Naomi Klein: Sjokkdoktrinen: Katastrofekapitalismens Fremmarsj, Oslo, Forlaget Oktober, 2007, 575 s.

 

Alf Gunvald Nilsen

 

Det første som slår meg etter å ha lest Naomi Kleins Sjokkdoktrinen er at boken kan sammenliknes med Karl Marx sitt generaloppgjør med de fremherskende myter om kapitalismens opprinnelse i første bind av Kapitalen. Myten Marx ville til livs var selvfølgelig forestillingen om at det kapitalistiske systemet representerer en naturtilstand, en uavvendelig og evig refleksjon av det dypeste i menneskets vesen og det ypperste i menneskelig samkvem – og han gikk til verks ved å vise hvordan kapitalismens opprinnelse var rotfestet i en historisk prosess hvor ”erobring, undertrykkelse, rovmord, kort sagt vold spiller hovedrollen”[1]. Dette var kapitalismens hemmelige historie, en historie som glimret med sitt fravær i skriftene til Adam Smith og David Ricardo. Myten Naomi Klein vil til livs i Sjokkdoktrinen er vår samtids forestilling om at nyliberalismen utgjør et friheltig prosjekt og et historisk ”endepunkt” som representerer det ypperste i menneskelig frihet, og hvis tilblivelse og eksistens reflekterer det enkle faktum at ”det ikke finnes noe alternativ” til en sosial og økonomisk orden tuftet på det frie marked. Og for å oppnå dette går Klein til verks på en måte som ikke er helt ulik hva Marx gjorde: hun avslører, ned til minste rystende detalj, det som kan kalles nyliberalismens hemmelige historie – det vil si, hvordan det nyliberale omslaget fra midten av 1970-tallet og fremover har vært rotfestet i en strategi basert på bruk av tvangsmakt i krisesituasjoner i så utstrakt grad at det øver vold mot selv de mest grunnleggende demokratiske prinsipper.

 

Mer spesifikt er Kleins tredje bok konsentrert omkring en analyse av det hun kaller ”katastrofekapitalisme” – det vil si, velorganiserte røvertokt i etterkant av storstilte katastrofer, som overfører ressurser og rikdom fra offentlige til private hender. Disse røvertoktene, hevder Klein, har sin ideologiske forankring i Milton Friedmans tese om at det i kjølvannet av omfattende kriser oppstaar en sjokktilstand i offentligheten som kan benyttes til å gjennomføre en rekke ugjenkallelige forandringer i økonomiske, politiske og sosiale strukturer – det er dette Naomi Klein refererer til som sjokkdoktrinen. Og boken skildrer sjokkdoktrinens tilblivelse, liv, og destruktive virke fra seminarrommene ved Universitetet i Chicago i etterkrigsaarene og i Pionchets Chile på 1970-tallet, frem til invasjonen av Irak i 2003, tsunamien i Asia i 2004, og orkanen Katrinas herjinger i New Orleans i 2005.

 

Sjokkdoktrinens Tilblivelse

 

I etterkant av orkanen Katrinas herjinger i New Orleans kommenterte en aldrende Milton Friedman at det som hadde skjedd var en tragedie, men at det samtidig presenterte en unik mulighet til å gjennomføre en radikal reform av utdanningssystemet. Dette ble utgangspunktet for en gjennomgripende privatisering av New Orleans sitt skolesystem. Strategien som utspilte seg i dette tilfellet hadde blitt tildelt betegnelsen ”sjokkbehandling” av Milton Friedman, og har blitt perfeksjonert over tre tiår. Tanken er ganske enkelt å ha reformplanene klare når en krisesituasjon oppstaar, for så å gjennomføre disse planene svært hurtig mens offentligheten er handlingslammet på grunn av krisens sjokkerende innvirkning, og så å sørge for at disse reformene gjøres permanente.

 

Kleins argument er at nyliberale modeller kun kan gjennomføres i sin helhet under autoritaere forhold – og økonomisk sjokkterapi har manipulert kollektive traumer fra militærkupp til naturkatastrofer for å oppnaa nettopp dette. Etter 11-9 har ”krigen mot terror” blitt katastrofekapitalismens fremste redskap; et katastrofekapitalismekompleks har vokst frem der transnasjonale selskaper og velstående politikere utveksler tjenester for å oppnaa sitt mål: en gjennomgående privatisering av offentlige goder og statlige styringsoppgaver.

 

Klein bruker tortur som en metafor for å forklare sjokkdoktrinens logikk. Hun viser til bruken av elektrosjokk på psykiatriske pasienter i etterkrigstidens USA, hvor tanken var å bryte ned alle eksisterende personlighetsforstyrrelser, og dermed skape et menneskelig ”terra nullius” som utgangspunkt for gjenoppbyggingen av det som ble ansett for å være en mentalt og sosialt velfungerende medborger. CIA fattet etter hvert interesse for hvordan disse metodene kunne brukes som et redskap i den kalde krigen, spesielt i forbindelse med avhør av gjenstridige fanger. Det endelige resultatet var en detaljert handbok som gav en innføring i hvordan man med forskjellige former for psykologisk og fysisk tortur kunne bryte ned all kapasitet og vilje til motstand i avhoersobjekter. Metodene var i utstrakt bruk i den USA-stoettede skitne krigen mot venstrekrefter i Latin Amerika på 1970 og 1980-tallet, og ble igjen vekket til live som en del av ”krigen mot terror” i etterkant av 11-9. Men, som Klein så ugjendrivelig viser, fungerer ikke tanken om å bryte ned menneskelige og sosiale ”forstyrrelser” ved hjelp av sjokk for så å rekonstruere – rekonstruksjonen finner simpelthen ikke sted, enten det dreier seg om etterkrigstidens psykiatriske pasienter eller vår tids krigsherjede Irak.

