Av Alf Gunvald Nilsen

Alex Callinicos,

Imperialism and Global Political Economy.

Cambridge: Polity Press 2009.

 

Alex Callinicos er en av samtidens ledende, og utvilsomt mest produktive, marxistiske teoretikere. I nærmere tre tiår har han levert bøker om marxistisk teori og sosialistisk politisk praksis, analyser av kapitalismens politiske økonomi, bredt anlagte drøftninger av sentrale temaer innenfor sosialfilosofi og historiografi, og ikke minst en velkjent – og velfortjent – kritikk av postmodernismen i all dens vesen. I denne boka vender han oppmerksomheten mot et tema som har beveget seg fra periferi til sentrum av akademiske og politiske debatter siden tidlig på 2000-tallet, nemlig imperialisme.

«Empire», skriver Callinicos, «is back with a venegeance». Det vil si: et 1980-tall preget av postkolonialismens fokus på identitet og kulturell hybriditet, og et 1990-tall preget av globaliseringsdebatt, har veket plass for et 2000-tall preget av gjenoppdagelse av imperialisme som et reelt geopolitisk fenomen, spesielt relatert til amerikansk-ledet krigføring i Irak og Afghanistan. Debatten omkring imperialisme har fanget inn et bredt spektrum av stemmer – fra venstreradikale kritikker, via mer moderate liberale betraktninger, til konservative forsvar av imperialisme i samtidig geopolitikk. Det Callinicos ønsker å tilføre debatten, er en genuint marxistisk analyse av imperialismens politiske økonomi – med henblikk på å gi svar på hva det er som gjør vår tids imperialisme til et særegent historisk fenomen.

Callinicos påpeker at til forskjell fra historikere og politiske sosiologer som opererer med transhistoriske definisjoner av imperialisme som politisk dominans eller som et politisk prosjekt, har marxister betraktet imperialisme som en særegen fase i kapitalismens utvikling. Dette betyr at utgangspunktet for å analysere imperialismen må være en forståelse av kapitalismen som et økonomisk system preget av et spesielt sett av relasjoner. Den ene bærebjelken i dette systemet er den «vertikale» relasjonen mellom kapital og arbeid, der kapitalister utbytter proletariatet ved å tilegne seg merverdien av deres arbeid. Den andre bærebjelken er den «horisontale» relasjonen mellom forskjellige kapitalfraksjoner, der kapitalister konkurrerer mot hverandre om profitt og markedsandeler. For å forstå disse relasjonene som grunnlaget for imperialismen vender Callinicos seg til en annen av vår tids fremste marxistiske teoretikere, nemlig David Harvey, og hans teori om at kapitalismens historiske geografi er formet i skjæringspunktet mellom kapitalistiske og geopolitiske logikker. Det vil si: geopolitisk konkurranse har eksistert forut for kapitalismen, men det er først når mellomstatlig rivalisering veves inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser at imperialismen som et historisk spesifikt fenomen oppstår.

Dette er utgangspunktet for boka, hvis første del diskuterer «klassiske» marxistiske fortolkninger av imperialismen, samt at den søker å etablere et teoretisk rammeverk hvor disse teoriene bringes sammen med Marx’ analyse av kapitalismen som produksjonsmåte. I bokas andre del fremlegges en detaljert analyse av samspillet mellom økonomisk utvikling og statsdannelsesprosesser i den tidlige moderne epoken i Europa, en skissering av faser i imperialismen fra 1870 til i dag, og en inngående analyse av vår tids imperialisme. Dette er imponerende gjennomført av Callinicos, i en av hans mest tilgjengelige bøker, men, som jeg vil bemerke avslutningsvis, preges boka av en ensidighet i sin kapitalismeforståelse, som også svekker analysen av imperialismens historiske dynamikk.

 

Kapitalisme og imperialisme – i teori

(a) Callinicos begynner med en gjennomgang av klassisk marxistisk imperialismeteori. Det betegnende for disse teoretikerne – blant andre Lenin, Bukharin, Luxemburg og Kautsky – var at deres arbeid fant sted utenfor akademia, at de forsto imperialismen med henblikk på å danne grunnlag for politisk handling, og at de oppfattet sitt arbeid som en videreføring av Marx’ analyser i Kapitalen. Det imperialismeteoretikerne legger til Marx’ teori om verdidannelse i kapitalismen og kapitalens utbytting av proletariatet, er en evolusjonær teori om faser i kapitalismens utvikling, der imperialismen hører til en spesifikk historisk fase. Dette er i følge Callinicos vel og bra, men det er da nødvendig at analysen av imperialismen må være forenlig med Marx’ analyse av kapitalismen, og det er denne målestokken de klassiske analysene vurderes opp mot.

