Alf Gunvald Nilsen

Actually, there’s been class warfare going on for the last 20 years, and my class has won” – slik formulerte den amerikanske investoren Warren Buffett seg da han ble intervjuet på finans-nyhetene på CNBC i oktober 2011, en drøy måned etter at protestbevegelsen Occupy Wall Street hadde inntatt Zucotti Park i Manhattans finansdistrikt. OWS sitt slagord – ”We Are The 99%!” – var ikke uten gjenklang i Buffetts analyse. Den amerikanske økonomiske eliten, hevdet han, hadde over en årrekke hadde kjempet frem skattelettelser som har ført til en enorm berikelse for de allerede mest velstående lag av USAs befolkning. ”So, if there’s class warfare”, konkluderte Buffett, “the rich class has won”.

 

Screenshot 2014-04-06 14.33.45Eliten som Buffett refererer til – ”den rike klassen” – er en del av det som kan kalles et globalt plutokrati – 0,001% av verdens befolkning – som de siste tre tiårene har tilegnet seg stadig mer av verdens samlede rikdom. Fremveksten av dette plutokratiet har kanskje vært aller tydeligst i den amerikanske konteksten, hvor de øvre 0.1% av landets befolkning i 2008 kontrollerte 10% av all inntekt (sammenliknet med 2,5% i 1975) og den øvre 1% kontrollerte 20% av all inntekt. Dette er en velstandsøkning som har skjedd på bekostning av levestandarder og lønnsvilkår for brede lag av befolkningen: i en kontekst der 15% av befolkningen (det vil si, 46,5 millioner mennesker) lever i fattigdom har også reallønnsveksten stagnert siden 1970-tallet.

 

Screenshot 2014-04-06 14.17.29Selv om denne ulikhetsutviklingen har vært spesielt sterk i USA kan den ikke forstås som et unikt amerikansk fenomen. I følge ferske data fra OECD opplevde alle organisasjonens 34 medlemsland en økning i sosial ulikhet mellom 2007 og 2013. Og i de nye vekstsentrene i det globale Sør – spesielt de såkalte BRIKS-landene (med unntak av Brasil) – har forskjellene mellom fattig og rik økt sterkt. I India – et land som har opplevd vekstrater opp mot 9% i den senere tid – har landets dollarmilliardærer økt sin totale verdi hele 12 ganger de siste 15 årene, mens mer enn halvparten av landets befolkning fremdeles lever i fattigdom. På verdensbasis eier en prosent av verdens befolkning halvparten av all rikdom, mens den fattigste halvparten av verdens befolkning eier like mye som de 85 rikeste menneskene i verden.

 

Ulikhetsutvikling har i stadig større grad blitt nyliberalismens fremste kjennetegn, og det er ganske riktig som Buffett hevder – ulikheten er et uttrykk for hvordan hans klasse – det globale plutokratiet – har stukket av med seieren i vår tids klassekamp. Men det er samtidig mye som tyder på at dette er en seier av den fyrriske typen. De samme strategiene som har gjort det mulig for globale eliter å karre til seg en stadig større andel av verdens rikdom har gitt opphav til en økonomisk krise som har undergravd nyliberalismens troverdighet som økonomisk modell – sosial ulikhet har blitt et nytt brennpunkt i en verdensomspennende bølge av protester, og institusjoner som tidligere har gjort sitt ytterligere for å spre markedsliberalismens glade ord advarer nå mot ulikhetens negative konsekvenser.

 

Med andre ord – det er mye som kan tyde på at dette er nyliberalismens skumringstime.

 

Teori og Praksis

 

Hva betyr det så å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime? For å svare på dette spørsmålet kan det være nyttig å reflektere over hva som var særegent ved Marx sin tilnærming til kapitalismens politiske økonomi.

 

Det aller første poenget som man bør legge merke til her er det faktum at Marx ikke var akademiker – han var fremfor alt en aktivist som var bredt engasjert i sin tids sosiale bevegelser og deres politiske prosjekter. Dette gir igjen et særpreg til Marx sin måte å tilnærme seg og forstå kapitalismen på i en forstand at den bringer sammen to ambisjoner. For det første – Marx ønsket å forstå de grunnleggende relasjoner og prosesser i kapitalismen som en historisk produksjonsmåte på en vitenskapelig måte. For det andre – Marx ønsket å utvikle en kritisk analyse av kapitalismen som igjen kunne bidra til å bygge systemoverskridende radikal politisk praksis. Dobbeltheten i disse ambisjonene – det vil si, det at Marx søkte å forene det vitenskapelige og det politiske – var også reflektert i de to sentrale dialogene som formet hans virke.