 

Klein drar en videre parallell til Milton Friedmans økonomiske teorier, som i stor grad var basert rundt tanken om å strippe økonomiske systemer for ”forstyrrelser” i form av statlig intervensjon og regulering, og dermed å gjeninnføre en rendyrket form for kapitalisme. Og metoden hvorigjennom dette skulle skje var nettopp å påføre samfunn gjennomgripende sjokk – markedsreformer dreide seg om alt eller ingenting, ikke stykkevis og delt.

 

Sammen med Friedrich Hayek grunnla Friedman tenketanken Mont Pelerin Society for å utvikle sine teorier og fremme markedsliberale doktriner, men dette skjedde i en historisk kontekst der slike ideer var langt fra gangbare. Etterkrigstiden var som kjent formet av det Karl Polanyi i The Great Transformation kalte ”den doble bevegelse”, der forsøket på å løsrive og fristille markedet på nittenhundretallet var blitt møtt av en motbevegelse i det tyvende århundre som førte til en ”gjeninnvevning” av oekonomien i sosiale restriksjoner og reguleringer. Den konkrete manifestasjonen av dette var den sosialdemokratiske velferdsstaten i Europa, New Deal politikk i USA, og fremveksten av utviklingsregimer (developmentalism) i de nylig frigjorte statene i den tredje verden. Dette var ikke en avvikling av kapitalismen, men en innføring av langt mer regulerte kapitalistiske oekonomier, som et globalt uttrykk for et kompromiss i kjølvannet av sosialistiske og antiimperialistiske kamper i første halvdel av det tjuende århundre[2]. Og det var nettopp denne gjeninnvevde kapitalismen som Friedman og hans kumpaner ville til livs.

 

De første tilslagene mot den gjeninnvevde kapitalismen rettet seg mot utviklingsregimene i den tredje verden. Dypt påvirket av transnasjonale selskaper som var svært lite tilfredse med det begrensede armslag de etter hvert hadde i det som tidligere hadde vært deres koloniale sandkasse, støttet CIA og amerikanske myndigheter militærkupp i Iran og Guatemala i 1953 og 1954. Det utviklet seg så et nettverk for å komme utviklingsregimene i Latin Amerikas sørlige kjegle til livs. Latinamerikanske studenter ble sendt en masse til Universitetet i Chicago for å indoktrineres med Friedmans økonomiske teorier. Men den intellektuelle imperialismen fungerte dårlig – ”the Chicago Boys” forble marginalisert i en kontekst der debatten om økonomisk politikk fokuserte på forskjellige strategier for å bringe utviklingsregimene ett skritt videre i sin ferd ut av historisk underordning i det kapitalistiske verdenssystemet. Dette ble aller klarest manifestert i Chile i 1970, da Salvador Allendes Unidad Popular vant parlamentsvalget, og iverksatte en rekke reformer sentrert rundt omfordeling, nasjonalisering, og sosial rettferdighet.

 

Mens Allendes motstandere funderte på hvordan det ville være mulig å undergrave hans regime studerte de militærkuppene i Brasil i 1964 og i Indonesia i 1965 med argusøyne. Det indonesiske kasuset viste i særdeleshet hvordan massiv bruk av vold, tvangsmakt og politisk represjon kombinert med tilstedevaerelsen av politiske og økonomiske eliter med klare planer for en reformoffensiv, kunne brøyte vei for rendyrket markedsliberalisme. ”Jakarta kommer” sto det skrevet på veggene i Santiago, og i 1973 smeltet tre former for sjokk sammen i Chile: militærkupp, økonomisk reform, og tortur: ”Sjokket som ble frembrakt av kuppet, beredte grunnen for økonomisk sjokkbehandling, torturkammerets sjokk terroriserte alle som tenkte å stå i veien for de økonomiske sjokkene. Ut fra dette levende laboratoriet oppsto den første Chicago-skole staten og den globale kontrarevolusjonens første seier” (s. 80).

 

Det er vel verdt å bruke så vidt mye tid og plass på de første åtti sidene i Kleins bok. Ikke bare er det her hun presenterer bokas sentrale argumenter og begreper, men i skildringen av fremveksten av nyliberale tenketanker som i samarbeid med økonomiske, politiske og militære eliter på kryss og tvers av landegrenser søker å utvikle strategier for å gjennomføre markedsliberale reformer bidrar Naomi Klein sterkt til en forståelse av hvordan nyliberalismen har blitt drevet frem av det som kan kalles en ”sosial bevegelse ovenfra”[3]- det vil si et villet og aktivt konstruert kollektivt politisk prosjekt drevet frem av identifiserbare sosiale krefter. Med dette slaas det sprekker i reifiseringen av nyliberalismen som en lovmessighet eller en prosess uten subjekt. Når det er sagt kunne Kleins analyse blitt forsterket om hun hadde gått i dialog med en rekke perspektiver utviklet innenfor det neo-gramscianske paradigmet i internasjonal politisk økonomi, som siden slutten av 1980-tallet har frembrekt svært sterke analyser av det globale nyliberale prosjektet[4]. Dette er ikke et krav eller en forventning om en analyse av mer akademisk karakter. Jeg vil derimot hevde at det er maktpåliggende å fremelske kritiske analyser av nyliberalismen som er tilgjengelige og brukbare for en bredere offentlighet enn akademia, og det er all mulig grunn til å anta at Klein vil kunne være spesielt egnet til å ta på seg en slik formidlerrolle.