Rosa Luxemburg levnes ikke mye ære på dette punktet, men Callinicos påpeker at hennes viktigste bidrag var å vise hvordan erobringen av kolonier og etableringen av imperialt overherredømme var en «reprise» av den «opprinnelige akkumulasjonens» logikk og en utvidelse av dens historiske geografi fra kapitalismens sentrum til dens periferier. Med Lenins arbeid, som igjen trakk veksler på Hilferding og Hobson, skiftes fokuset fra forholdet mellom sentrum og periferi over til en analyse av hvilke kapitalistiske dynamikker som gir opphav til imperialismen som fenomen. Svaret hans var som kjent at imperialismen var et forsøk på å omgå manglende muligheter for profitabel investering av akkumulert overskudd i den monopolistiske fasen av kapitalismens utvikling. Bukharin videreutviklet denne teorien ved å vise at imperialismen er et resultat av sentralisering og konsentrasjon i kapitalismens politiske økonomi: Det har skjedd en sammensmelting av industri- og bankkapital, samtidig som den resulterende finanskapitalen, sammen med privat kapital, i stadig større grad har vokst sammen med nasjonalstaten. Denne nasjonale organiseringen av kapitalen, hevdet Bukharin, fant sted i en kontekst der produktivkreftene ble internasjonalisert. Og nettopp dette er et sentralt poeng for Callinicos, ettersom den horisontale relasjonen mellom kapitalfraksjoner dermed får en ny dynamikk:

 

Competition between capitals is no longer simply the struggle between private firms for markets: increasingly it assumes the form of military and territorial rivalries among state capitals on a global scale (s. 51).

 

Callinicos avviser at dette er et fenomen som kan overvinnes. I opposisjon til Kautskys «ultraimperialisme» – det vil si tanken om at kapitalismen kan organiseres som et kartell i global skala, og at man på den måten kan sikre fred og stabilitet – peker Callinicos på at kapitalismens utvikling per definisjon er preget av ujevnhet, og denne ujevnheten intensiverer konflikter og motsetninger i verdensøkonomien. Dette betyr igjen at kapitalistisk utvikling hele tiden vil være preget av omstrukturering og endringer i maktbalanser mellom stater, hvilket igjen vil gi opphav til konkurranse og rivalisering. Og det er nettopp dette som er imperialismens såfrø.

(b)På bakgrunn av denne gjennomgangen går Callinicos i gang med å sette opp sitt eget rammeverk for å analysere imperialismen. Helt sentralt her står hans argument om at imperialisme må forstås som et fenomen som oppstår i skjæringspunktet mellom økonomisk og geopolitisk konkurranse, og økonomi og geopolitikk er i følge Callinicos – og her følger han Harvey – formet av særegne, men sammenvevde «maktlogikker». Men – hva slags kapitalismeforståelse skal dette teoretiske rammeverket hvile på, og hvordan skal det geopolitiske nivået bringes inn i en mer omfattende forståelse av kapitalistisk utvikling?

Staten, hevder Callinicos, tjener en dobbel funksjon: Den er et redskap som sikrer kapitalens dominans over proletariatet, men den er, som en nasjonalstat i et verdenssystem av stater, også et sentralt element i konkurransen mellom forskjellige deler av borgerskapet. Vi er dermed tilbake til et sentralt poeng i bokas innledning, som er avgjørende i Callinicos’ analyse: «[…] capitalist relations of production involve, not merely […] the ’vertical’ antagonism between capital and labour, but also the ’horizontal’ competitive rivalries among individual capitals» (s. 79). Dette gjør at «global kapital» er en teoretisk abstraksjon – i virkeligheten finnes det bare et mangfold av konkurrerende økonomiske aktører. Og det er ut fra dette vi må forstå statssystemet som en form som historisk sett gikk forut for kapitalismen, men som etter hvert ble vevet inn i og tilpasset kapitalismens logikk (men uten at dette betyr at statssystemet er uten egenart eller egendynamikk). Statssystemet er en dimensjon ved den kapitalistiske produksjonsmåten, preget av sine egne former for konkurranse, og sine egne mønstre og mål.