 

På det teoretiske planet gikk Marx inn i en kritisk dialog med en rekke sentrale intellektuelle tradisjoner i sin samtid. Hans analyse av kapitalismen ble utviklet gjennom en kritikk av de britiske politiske økonomene som tok sikte på å belyse motsetningsforholdene i den kapitalistiske produksjonsmåten. Hans politiske orientering tok sikte på å bevege seg forbi den franske utopiske sosialismens begrensninger – en form for sosialisme som var opptatt av å utvikle og iverksette ideelle samfunnsmodeller uten nødvendigvis å bryte med kapitalismen som sådan. Og metodologien som han benyttet i dette arbeidet – den historiske materialismen – var grunnfestet i den tyske kritiske filosofien – nærmere bestemt en materialistisk fortolkning av den hegelianske dialektikken. Det sosialistiske prosjektet skulle og ville i følge Marx vokse ut av kapitalismens motsetninger og konflikter som et resultat av mobilisering og kamp nedenfra – og hans vitenskapelige analyse av kapitalismen skulle fungere som et veikart for de bevegelsene som ønsket å finne frem til alternative måter å organisere samfunnet på.

 

Marx sin dialog med samtidens intellektuelle tradisjoner foregikk parallelt med hans intervensjoner i og dialoger med samtidens sosiale og politiske bevegelser – og da spesielt den fremvoksende moderne arbeiderbevegelsen etter revolusjonsåret 1848. I disse intervensjonene – slik som i åpningstalen til Den Første Internasjonalen fra 1864 – finner vi en Marx som reflekterer over utfallene av politiske strategier og kamper – for eksempel mobiliseringen for en ti-timers arbeidsdag i England:

 

MARXSPEAKING“This struggle about the legal restriction of the hours of labor raged the more fiercely since, apart from frightened avarice, it told indeed upon the great contest between the blind rule of the supply and demand laws which form the political economy of the middle class, and social production controlled by social foresight, which forms the political economy of the working class. Hence the Ten Hours’ Bill was not only a great practical success; it was the victory of a principle; it was the first time that in broad daylight the political economy of the middle class succumbed to the political economy of the working class.”

 

Hva har blitt oppnådd gjennom slike kamper og reformene de har gitt opphav til? Har resultatene av disse kampene bragt arbeiderbevegelsen fremover? Hvilke muligheter og hvilke begrensninger innebærer en gitt strategi i forhold til et overordnet mål om revolusjonær endring? For Marx er dette spørsmål som besvares i krysningspunktet mellom kritisk analyse av kapitalismens politiske økonomi og kritisk refleksjon over erfaringer fra politisk mobilisering.

 

Marx og kapitalismens politiske økonomi – en ABC

 

Marx forsto kapitalismen som en historisk produksjonsmåte som var basert på en spesifikk og unik sosial relasjon, innrettet mot en spesifikk og unik form for produksjon, og karakterisert av en spesifikk og unik økonomisk dynamikk.

 

Kapitalrelasjonen – det vil si relasjonen mellom mellom kapitalistklassen (de som eier produksjonsmidler) og arbeiderklassen (de som selger sin arbeidskraft) – utgjør det sosiale grunnfjellet i kapitalismen som produksjonsmåte. Denne relasjonen ble skapt gjennom prosessen som Marx kaller ”den primitive akkumulasjon” – et ressursrov som skilte ”produsent og produksjonsmidler fra hverandre”, både på hjemmebane i England og på verdensbasis gjennom kolonistyre og slavehandel fra andre halvdel av det sekstende århundre og frem til slutten av det attende århundre.

 

”I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår”, skrev Marx i Kapitalen, ”fremtrer rikdommen som en enorm samling av varer.” Det Marx påpekte her var at kapitalismen som produksjonsmåte var sentrert omkring generalisert vareproduksjon. Det vil si at når noe produseres under kapitalismen, så produseres det først og fremst for å bli solgt og kjøpt på et marked – noe som i et historisk perspektiv var et kvalitativt nytt økonomisk fenomen.

INDREV

Til sist – kapitalismen er preget av en særegen vekstdynamikk i forhold til tidligere produksjonsmåter, som kan kalles ekspanderende reproduksjon. Marx påpekte at begynnelsen og slutten på en økonomisk syklus ikke er kvalitativt forskjellige fra hverandre – men det skjer en kvantitativ endring ved at kapitalisten står tilbake med mer penger enn det han eller hun hadde i utgangspunktet. Denne profitten består av ”merverdi” – det vil si, forskjellen mellom det kapitalisten betaler arbeideren i lønn og den verdien arbeideren produserer i løpet av en arbeidsdag.