 

Sjokkdoktrinen Ruller Videre

 

Kleins analyse skrider så videre gjennom en rekke detaljerte kasuser av nyliberale reformer har blitt gjennomført ved å manipulere sjokkartede sosiale tilstander. Hun starter med Chiles blodige historie, og beskriver så hvordan sjokkterapien underla seg Uruguay, Argentina, og Brasil. Det fins tre avslørende fellestrekk ved de forskjellige kasusene: bruken av militærkupp, vold og undertrykking; etableringen av transnasjonale nettverk forankret i USA som yter militær, økonomisk, politisk og intellektuell støtte til kontrarevolusjonen; og en radikalt negativ omfordeling som følger som en konsekvens av markedsreformer: sosiale fellesgoder faller bort og brede lag av befolkningen synker ned i relativ fattigdom, mens nasjonale og transnasjonale eliter skor seg stort på nye profittmuligheter.

 

Det Klein viser gjennom sine latinamerikanske kasuser er at den nyliberale kontrarevolusjonen ikke dreier seg om en usynlig hånds virke, men om en knyttet neves herjinger, hvorigjennom sosiale majoriteter marginaliseres og fattiggjoeres. Men hvordan kan det ha seg at et så brutalt prosjekt kunne rulle forholdsvis ufortrødent videre fra Latin Amerika til resten av verden – spesielt da overgrepene til de latinamerikanske militærdiktaturene ble brakt den globale offentlighet til kjenne? Kleins argument her er at regimekritikkens karakter i seg selv er viktig for å forstå denne dynamikken: den globale menneskerettighetsbevegelsen kritiserte den statlige terrorvirksomheten og de graverende brudd på politiske og sivile rettigheter som denne medførte, men knyttet ikke denne kritikken til en mer vidtfavnende offensiv siktet inn mot det ideologiske og politiske prosjektet som statsterroren ryddet vei for. Det nyliberale prosjektet og dets grunnleggende voldelige karakter slapp billig unna, med klare geopolitiske konsekvenser: ”Ved at ideologien ikke ble gjort ansvarlig for forbrytelsene som ble begått i dens første laboratorium, fikk denne subkulturen av ikke-angrende ideologer immunitet og var frie til å gjennomsøke verden etter neste erobring” (s. 138). Dette er selvfølgelig en svært viktig innsikt å ta med seg i en kontekst der nyliberalismens ekspansjon igjen er stadig mer basert på menneskerettighetsbrudd i stor skala[5].

 

Sjokkdoktrinens neste store utfordring var ”å overleve demokratiet” i sin videre ferd på 1980-tallet. I den vestlige verden hadde den sosialdemokratiske velferdsstaten i varierende grad brutt sammen på 1970-tallet, og i en rekke land var nye hoeyrekrefter klare til å feie til side keynesiansk intervensjonisme – men dette måtte skje innenfor et parlamentarisk-demokratisk rammeverk. Skoleeksempelet var Thatchers Storbritannia. De første årene av hennes tiaarige regime var vanskelige: forsøkene på å gjennomføre nyliberale reformer var svært upopulaere og de konservatives oppslutning blant velgerne stupte. Men så kom en ny type sjokk til unnsetning – Falklandskrigen. På grunnlag av populariteten Thatcher oppnaadde etter at argentinske styrker var blitt knust av den britiske hæren, gikk hun i gang med å bekjempe hjemlige motkrefter – først og fremst streikende gruvearbeidere – og med å lansere et gedigent privatiseringsprosjekt som endret britiske sosiooekonomiske strukturer på dramatisk vis. Som Klein skriver, viste Thatcher at ”med en tilstrekkelig stor politisk krise å samle seg rundt, kunne en begrenset versjon av sjokkterapien pålegges et demokrati” (s. 150). Men Falklandskrigen var et unntak – om sjokkdoktrinen skulle iverksettes i en demokratisk kontekst trengte man andre, ikke-militære kriser å bruke som brekkstang.