Callinicos trekker på Fred Block når han deretter vil vise hvordan stater og kapitalfraksjoner knyttes sammen. Block har argumentert for at det finnes en arbeidsdeling mellom de som akkumulerer kapital og de som styrer statsapparatene. De første er vanligvis ikke klar over hva som er nødvendig for å reprodusere den sosiale orden som helhet, mens de siste må å opprettholde et visst økonomisk aktivitetsnivå for å kunne sikre sin politiske makt. Dermed vil statsbestyrere typisk tilrettelegge for akkumulasjon og investering, men de vil gjøre dette ut fra et mer helhetlig perspektiv enn det kapitalister typisk opererer med. Komplekse forhandlingsprosesser mellom statsbestyrere og kapitalister gir dermed opphav til spesifikke, institusjonaliserte og geografisk avgrensede neksuser mellom spesifikke stater og spesifikke kapitalfraksjoner. Og denne prosessen er preget av ujevn og kombinert utvikling, i den forstand at det oppstår selvforsterkende prosesser hvorigjennom kapital med høy produktivitet konsentreres i visse geografiske områder, og omvendt kapital med lav produktivitet konsentreres i andre områder. Denne dynamikken er igjen avgjørende for å forstå hvorfor statssystemet, til tross for at det ikke oppsto samtidig med eller på grunn av kapitalismen, reproduseres i kapitalismen:

 

[…] one very important implication of these arguments is that the tendency of capitalist development to generate spatially concentrated economic complexes generates very powerful centrifugal forces that would strongly work to sustain the political demarcation of the world into territorial states. Capitalists in such a complex would have an interest in preserving the existing state to which they had privileged access; equally, state managers would be reluctant to surrender the control they currently exercised over the resources of this complex (s. 91).

 

Rammeverket Callinicos trekker opp, er i og for seg solid og overbevisende – og han gjør det gjennom interessante teoretiske tvekamper, blant annet med Benno Teschke og Hannes Lachers tolkning av «politisk marxisme». Det spesielt tiltalende med dette rammeverket er tanken om at imperialismen oppstår i et krysningsfelt mellom gjensidig avhengige dynamikker innenfor økonomi og politikk. Dette gir grunnlag for ikke-reduksjonistiske analyser. Videre finnes det her en klar forståelse av hvordan disse dynamikkene konkret veves sammen i historiske prosesser.

Men det er allikevel noe ufullstendig over det hele, og det skyldes at den mest skuffende biten i denne delen av boka er drøftingen av ideologiens rolle i kapitalistisk utvikling. Callinicos kritiserer det konstruktivistiske fokuset på hvordan ideer former internasjonal politikk. I opposisjon til konstruktivismen legger han frem marxistiske grunntanker som det ikke er vanskelig å være enig i, som for eksempel at ideologiens rolle er å legitimere materielle og sosiale maktforhold, skape kollektive identiteter, og skjule samfunnsmessige maktforhold. Han peker også på at ideologier spiller en viktig rolle i å integrere statsbestyrere og kapitalister, slik at de kan gjennomføre felles prosjekter. Det han derimot ikke gjør, er å gå i dialog med de retningene innenfor marxismen som har gått lengst i å utvikle en forståelse av ideologiens rolle i internasjonal politikk: den neogramscianske skolen representert av blant andre Robert Cox og Stephen Gill, og Amsterdam-skolen representert ved Kees Van Der Pijl og Henk Overbeek. Det finnes enkelte referanser til sistnevnte i boka, men de neogramscianske perspektivene avvises med at de mangler et begrep om strukturell determinasjon.[1]

Dette er uheldig fordi det innenfor disse «skolene» har blitt fremstilt glimrende analyser av hvordan statsbestyrere og kapitalfraksjoner har definert og iverksatt prosjekter (Bob Jessop, en annen sentral marxist som nærmest fullstendig overses i boka, ville kalt det «hegemoniske prosjekter») for å forme kapitalismens utvikling på avgjørende punkter i moderne historie, og hvordan de sikrer slike foretak tilslutning fra underordnede grupper og klasser. Hadde Callinicos tatt disse analysene mer på alvor, tror jeg det ville ha styrket hans teoretiske rammeverk, hvor samspillet mellom kapitalfraksjoner og statsbestyrere står så sentralt. Vektleggingen av det strukturelle er for så vidt ikke noe nytt i Callinicos’ forfatterskap, og ikke problematisk i seg selv, men om man har valgt å angripe teoretiske abstraksjoner på den måten han gjør i Imperialism and Global Political Economy, blir det noe ufullstendig når han ikke bestreber seg mer på å forstå hvordan herskende sosiale grupper konstituerer seg selv som kollektive aktører for å kunne gi form og retning til kapitalismens politiske økonomi.