 

Kapitalismen var for Marx preget av motsetninger og det er nettopp disse motsetningene som gir opphav til kriser – det vil si, situasjoner hvor kapitalismen ikke lenger vokser og perioder hvor det råder strid om hvordan vekst og stabilitet kan gjenopprettes. Kriser er med andre ord konfliktperioder der ulike sosiale krefter strides om den økonomiske fremtidens form og retning – og gjennom disse konfliktperiodene endrer kapitalismen også sin karakter. Og det er nettopp dette som gjør Marx relevant i nyliberalismens skumringstid – hans analytiske rammeverk setter oss i stand til å forstå nyliberalismen som en spesifikk fase i kapitalismens historiske utvikling som er formet av og gjennom politiske konflikter mellom ulike sosiale krefter, og på grunnlag av denne forståelsen å gå inn i dialog med de bevegelsene som i dag utfordrer det nyliberale prosjektets globale hegemoni.

 

Nyliberalismen som politisk prosjekt

 

Nyliberalismen forstås best som et politisk prosjekt som tok sikte på å justere maktbalansen i kapitalrelasjonen etter en etterkrigstid preget av en kapitalisme som hadde vært preget av relativt omfattende statlig regulering og omfordeling.

 

Screenshot 2014-04-06 13.18.24Etterkrigstidens regulerte kapitalisme var ikke bare et resultat av 1930-tallets økonomiske kollaps, men også seks tiår med politisk mobilisering i form av arbeiderbevegelsen i Nord og antiimperialistiske frigjøringsbevegelser i Sør. Utfallet av denne mobiliseringsbølgen var en rekke omfattende reformer som manifesterte seg i regulering av globale handels- og finansmarkeder, statlig intervensjon i arbeidsliv og økonomiske sykluser, og ikke minst fremveksten av velferdsstatsregimer og sosiale borgerrettigheter. Denne fasen i kapitalismens utvikling har ofte blitt karakterisert som en ”gullalder” preget av produktivitets- og lønnsvekst, nedadgående sosial ulikhet, forbedrede levekår for brede befolkningsgrupper, og politisk stabilitet.

 

Gullalderen tok imidlertid slutt på 1970-tallet. Dette var en periode da kapitalismen opplevde en dyptgripende økonomisk krise – en krise som kapitalen først og fremst opplevde som en dramatisk profittkollaps. Krisen hadde imidlertid også en politisk dimensjon i den forstand at nye militante protestbevegelser knesatte radikale prosjekter som utfordret klassekompromissets stabilitet og legitimitet. Situasjonen påkrevde et svar ovenfra om kapitalens herredømme skulle bestå, og dette svaret kom i form av det nyliberale prosjektet som oppnådde en hegemonisk posisjon på verdensbasis i løpet av 1980- og 1990-tallet.

 

Screenshot 2014-04-06 13.20.20Jeg låner fra den marxistiske geografen David Harvey når jeg hevder at det nyliberale prosjektet først og fremst har tatt sikte på å justere maktbalansen i kapitalrelasjonen i favør av kapitalen. Denne justerte maktbalansen har igjen seg utslag i en ny grensedragning mellom stat og marked som utvider vareproduksjonens og markedsbyttets rekkevidde og forrang i organiseringen av det økonomiske liv. Og i perioden som strakk seg fra 1982 til 2007 klarte også dette prosjektet å gjenopprette profitabilitet – om enn ikke på samme nivå som i etterkrigstidens gullalder. Spørsmålet vi da må stille oss er hvordan dette har skjedd, og hvorfor økende profittrater har løp parallelt med økende ulikheter de siste tre tiårene.

 

Første del av svaret på dette spørsmålet finner vi ved å fokusere på endringene som har funnet sted i kapitalismens økonomiske geografi fra 1970-tallet og frem til i dag. Opprettelsen av globale produksjons- og varekjeder har medført en ny transnasjonal arbeidsdeling der store deler av den arbeidsintensive industrielle produksjonen i stadig økende grad har blitt forflyttet fra det globale Nord til det globale Sør. Denne prosessen understøttet justeringen av maktbalansen mellom kapital og arbeid på to måter.

 

Screenshot 2014-04-07 00.40.35For det første: I det globale Nord frigjorde kapitalen seg fra sine bånd til en velorganisert arbeiderklasse og de kompromissene som hadde blitt inngått som en del av etterkrigstidens regulerte kapitalisme. Et nytt og i langt høyere grad deregulert arbeidsmarked vokste frem som gjorde det mulig for kapitalen å drive frem produktivitetsøkning parallelt med at reallønninger stagnerte. For det andre: I det globale Sør nøt kapitalen godt av fremveksten av en uorganisert arbeiderklasse konsentrert i urbane sentra, hvor brorparten av verdens fattige nå har tilhold. Overskuddet av arbeidskraft i det globale Sør – og spesielt i Asia – har gjort det mulig for transnasjonale kapitalkrefter å operere med drastisk reduserte lønnsutgifter og drakoniske arbeidsregimer.