 

Det var en økonomisk krise som skulle vise seg å fungere som en slik brekkstang – nærmere bestemt det globale gjeldssjokket som feide over den tredje verden på begynnelsen av 1980-tallet. Klein viser hvordan gjeldskrisen åpnet opp for gjennomføringen av markedsreformer i tidligere utviklingsregimer gjennom Verdensbankens og Det Internasjonale Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer – programmer som ble brakt til bords av en ny ”sjokkdoktor”, Jeffrey Sachs. Og i denne sammenhengen ble den potensielle demokratiske barrieren for reformer imøtegått ikke bare av gjeldsofrenes ekstremt svake forhandlingsposisjon, men også, som i Bolivias tilfelle, ved å tilsidesette parlamentariske prosesser og spilleregler. Folkevalgte forsamlinger ble utsatt for nyliberale bakholdsangrep, og resultatet var å viderefoere sjokkdoktrinen gjennom en grunnleggende autoritaer taktikk skjult bak et ferniss av demokratisk legitimitet. Med Washington-konsensusen trygt installert som ideologisk bolverk i verdens mektigste økonomiske institusjoner ble denne taktikken benyttet over store deler av det globale Soer på 1980-tallet, og igjen i kjølvannet av dramatiske finanskriser på 1990-tallet.

 

Tapte Muligheter

 

Neste del av Sjokkdoktrinen tar for seg en serie situasjoner der nyliberal sjokkterapi ble gjennomført i en kontekst der autoritaere regimer av ymse karakter enten gikk i opploesning eller kom under stort press fra sosiale bevegelser nedenfra – Polen, Kina, Soer Afrika, Russland og Soer-Oest Asia.

 

I kapittelet som tar for seg Polen og Kina viser Klein på svært interessant vis hvordan sosiale bevegelser som fremmet demokratiske, sosialistiske (eller sosialdemokratiske) prosjekter mot totalitære regimer ble feid til side, i Polens tilfelle av bakholdstaktikken som først ble utviklet og testet i Latin Amerika, og i Kinas tilfelle av en blodig massakre gjennomført av et regime som var fast bestemt på å skride i vei med markedsorienterte reformer. I Soer Afrika ble mulighetene for en overgang fra apartheid til et sosialt progressivt alternativ som tok tilbake de fellesgodene som var blitt røvet fra landets svarte majoritet gjennom landets nyere historie tilsidesatt av en rekke avtaler som ble inngått i forhandlinger mellom De Klerks National Party og ANC der førstnevnte part klarte å knesette en rekke områder innenfor den økonomiske politikken – for eksempel handelspolitikk og sentralbanken – som tekniske og administrative domener, avsondret fra den parlamentariske arena, samt å knytte disse politiske områdene til ekspertveldet i IMF, Verdensbanken, og GATT. Med dette var ANC bundet på hender og føtter med henhold til mulighetene for å iverksette en radikal omfordelingspolitikk. Som Klein sier, ble det soer-afrikanske demokratiet ”født i lenker”, og står i dag som ”et levende bevis på hva som skjer når økonomisk reform skilles fra politiske endringer” (s. 209). Et annet viktig poeng som Klein kunne ha fokusert på her – igjen med å gå i dialog med neo-gramscianske perspektiver på det nyliberale prosjektet – er at Soer Afrikas hvite elite i disse forhandlingene benyttet seg av en generell nyliberal strategi, nemlig ”konstitusjonalisering” – det vil si, en strategi hvorigjennom noekkelomraader innenfor den økonomiske politikken fjernes fra det politiske domene, og dermed demokratisk folkelig innflytelse, for eksempel ved å gjøre sentralbanken uavhengig av regjering og parlament[6].

 

Beretningen tar så for seg Sovjetunionens fall, og Klein viser hvordan overgangen til et demokratisk Russland ble alt annet enn den fredelige ferden ned en tredje vei mellom kommunisme og kapitalisme som Gorbatsjov så for seg da han lanserte sine tanker om ”glasnost” og ”perestrojka”. Bruddet skjedde da Boris Jeltsin antok maktens høyder og opploeste Sovjetunionen i 1991. Jeltsin var klar for markedsreformer, og gikk i gang med en velkjent form for bakholdsangrep på og tilsidesettelse av det parlamentariske systemet, kombinert med jernhard militær undertrykking av politisk opposisjon. Etter Jeltsins angrep på parlamentet i 1993 – som etterlot seg 500 døde – gikk Jeltsins egne Chicagogutter i gang med å lovfeste nyliberale reformer. Resultatet var en samfunnsorden der brede lag av befolkningen led under enorme sosiale tilbakeskritt, mens en håndfull russiske oligarker – ofte med en fortid som partipamper – sammen med transnasjonale investorer og selskaper, og ikke minst Washington-baserte rådgivere, kunne le hele veien til banken.

 

Russlands overgang til markedsliberalisme er viden anerkjent som en feilslått prosjekt, og Klein presenterer et svært viktig og interessant poeng om den rådende diskursen om dette feilslaget. Det holder ikke, skriver hun, å legge skylden på en russisk korrupsjonskultur – mulighetene for korrupsjon ble frembrakt av markedsreformer som vestlige makter støttet helhjertet, og som internasjonale politiske rådgivere skodde seg stort på. Feilslaget kan heller knyttes til vestens manglende vilje til å støtte opp under reformene med finansiell støtte på linje med Marshallhjelpen. Denne manglende viljen knytter Klein igjen til maktfohold i den globale politiske oekonomien. Marshallhjelpen og det globale omslaget til regulert kapitalisme som den var en del av, var ”resultatet av redsel for folkeopproer” (s. 263) etter et halvt århundre med eskalerende utfordringer nedenfra mot de rådende regimer. Gitt fravaeret av slike globale motbevegelser, samt fraværet av en statsmakt som utgjorde et historisk alternativ til kapitalismen, fantes det ingen interesse for å understøtte markedsreformer med generoese finanstilskudd. La krisene skure, var det nye mantra i Washington og i de internasjonale finansinstitusjonene.