 

Kapitalisme og imperialisme – i praksis

(a)Bokas andre del vender seg fra teori til historie – mer spesifikt til en analyse av kapitalismens historiske dynamikk og imperialismens forskjellige faser.

            Det nittende århundret var preget av fremveksten av et integrert og genuint globalt økonomisk system dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette ble med nødvendighet et polarisert system, der avanserte regioner – først og fremst Nordvest-Europa og Nord-Amerika – dominerte over mer tilbakeliggende regioner. Utgangspunktet for Callinicos’ analyse er de historiografiske kontroversene blant marxister omkring kapitalismens opprinnelse og det koloniale overherredømmets innvirkning på den kapitalistiske utviklingen i Europa. Han trekker en linje fra Paul Sweezys kritikk av Maurice Dobbs teori om at middelalderbyene var organisert på en slik måte at de hindret økonomisk vekst, via Andre Gunder Franks avhengighetsteori, basert på tanken om at sosioøkonomisk utvikling i verdensøkonomiens metropoler er basert på sosioøkonomisk underutvikling i satellittstatene, til Wallersteins verdensystemteori, der kapitalismen forstås som et transnasjonalt nettverk av markedstransaksjoner, bestående av et sentrum, en semiperiferi, og en periferi sentrert omkring Europa. Disse perspektivene, påpeker han, er ikke rotfestet i en forståelse av kapitalismens grunnleggende relasjoner, hvilket betyr at de ikke evner å gripe kapitalismens historiske egenart.

            Et alternativ til dette perspektivet finnes hos Robert Brenner, som hevdet at moderne økonomisk vekst var basert på en situasjon der de økonomiske aktørene var avhengige av markedet for å sikre sin reproduksjon. Dette scenarioet er igjen basert på et spesielt sett av sosiale relasjoner som man kun finner under kapitalismen, ettersom alle direkte produsenter er atskilt fra produksjonsmidlene, og de eiende klassene er ute av stand til å sikre sitt eksistensgrunnlag gjennom bruk av utenomøkonomisk tvang og voldsmakt. Brenner hevder som kjent at Englands kapitalistiske utvikling og industrialisering var basert på en triade som forente landeiere, kapitalistisk orienterte bønder og frie arbeidere. I Ellen Meiksins Woods arbeid blir dette gjort til et allment kriterium for å kunne klassifisere en produksjonsmåte som kapitalistisk. Dette er i følge Callinicos problematisk, ettersom det overser Marx’ antakelse om at kapitalismen også kan utvikle seg ved at handelsmenn tar kontroll over førkapitalistiske produksjonssystemer, uten at de sosiale relasjonene som utgjør kjernen i disse systemene, forvitrer. På bakgrunn av dette hevder Callinicos at det er nødvendig å finne en middelvei mellom Brenners analyse og verdenssystemteorien, der det anerkjennes at merkantil kapitalisme kan legge grunnlaget for fremveksten av et økonomisk kretsløp preget av kapitalistisk reproduksjon.

            Callinicos plasserer utviklingen av kapitalisme og et kapitalistisk statssystem i Europa i den absoluttistiske gjenoppbygningen som etterfulgte føydalismens kollaps i det fjortende og femtende århundret. Dette resulterte i at den pluralistiske fremveksten og ekspansjonen av nye stater falt sammen med utviklingen av kapitalistiske økonomier og vekstprosesser, først og fremst i Nederland og England:

 

The emergence of the first capitalist states […] seems to have been the result of an interaction between intra-European developments, leading to the dominance of capitalist economic relations in the Northern Netherlands and England in particular, and the manner in which geopolitical conflict and mercantile ambitions pushed European states and private adventurers to seek wealth in the rest of the world […] A genuinely capitalist version of extra-European expansion was in actuality pioneered by the United Provinces formed out of the Dutch Revolt against Habsburg Spain […] (s. 128).

 

At Nederland var spydspissen i denne utviklingen, skyldtes i følge Callinicos at det hadde vokst frem en produktiv hjemmeøkonomi, og at staten tok form av en føderasjon av urbane merkantile eliter. Men på slutten av 1600-tallet ble Nederlands posisjon undergravd som en følge av at det ble gjennomført merkantilistisk politikk i store deler av Europa. Den nye hegemoniske staten var England, som gjennom den «opprinnelige akkumulasjonen» på landsbygda hadde utviklet kapitalistiske relasjoner og en kapitalistisk stat:

 

The formidable character of the post-revolutionary English state is brought out by its capacity to drastically increase military expenditure in order, in the course of the eighteenth century, to secure its dominant position in the world economy […] This reflected the commitment of the landed aristocracy, based in capitalist agriculture and with interests in industry, finance and the colonies, to find the resources needed to establish global hegemony (s. 132–3).

