsformene som Lee og Agarwala skriver om er et resultat av nyliberal markedspolitikk. Og vi lever i et Europa som – i likhet med hva som har skjedd på tvers av det globale sør de siste tretti årene – i etterkant av økonomisk krise har gjennomgått en nedskjæringspolitikk som, på den ene siden, fører til økt sosial nød, og, på den andre siden, genererer nye former for politisk mobilisering rundt økte klasseforskjeller. Videre vet vi – blant annet på grunn av den fremragende forskningen som bedrives om dette – at ulikheter øker også i Norge. Vi vet også at dette skjer samtidig med at arbeidslivet er i sterk endring, med en utkrystallisering av A-lag og B-lag som blant annet knytter seg til krisedrevne migrasjonsstrømmer i Europa. Og vi vet at landet styres av en dypblå regjering som har gått til klart og tydelig angrep på hjørnesteinene i reguleringen av norsk arbeidsforhold.

Det kan altså godt hende at det er på tide å utvide rammene for studiet av klasse – og kanskje har vi mye å hente på å heve blikket om vi skal gjøre dette.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s