 

Denne dynamikken ble bare så altfor tydelig i etterkant av finanskrisen i Soer-Oest Asia på slutten av 1990-tallet, som Klein vier det siste kapittelet av denne delen av boka til. Da Thailands eiendomsboble sprakk i 1997, spredte panikken seg raskt til de andre tiger-oekonomiene i den soer-oestasiatiske regionene og kapitalstroemmene endret retning: i løpet av kort tid ble en tilstroemning på 93 milliarder dollar til en utflod på 12 milliarder dollar. Med dette sto de siste utviklingsregimene I det globale Soer for fall. Verdensbanken og IMF tilbrakte den første tide netter krisens utbrudd som passive tilskuere. Da de endelig gikk i dialog var kravene velkjente: gjør slutt på statlige reguleringer, privatiser og selg ut statlige industrier, og liberaliser handelspolitikken. At krisens årsak var finansiell liberalisering under oppmuntring fra Washington syntes ikke å være av spesiell betydning. Resultatet var enorme profitter for transnasjonale investorer, arbeidsledighet og dramatisk økning i ulikhet og fattigdom i det som hadde vært etterkrigstidens utviklingsmessige suksesshistorier, og fremveksten av nyliberale stater i utviklingsregimenes sted. Men Kleins analyse glipper i dette kapittelet, i det at hun fremstiller finanskrisen som rotfestet utelukkende i eksternt vestlig press og profittfesten i dens kjølvann som utelukkende til vestlig fortjeneste[7]. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Finansliberaliseringen ble også fremskyndet av nasjonale kapitalistklasser som ble forhindret i sine aktiviteter av manglende tilgang på kreditt i oekonomier som var i ferd med å stagnere; privatiserings- og liberaliseringsgildet i etterkant av krisen var også en mulighet for disse gruppene til å inngå etterlengtede allianser med transnasjonale selskaper. I dette tilfellet er det klart at Klein kunne ha gjort stor nytte av å utvikle en mer finmasket analyse av sjokkdoktrinens klassemessige dynamikk[8].

 

 

 

 

Sjokkdoktrinen Vender Hjem

 

I avslutningen av sin gjennomgang av hvordan finanskriser åpnet opp rom for sjokkdoktrinen i demokratiske kontekster på 1980-tallet, skriver hun: ”Når disse sjokkene og krisene begynte å miste sin kraft, skulle det komme noen enda mer katastrofale: tsunamier, orkaner og terroristangrep. Katastrofekapitalismen var i ferd med å ta form” (s. 177). Og det var på dette viset at sjokkdoktrinen vendte hjem etter aartusenskiftet. I etterkant av 11-9 vokser en ny økonomisk boble frem i USA – den nasjonale sikkerhetsboblen, en boble som i stor grad dempet fallet etter at internett-boblen som drev Clinton-periodens økonomiske vekst sprakk på slutten av 1990-tallet.

 

Bush-regimet hadde allerede feid inn en rekke nykonservative størrelser med sterke tilknytninger til ledende amerikanske selskaper, som for eksempel Donald Rumsfeld og Dick Cheney og ikke minst George Bush selv, til svært sentrale politiske maktposisjoner da flyene smalt inn i tvillingtaarnene på 11-9. Med disse kom en visjon om en ny type forsvarspolitikk og en ny type sikkerhetspolitikk, der staten oppgir sitt monopol på voldsmakt, overvåkning og andre sikkerhetstiltak til private aktører. Som Klein sier det, var kjernen i denne politikken: ”At en regjerings oppgave ikke er å regjere, men å sette ut oppgaven med å styre landet til den mer effektive og generelt sett overlegne private sektor” (s. 300). Dette var på mange måter det neste logiske skrittet i privatiseringspolitikken som hadde utfoldet seg på 1980 og 1990-tallet – økonomiske og politiske eliter tok nå sikte på selve statens kjerne. Denne utvikingen utgjorde også en radikalisering av selve sjokkdoktrinen: til tross for at tidligere kriser og katastrofer var blitt brukt til å gjennomføre privatiseringsoffensiver, hadde de institusjonene som er i stand til både å skape og reagere på kataklysmiske hendelser – det vil si, hæren, CIA, de humanitære organisasjonene, og FN – forblitt mer eller mindre intakte. Nå skulle også denne ”infrastrukturen for kriseskapning og katastrofeinnsats” (s. 301) til pers.

 

Dette prosjektet fikk en formidabel dytt i ryggen da 11-9 fant sted. Man skulle kunne tro at en katastrofe som i stor grad var muliggjort av avviklingen av statlig kontroll over flytrafikk og flysikkerhet under Reagans regime ville føre til en forsterkning av offentlig kontroll over sikkerhetsoppgaver. Men nei – før offentligheten fikk tilbake pusten, hadde Bush-regjeringen innført en rekke forsterkningstiltak for å bygge opp under den nasjonale sikkerhet, og så lagt disse ut på anbud til private aktører som kunne se frem til skyhøye profitter. Det som vokste frem var et katastrofekapitalismekompleks – det vil si, ”en fullt ferdig ny økonomi innen nasjonal sikkerhet, privatisert krig og katastrofegjenoppbygging, der oppgaven var intet mindre enn å bygge opp og drive en privatisert overvaakningsstat, både hjemme og ute” (s. 311). Og videre, denne prosessen gir opphav til en ny type stat: ”en gjennomført hul stat” (s. 307) eller en ”korporativ stat” (s. 321) som strekker seg langt utover tradisjonelle liberale krav om en ”nattevokterstat” ved å overføre styringsoppgaver til kapitalinterresser i stor skala ved hjelp av et svært tett nettverk mellom politiske og økonomiske eliter.