 

I det tidlige moderne Europa skjedde det med andre ord en transformasjon i den geopolitiske konkurransen: Det som begynte som en politisk akkumulasjonsprosess, endret karakter da de første kapitalistiske statene – Nederland og England – trådte frem, og ble til en prosess som også fremskyndet kapitalistisk økonomisk utvikling i de ekspanderende statene. Man kan, som Callinicos påpeker, ikke garantere at kolonial ekspansjon vil bidra positivt til hjemlig kapitalistisk utvikling, men det er mulig for stater som søker å understøtte kapitalinteresser, å fremme både ekstern ekspansjon og nasjonal vekst. England er det fremste eksempelet på dette, og her vokste det frem et symbiotisk forhold mellom statsbygging og geopolitisk ekspansjon på den ene siden og kapitalistisk økonomisk utvikling på den andre siden.

(b)Neste steg i den historiske analysen består i en periodisering av imperialismen fra 1870 til i dag. Callinicos foreslår følgende tredeling: først, den klassiske imperialismen fra 1870 til 1945, så supermaktsimperialismen fra 1945 til 1991, og til sist imperialismen etter den kalde krigen, fra 1991 til i dag.

Den klassiske imperialismen fant sted i en liberal verdensøkonomi, det vil si i en kontekst der et globalt nettverk av markedsrelasjoner var i ferd med å utkrystallisere seg. Storbritannia var den hegemoniske makten i dette systemet, og USA og det kontinentale Europa fungerte som viktige eksportmarkeder for britisk industri. Fullt utviklet kapitalisme var bare en realitet i Nordvest-Europa og deler av Nord-Amerika; den strukturelle logikken i systemet pekte i retning av en ujevn og ulik internasjonal arbeidsdeling. Callinicos viser hvordan rivaliseringen i dette systemet vokste ut fra kvasiabsoluttistiske monarkier i Sentral- og Øst-Europa som var avhengige av industrialisering for å kunne hevde seg militært. Tyskland var her en sentral aktør og utviklet et rivalforhold til Storbritannia som skulle komme til å forme første halvdel av det tjuende århundret.

Denne rivaliseringen falt sammen med en enorm ekspansjon av Europas koloniale dominans. Hva var så fordelene som fulgte av det koloniale overherredømmet? I det britiske tilfellet fungerte for eksempel India som et «captive market» for tekstilprodukter og garanterte dermed for en viktig del av kolonimaktens industri. Tyske myndigheter var klar over hva de kunne hente gjennom kolonial ekspansjon og søkte derfor både å øke sin innflytelse i Europa og å bygge sitt eget imperium utenfor Europa. Til tross for nederlaget i første verdenskrig førte dette til at Tyskland etablerte seg som en militær stormakt.

Den liberale verdensøkonomien ble hardt rammet av den økonomiske krisen på 1930-tallet. Sentrale stater begynte å føre en proteksjonistisk politikk for å gjenopplive den hjemlige økonomiske veksten, noe som førte til økte spenninger blant stormaktene:

 

Indeed, the drive towards economic autarky by the Great Powers only exacerbated the tensions among them, since it gave those lacking ready access to use the military machines built up by these state capitalist policies to win a larger share of global resources for themselves (s. 159).

 

Det var nettopp dette som skjedde i annen verdenskrig. «Politics was clearly in command in this genocidal project of racial imperialism», skriver Callinicos (s. 160). Men dette var et prosjekt som falt sammen med tyske kapitalinteresser, ettersom selskaper som Farben, Siemens og AEG på dette tidspunktet forsøkte å kartellisere sine industrier på europeisk basis. Japansk imperialisme virket ut fra en liknende logikk: Meiji-restaurasjonen la grunnlaget for kapitalistisk utvikling, og med annen verdenskrig åpnet det seg muligheter for å ekspandere inn i koloniene til England, Nederland og Frankrike.

Callinicos betrakter annen verdenskrig som en strid om hvorvidt verdensøkonomien skulle styres etter proteksjonistiske eller liberale prinsipper. USA hadde fremmet liberale prinsipper – «den åpne dør» – siden 1890-tallet, som en strategi for å realisere statens globale økonomiske maktpotensial:

 

America’s strength lay in mass-production industries organized by bureaucratically managed multi-branch corporations and supplying a continental economy insulated from the other major centres of economic and political power by the Pacific and Atlantic oceans. Paradoxically, this combination of in-depth industrial strength and relative geopolitical isolation gave US capitalism the ability to establish global hegemony without creating its own formal territorial empire (s. 166).

 

Keynesianismen var i seg selv ikke nok til å stable amerikansk økonomi på beina igjen etter krisen på 1930-tallet. Det var i tillegg nødvendig å sikre en liberal internasjonal orden der amerikanske varer og kapital kunne ha fritt spillerom, fritt for rivalisering mellom europeiske stormakter. USAs supermaktimperialisme søkte derfor å løse opp proteksjonistiske blokkdannelser, og da spesielt proteksjonismen som knyttet seg til det britiske imperiet. Etter annen verdenskrig var Tyskland og Japan i sjakk, og USA hadde sikret seg innrømmelser fra Storbritannia som gjorde slutt på britiske fortrinn knyttet til deres kolonier. Samtidig ble USAs økonomiske og politiske makt nedfelt i Bretton Woods-institusjonene. Sovjetunionen og Østblokken var det største hinderet for USAs globale ambisjoner, men heller enn å søke en direkte militær løsning på dette problemet valgte man å forsøke å begrense sovjetisk innflytelse og kontroll. Et sentralt element i denne strategien var selvfølgelig Marshallplanen, som fremmet europeisk gjenoppbygging og stabilisering. Samtidig fremmet Washington europeisk integrasjon gjennom EEC for å begrense konfliktpotensialet innad i Europa. Dette prosjektet var igjen understøttet av høye vekstrater på 1950- og 1960-tallet som var nært knyttet opp til amerikansk opprustning.

Callinicos hevder at dette resulterte i at geopolitisk og økonomisk konkurranse til en viss grad ble koblet fra hverandre. Det vil si: geopolitisk konkurranse og rivalisering fortsatte i form av den kalde krigen, men dette førte ikke til krig i stor skala som tidligere. Videre var de ledende kapitalistiske statene forent under USAs militære og politiske lederskap, hvilket igjen gav opphav til et «transnasjonalt liberalt kapitalistisk rom» som omfattet Nord-Amerika, Europa og Japan, og som var institusjonalisert i IMF, Verdensbanken og GATT. Innenfor dette rammeverket resulterte ikke økonomisk konkurranse i geopolitisk konflikt.

Til tross for at dette systemet gikk inn i en lengre periode med lavere vekstrater og periodiske kriser fra sent på 1960-tallet, har man allikevel oppnådd en høy grad av transnasjonal økonomisk integrasjon gjennom investeringsstrømmer. Unntaket fra denne tendensen er det globale Sør, som har blitt stadig mindre viktig for de avanserte kapitalistiske økonomiene etter 1945. Som en kritikk av avhengighetsteorien peker Callinicos på at mesteparten av dagens globale investeringsstrømmer er sentrert omkring triadestatene (USA, EU, Japan) og et lite knippe fremvoksende markeder i Øst-Asia og Latin-Amerika. Det er derfor ikke slik, hevder han, at underutvikling i Sør er knyttet til utvikling i det globale Nord:

 

The norm in the Third World was not intensive exploitation by transnational corporations, but the effective exclusion of most poor countries from world trade and investment […] The worker, peasants and urban poor of Africa, Asia and Latin America struggled in poverty less because the fruits of their exploitation were the main source of imperialist super-profits than because their labour was irrelevant to the main centres of capital accumulation in North America, Western Europe and Japan – unless, as tens of millions from the Third World increasingly did, they followed this capital to its home bases (s. 183).

 

Callinicos bemerker at det fantes unntak fra dette generelle bildet – nemlig Midtøstens økonomiske og strategiske viktighet for USA og industrialiseringen i Øst-Asia. Han bemerker også at fremveksten av nye akkumulasjonssentra – kanskje først og fremst Kina og India – har bidratt til å komplisere hierarkiet av økonomisk og politisk makt som preger vår tids imperialisme. Et tema Callinicos kunne tatt opp i denne analysen, er selvfølgelig det faktum at det globale Sørs strukturelle marginalisering i verdensøkonomien også har medført en endring i vestlige staters geopolitiske tilnærming til regionen, hvor sikkerhets- og utviklingsagendaer i stadig større grad smelter sammen. Som Mark Duffield har påpekt, er vestlige intervensjoner i stadig større grad basert på å kontrollere såkalte «feilslåtte stater» heller enn på å sikre seg kontroll over staters territorium og dermed deres råvarer og markeder.[2]