 

Sirkelen Sluttes i Irak

 

Katastrofekapitalismekomplekset og den korporative staten ble så eksportert til Irak av etterkant av invasjonen i mars 2003. Klein knytter invasjonen av Irak til ønsket om å finne en ”modell” for Midtoesten – det vil si, hvordan innføre liberale ”markedsdemokratier” i en region som ble sett på som opphavsgrunn for global terrorisme. Etter at den irakiske motstanden var nedkjempet i en krigsoffensiv som gjorde alt som var mulig for å sjokkere befolkningen til passivitet, åpnet invasjonsmaktene dørene for utenlandske kapitalinteresser. Et typisk sjokkterapiprogram ble gjennomført under Paul Bremers ledelse, som blant annet medførte at det statseide oljeselskapet samt en rekke offentlige industrier ble privatisert. Etter dette fulgte ny økonomisk lovgivning for å gjøre Irak mer tiltrekkende for transnasjonale investorer.

 

Klein kaller dette ”en anti-Marshallplan” (s. 362). Ikke bare ble den irakiske staten hulet ut til fordel for private tjenesteleverandoerer, men irakiske industrialister ble systematisk utelukket fra den såkalte gjenoppbyggingsprosessen. Og anti-Marshallplanen slo som forventet feil. Det ble aldri slik at irakere fikk vann i springen levert av Bechtel, lys i husene levert av GE, og gatene sine patruljert av private, amerikanske ”rent-a-cops”. De private kontraktørene gjorde jevnt over dårlige jobber, og ble fort også velfortjente skyteskiver for den irakiske motstanden mot invasjonen. Det USA og transnasjonale selskaper som Bechtel – som etter hvert stakk av med halen mellom beina – opplever i Irak er ”en ideologisk prosess som har gitt en bumerang-effekt mot menneskene som satte det hele i gang – et ideologisk tilbakeslag” (s. 367). Klein viser hvordan dette ideologiske tilbakeslaget ble møtt med sjokkstrategier som er velkjente fra 70-tallets Latin Amerika: forsvinninger, fengslinger og tortur. Og det er ikke bare et segment av befolkningen som forsvinner i denne prosessen – det er selve nasjonen: ”Irak forsvinner, landet går i opploesning” (s. 390).

 

Tsunamier, Orkaner og Fredsinsentiver

 

Men til tross for at Bremer og hans neokonservative forretningspartnere ikke klarte å lage en nyliberal tiger-oekonomi i Irak, oppnaadde de noe annet: å konstruere en modell for privat krigføring og rekonstruksjon. Og dette var en eksportvare.

 

Modellen ble først eksportert til det tsunami-rammede Soer Asia. Etter monsterboelgens herjinger langs Sri Lankas kystlinje, slo katastrofekapitalismekomplekset til – og ofrene denne gangen var fiskersamfunn som måtte vike vei for luksushoteller og den globale turisteliten. Det interessante ved Kleins analyse her er at hun påpeker at omveltningene i Sri Lanka var forankret i planer som ble utformet to år før tsunamien inntraff. Da borgerkrigen som hadde herjet landet i flere år ble avsluttet i 2002, ble planer utformet av blant andre USAID, Verdensbanken og den Asiatiske Utviklingsbanken for å integrere Sri Lanka i den globale oekonomien. Store deler av disse planene var tuftet på å gjøre landet til en destinasjon for luksusturisme. For å oppnaa dette maatte Sri Lanka fjerne begrensningene på mulighetene for privat jordeierskap, landet måtte også ha en langt mer fleksibel arbeidslovgivning, og landets infrastrukturer måtte utbedres. Problemet var bare at befolkningen ikke kjøpte denne modellen – i 2003 den globale nyliberalismen under en like global legitimitetskrise, og de fattigste av de fattige i Sri Lanka hadde ikke planer om å gi opp det lille de hadde til transnasjonale selskaper etter å ha kjempet i så mange år for hjemland og territorium. En venstreradikal koalisjon vant valget i 2004, og reformplanene ble skrinlagt.

 

Så kom sjokket – og dermed en ny sjanse for reformplanene – i form av en naturkatastrofe av gigantiske dimensjoner. For å sikre seg tilgang på internasjonale bistandsmidler gjorde Sri Lankas regjering det klart at de var villige til å gå i gang med markedsorienterte reformer. Privatiseringtiltak kom på plass, og ikke minst, en ”Task Force” skjermet fra parlamentarisk styring ble utnevnt for å administrere gjenoppbyggingsprosessen – gruppen besto av ledende forretningsfolk fra turistindustrien. En plan kom på plass i løpet av ti dager, og tradisjonelle fiskerlandsbyer ble utradert til fordel for luksurioese hotellkomplekser – og prosessen gjentok seg i Thailand, Maldivene og Indonesia. I Sri Lanka fremprovoserte offensiven ovenfra sterk motstand nedenfra – mulighetene til å bruke gjenoppbyggingsprosessen som en del av en større fredsprosess basert på sosial rettferdighet ble forspilt, og dette fikk blodige konsekvenser da borgerkrigen brøt ut på nytt i 2006.