(c) Bokas siste kapittel analyserer imperialismen etter den kalde krigen. Utgangspunktet er spørsmålet om hva som er særegen ved amerikansk imperialisme i vår tid, og svaret på dette spørsmålet finner Callinicos i USAs evne til å dominere og lede andre kapitalistiske stater uten å ha bygget opp et tradisjonelt, territorielt imperium. En av årsakene til at USA er i stand til å gjøre dette, er at landets økonomiske og politiske makt er nedfelt i institusjoner: institusjoner som IMF, Verdensbanken og WTO setter Washington i stand til å fremme nyliberal politikk, spesielt i krisetider (for eksempel i Mexico og Øst-Asia på 1990-tallet), mens NATOs ekspansjon i Øst-Europa har bidratt til den amerikanske ambisjonen om å sirkle inn Russland og etablere kontroll over strategisk viktige regioner. Samtidig peker Callinicos på at vår tids imperialisme fortsatt utspiller seg i en kontekst formet av ujevn kapitalistisk utvikling. Kapitalismen har ikke brutt med sine geografiske ankerfester, og globale investeringsstrømmer er konsentrert rundt de avanserte kapitalistiske statene, og de sosiale konsekvensene av dette er dramatiske ulikheter på globalt nivå.

Kapitalismen er ikke bare preget av ujevnhet, men også av en vedvarende profittkrise. Sammenliknet med kapitalismens «gullalder» på 1950- og 1960-tallet er dagens vekst- og profittrater svært skrale. Dette er spesielt iøynefallende ettersom de første fem årene av 2000-tallet var preget av produktivitetsøkning og kun marginale reallønnsøkninger. Dette betyr at profittkrisen ikke har latt seg løse til tross for at det har vært en økning i relativ merverdi. Det er denne profittkrisen som motiverte overgangen til nyliberalisme, og Callinicos trekker på Harveys teori om at nyliberalismen er et prosjekt som tar sikte på å gjenopprette kapitalens klassemakt. Han peker imidlertid på at dette prosjektet ikke har lyktes i å håndtere profittkrisen, som har vedvart siden sent på 1960-tallet. Det som mangler i denne drøftningen, er selvfølgelig Harveys argument om at nyliberalismen, ved hjelp av forskjellige former for «akkumulasjon ved frarøvelse», har privatisert sosial velstand og konsentrert denne rikdommen blant globale eliter.

Callinicos bemerker også at det amerikanske hegemoniet står overfor utfordrere i nye økonomiske maktsentra som har vokst frem blant annet i det globale Sør. Kina er selvfølgelig et interessant tilfelle her: Er dette den nye hegemoniske staten på verdensbasis, slik blant andre Giovanni Arrighi har hevdet? Callinicos svarer klart nei på dette. Han hevder først og fremst at Kina ikke utgjør et alternativ til den kapitalistiske markedsordenen:

 

China’s success in sustaining an average annual growth rate of 8 – 10 per cent for thirty years is undeniably a world-historical development. But in hard analytical terms it represents a particularly concentrated and harsh version of what Marx called the primitive accumulation of capital in which hundreds of millions of people, along with productive resources previously in the public domain, have been subordinated to the logic of global competition (s. 210).

 

Videre argumenterer han for at forholdet mellom USA og Kina er preget av en så sterk gjensidig avhengighet at Kina neppe vil velge å underminere USAs hegemoniske posisjon fullt ut. Dette betyr ikke at eksisterende relasjoner mellom Kina og USA er urokkelige. De to landenes evne til å fungere som en kombinert vekstdynamo i verdensøkonomien er i stor grad basert på dollarens globale styrke. Skulle dollarens globale posisjon forvitre, kan vi bli vitne til radikale omskiftninger i det kapitalistiske verdenssystemet.