 

Neste arena for katastrofekapitalismen var New Orleans i etterkant av orkanen Katrinas herjinger. Virkningene av Katrina ble som Klein klart viser forsterket av Bush-regimets sulteforing av offentlige krisehjelpsinstanser samt den utstrakte bruken av private kontraktører som simpelthen ikke gjorde jobben de fikk svært godt betalt for. Og når katastrofen var et faktum, ble det raskt banet ytterligere vei for disse aktørene. Halliburton sikret seg lukrative kontrakter for å gjenoppbygge militaerbaser langs gulfkysten, Blackwater ble hyret inn for å beskytte medarbeiderne i det statlige krisehjelpsbyraaet, og en rekke firmaer som allerede hadde gjort store penger i Irak fikk kontrakter for å levere mobile hjem for evakuerte orkanofre – og så videre!

 

Klein kaller med god grunn kasuset New Orleans ”katastrofeapartheid” – en by som allerede var dypt splittet mellom fattig og rik, svart og hvit ble utsatt for en offensiv der myndighetene nektet å bidra med midler til den offentlige sektoren som svake sosiale grupper kunne vende seg til samtidig som offentlige midler ble delt ut til rundhåndet vis til kapitalinteresser som sjelden leverte varene slik det var blitt forespeilet. Velstående sosiale grupper kunne imidlertid unnslippe nødssituasjonen med å betale for private helse og sosialtjenester. Hun hevder, helt korrekt etter min mening, at om ”vi fortsetter som vi stevner, vil synet av folk strandet på hustakene i New Orleans … bebude en felles fremtid av katastrofeapartheid, hvor overlevelse er avhengig av om man er i stand til å betale for å unnslippe” (s. 437).

 

Og med dette som bakgrunn tegner Klein så opp et skremmende større bilde. Katastrofekapitalismen signaliserer en dynamikk der staten mister stadig mer av sin styringsevne, mens samfunnets elitegrupper løsriver seg fra kollektive sosiale strukturer og lever trygge liv i privatfinansierte og tungt bevoktede ”gated communities”, mens sosiale majoriteter ekskluderes og avbites med det lille som gjenstår av nasjonale statlige sosiale systemer. Hun går videre i argumentasjonen ved å knytte dette scenarioet til nåtidens situasjon i Israel, der det ikke lenger finnes økonomiske insentiver for å søke en fredelig løsning på en blodig konflikt. Heller enn kompromiss bygges det murer – både konkrete og sosiale – som skiller eliter fra majoriteter mens økonomiske vekstrater skyter i været. Dette er betegnende for et globalt økonomisk system som bygger ”åpne fengsler for millioner av mennesker kategorisert som overflødige … Denne kasseringen av 25-60 prosent av befolkningen er blitt kjennetegnet på Chicagoskolens korstog siden ”elendighetsbyene” begynte å dukke opp over hele det sørlige Latin Amerika på syttitallet” (s.461-2).

 

Avsluttende Betraktninger

 

Sjokkdoktrinen er en beundringsverdig murstein som fremsetter en ramsalt ideologikritikk, like nådeløs som systemet den retter seg i mot, og som etter min mening burde gjøre det umulig å fremstille nyliberalismen som et frihetlig, nødvendig prosjekt med så mye som et fnugg av troverdighet. Jeg har i det hele tatt lite å innvende mot boken, annet enn at den i enkelte ledd kunne ha gjort større bruk av eksisterende akademiske perspektiver på det nyliberale prosjektet og med dette utdypet analysen både av ideologiske og klassemesssige dimensjoner ved sjokkdoktrinens dynamikk.

 

Det er opplysende å lese en bok som trekker sammen så mange kasuser i ett sammenhengende rammeverk – det bringer en helhet til syne som er av stor teoretisk og politisk viktighet. Men jeg finner det vanskelig å være enig med en nylig anmeldelse i The Times som hevder at Klein har avdekket vår tids nye ”grand narrative”. Som innledningen til denne anmeldelsen henspiller på, tar Klein i Sjokkdoktrinen en kjernetrekk ved kapitalismens historie: nemlig nødvendigheten av å bruke tvangsmakt for å innføre grunnleggende økonomiske strukturer. Ikke bare det, men kjernen i sjokkdoktrinens økonomiske funksjon er den samme som det vi finner i ”den opprinnelige akkumulasjon”, nemlig å gjøre sosiale fellesgoder til privat kapital – og som David Harvey nylig har argumentert for er dette en konstant prosess i kapitalismens politiske økonomi[9]. Heller enn en ny stor fortelling viser Klein på glimrende vis hvordan en velkjent fortelling utfolder seg gjennom nye modaliteter – og det er en betydelig bedrift.

 

Boken styrkes også av hvordan den knytter katastrofekapitalismen opp til en systemkritikk som peker på en utviklingstrend der stadig større grupper ikke lenger er ”nyttige” for den etablerte oekoenomiske orden verken som arbeidere eller forbrukere ekskluderes og kontrolleres, men smale elitegrupper avsondrer seg selv i tungt bevoktede velstandsfestninger. Diagnosen er velkjent både fra Zygmunt Baumans Wasted Lives og Mike Davis sin Planet of Slums – og peker igjen mot kapitalismens tidligere stadier da de eiendomsløse massene ble definert som en potensiell fare for den sosiale orden og kontrollert ved hjelp av det Marx kalte ”blodlovgivning mot de eksproprierte”.

 

Denne tilstanden er i seg selv uttrykk for en offensiv sosial bevegelse ovenfra som har lite å tilby de sosiale majoriteter i form av kompromiss og konsesjoner – til forskjell fra den defensive bevegelsen ovenfra som imøtekom kravene om systemendring fra klassebaserte og antiimperialistiske bevegelser på midten av forrige århundre. Men like mye som dette er et uttrykk for det nyliberale prosjektets styrke, er det også et uttrykk for dens svakhet. En viktig lærdom fra Gramsci er selvfølgelig at hegemoni er tuftet på de underordnedes tilslutning, og denne tilslutningen er igjen basert på at dominerende grupper har noe konkret å tilby underordnede grupper som grunnlag for et – om enn ustabilt – kompromiss. I den grad dette ikke finner sted, har vi en situasjon preget av dominans uten hegemoni – en situasjon der tvangsmakt antar en sentral rolle i reproduksjonen av sosiale maktforhold, samtidig som det åpnes rom for sosiale bevegelser nedenfra.

 

Klein vet dette meget godt, og avslutter boken med et kapittel om hvordan ”folkelig gjenoppbygging” begynner å ta form verden over og danner grunnlaget for et politisk prosjekt som ”representerer antitesen av katastrofekompleksets etos søken etter blanke ark å bygge modellstater på” (s. 487). Med eksempler som strekker seg fra de nye venstreorienterte regimene i Latin Amerika, via Hizbollah i Libanon, til grasrotsgrupper i Sri Lanka og New Orleans er dette spennende og inspirerende lesning. Men så melder spørsmålene seg: Kan man utkrystallisere et generelt politisk prosjekt fra så ulike kontekster og bevegelser? Peker disse bevegelsene faktisk mot den gjenopplivde keynesianismen som Klein synes å gjøre seg til talskvinne for? Og er en gjenopplivning av keynesianismen mulig og ønskelig for vår tids sosiale bevegelser nedenfra? Det er ikke en stor innvending mot boken at den ikke søker svar på disse spørsmålene. Det faktum at den reiser disse spørsmålene er heller symptomatisk på dens kvalitet og viktighet som et kampskrift for vår samtid.

 

 

[1] Side 292-3 I Det Beste av Karl Marx – Tekster i Utvalg ved Fredrik Engelstad, Pax forlag, 1992.

[2] Se for eksempel Sandra Halperin (2004): War and Social Change in Modern Europe: The Great Transformation Revisited, Cambridge, Cambridge University Press; Giovanni Arrighi (1994): The Long Twentieth Century: Money, Power and the Origins of Our Times, London, Verso; Beverly Silver (2003): Forces of Labour: Workers’ Movements and Globalization since 1870, Cambridge, Cambridge University Press.

[3] Se Alf Gunvald Nilsen (2009): “‘The Authors and the Actors of Their Own Drama’: Notes Towards a Marxist Theory of Social Movements”, kommende i Capital and Class, vaaren 2009.

[4] Jeg tenker da spesielt paa Robert Cox (1988): Production, Power and World Order: Social Forces in the Making of History, New Yorrk, Columbia University Press; Stephen Gill (1995): “Globalization, market Civilization and Disciplinary Neoliberalism”, Millennium, Vol. 24, No 3; Henk Overbeek (1990): Global Capitalism and National Decline: The Thatcher Decade in Perspective, London, Unwin and Hyman; Kees Van Der Pijl (1998): Transnational Classes and International Relations, London, Routledge; William Robinson (2004): A Theory of Global Capitalism: Production, Class and State in a Transnational World, Baltimore, John Hopkins University Press.

[5] Se David Harvey (2000): Spaces of Hope, Edinburgh, Edinburgh University Press for en glimrende diskusjon av de politiske begrensningene og mulighetene knyttet til menneskerettighetsdiskurser.

[6] Se Stephen Gill (1995): “Globalisation, Market Civilisation and Disciplinary Neoliberalism”, Millennium, Vol. 24, No. 3.

[7] Dette er antakeligvis en foelge av at Klein baserer mye av sin analyse paa neo-keynesianske kilder som for eksempel Robert Wade, Nicola Bullard, og Walden Bello som tenderer til aa fremstille krisens dynamikk som om den utelukkende utkrystalliserte seg langs en Nord-Soer akse.

[8] Se for eksempel Ray Kiely (2007): The New Political Economy of Development: Globalization, Imperialism, Hegemony, London, Palgrave.

[9] David Harvey (2003): The New Imperialism, og (2005) A Brief History of Neoliberalism, Oxford, Oxford University Press. Se ogsaa David Harvey (2006): Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Development, London, Verso.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s