Callinicos beskriver den geopolitiske maktsituasjonen som et «1 + 4»-scenario. USA er den eneste supermakten, mens Kina, EU, Japan og Russland er vår tids stormakter. EU vil ikke kunne utfordre USAs posisjon, hevdes det, ettersom unionen ikke vil være i stand til å utvikle militær makt på linje med USA. Japan vil heller ikke kunne bryte med USAs hegemoni ettersom landet er en viktig brikke i den amerikanske Kina-strategien, hvor det gjøres et forsøk på å sirkle inn Kina ved å knytte til seg vennligsinnede nordøstasiatiske stater. Russland har mistet strategisk viktige områder etter 1991 og kan dermed ikke true USAs posisjon. USA vil dermed fortsatt beholde sitt hegemoni, og derfor er vår tids imperialisme ikke lenger preget av den type krigføring som vi kjenner fra tidligere tider. Dette betyr imidlertid ikke at vi er på vei inn i en konfliktfri, transnasjonal ultraimperialisme: «The combined impact of continuing slow growth in the core of the system and of a shifting global distribution of economic power is likely to create significant centrifugal pressures on the major blocs of capital that […] are in competition with each other.» (s. 218) USA må handle aktivt – først og fremst ved hjelp av splitt-og-hersk-taktikker, og delvis også ved hjelp av selektiv bruk av militærmakt – for å reprodusere sitt hegemoni, spesielt i forhold til Kina, som utvilsomt er i ferd med å bli den mektigste staten i verdensøkonomiens mest dynamiske region. Vi er derfor på vei inn i en mer ustabil verdensorden. Det amerikanske hegemoniet vedvarer, men ikke uten aktiv innsats, og ikke uten utfordringer: Fremveksten av alternative akkumulasjonssentra betyr at vi står overfor en stadig mer sentrifugal verden; verdensøkonomien er i seg selv ikke en kilde til endeløs økonomisk vekst; og, ikke minst, USAs økende tendens til militær maktbruk og institusjonell manipulasjon for å opprettholde sitt hegemoni kan slå negativt tilbake.

 

Avsluttende kommentar

Imperialism and Global Political Economy er et velskrevet og velfundert bidrag til dagens imperialismedebatt, og den leverer både et interessant teoretisk perspektiv samt en opplysende og balansert historisk analyse. Det er imidlertid noe som mangler.

Jeg etterlyste ovenfor at Callinicos skulle gått de neogramscianske marxistene mer i møte for å etablere en mer sofistikert forståelse av hvordan elitenes kollektive prosjekter har blitt utviklet og iverksatt opp gjennom historien. Det er også grunn til å peke på et problem som angår den andre siden av det sosiale spektrumet, nemlig at opposisjonelle bevegelser nedenfra, og deres rolle i å forme imperialismens dynamikk, glimrer med sitt fravær i denne boka. Callinicos tar riktignok opp denne mangelen avslutningsvis og rettferdiggjør den med en avvisning av den autonome marxismens argument om at kapitalismens strukturer og transformasjoner er rotfestet i proletære energier. Dette er imidlertid ikke et godt nok argument. Man trenger ikke slutte seg til den autonome marxismen for å hevde at kapitalismens strukturer og prosesser konstitueres i spenningsfeltet mellom arbeid og kapital – eller, mer konkret, gjennom kamper mellom dominerende og underordnede grupper om hvordan produksjonsprosessen, og samfunnet mer generelt, skal organiseres. Beverly Silver og Eric Slater[3] har vist hvordan fremveksten av kapitalismen, kapitalismens geografiske ekspansjon utenfor Europa, og imperialismens forskjellige faser er nært knytet til hvordan sosiale bevegelsers opposisjonelle virksomhet påvirket akkumulasjonens dynamikk. Jeg mener boka ville vært rikere – både teoretisk og historisk – om Callinicos også hadde innarbeidet et slikt perspektiv. Slik analysen står nå, er den preget av det Michael Lebowitz har kalt «ensidig marxisme», det vil si en marxisme som forstår kapitalismens politiske økonomi utelukkende som et uttrykk for kapitalens logikk, heller enn et produkt av kamper mellom arbeid og kapital.[4] Det synes som det kun er den ene av de to relasjonstypene i kapitalismen som Callinicos skisserte i begynnelsen av boka – konkurransen mellom forskjellige kapitalfraksjoner – som driver politisk-økonomisk utvikling, og dette forringer en ellers svært sterk analyse.

 

[1] Callinicos gjør her et unntak for Andreas Bieler og Adam Mortons arbeid innenfor neogramsciansk teori. Men det er allikevel en problematisk påstand gitt Stephen Gills vektlegging i sitt tidlige arbeid nettopp av kapitalens «strukturelle makt» (se Stephen Gill og David Law, «Global Hegemony and the Structural Power of Capital», International Studies Quarterly, bind 33, nr. 4, 1989, 475–499).

[2] Mark Duffield, Global Governance and the New Wars: The Merging of Security and Development. London: Zed Books 2001.

[3] Beverly Silver & Eric Slater, «The Social Origins of World Hegemonies», i Giovanni Arrighi m.fl. (red.), Chaos and Governance in the World-System. Cambridge: Cambridge University Press 1999.

[4] Michael Lebowitz, Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class. Basingstoke: Palgrave Macmillan 2000.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s