 

På grunn av denne omstruktureringsprosessen har den globale arbeiderklassen aldri vært større enn det den er i dag. Men det er også en arbeiderklasse som lider under en relativ avmakt i forhold til transnasjonale kapitalkrefter – blant annet som et resultat av nedgang i eller fravær av fagorganisering. Denne klassestrukturen og den dypt asymmetriske maktbalansen mellom kapital og arbeid utgjør selve kjernen i den nyliberale ulikhetsutviklingen i den forstand at det globale plutokratiet har satt seg selv i en posisjon hvor det har blitt mulig å utvinne stadig mer merverdi fra den globale arbeiderklassen.

 

Men det er ikke bare gjennom å omorganisere kapitalismens økonomiske geografi at det nyliberale prosjektet har endret maktbalansen i kapitalrelasjonen og gjenopprettet profittratene. Det har vært like sentralt å utvide vareproduksjonens og markedsbyttets rekkevidde i samfunnet for slik å skape nye muligheter for profitable investeringer. David Harvey refererer til denne prosessen som ”akkumulasjon ved frarøvelse” og trekker en historisk parallell til den primitive akkumulasjonen som la grunnlaget for kapitalismens fremvekst. Den primitive akkumulasjonen var først og fremst basert på at produktive ressurser som var tilgjengelige for allmennheten som felleseie ble gjort om til privat eiendom som så ble benyttet som produksjonsmidler i den kapitalistiske økonomien. Akkumulasjon ved frarøvelse er preget av en liknende logikk – ressurser som tidligere har vært tilgjengelige for allmennheten som offentlige goder og tjenester eller andre former for felleseiendom – det være seg naturressurser eller helsetjenester – gjøres om til privateid kapital.

 

Screenshot 2014-04-07 08.33.16Privatiseringspolitikk har vært en helt sentral metode for å utvide vareproduksjonens og markedsbyttets logikk i samfunnet – og i dag har denne metoden begynt å strekke seg helt inn i statens kjerne i form av privatisering av politivirksomhet og krigføring. En annen sentral metode har vært finansialisering – i dag strekker finanskapitalens domene seg bokstavelig talt helt inn i atmosfæren som et resultat av nye markeder for kjøp og salg av klimakvoter. Hvordan har så akkumulasjon ved frarøvelse bidratt til å øke profittrater og ulikhetsutvikling? Ved å drive en regressiv omfordelingsprosess – det vil si, akkumulasjon ved frarøvelse har ikke skapt nye verdier, men overført allerede eksisterende verdier fra brede lag befolkningslag til snevre elitegrupper.

 

Det knytter seg imidlertid et paradoks til kapitalens seier i den stadig pågående klassekampen – strategiene som har satt økonomiske og politiske eliter i stand til å knesette sin makt over den globale arbeiderklassen og tilegne seg en stadig større del av det overskuddet som denne klassen produserer har også kastet den nyliberale kapitalismen inn i en gjennomgripende krise og gitt opphav til nye motbevegelser som utfordrer kapitalens herredømme i verdensøkonomien.

 

Krise og Klassekamp

 

Som de aller fleste vet har den økonomiske krisen som brøt ut i 2008 sitt opphav i det amerikanske boligmarkedet. I en periode da økonomien var preget av et svært lavt rentenivå ble huslån – såkalte ”sub-prime mortgages” – gitt til sosiale grupper som tidligere hadde vært ekskludert fra boligmarkedet, spesielt etniske minoriteter med lave inntekter. Boliggjelden som dette gav opphav til ble så vevd inn i en ny type verdipapirer – ”mortgage-backed securities” – som solgte som varmt hvetebrød på kryss og tvers av verdens finansmarkeder. Da en mer restriktiv rentepolitikk ble innført fra 2004 fikk stadig flere låntakere problemer med å møte sine gjeldsforpliktelser, og bunnen falt ut av det nye gjeldsmarkedet.

 

Screenshot 2014-04-07 08.45.06Men – denne krisen kan i seg selv ikke forstås om den ikke knyttes opp til to grunnleggende og relaterte aspekter ved nyliberalismens politiske økonomi. For det første har finansialisering spilt en helt grunnleggende rolle. Deregulering av globale finansmarkeder siden tidlig på 1970-tallet, kombinert med stadig innovasjon i finansprodukter og finanstjenester har skapt en verdensøkonomi hvor verdien av finansbaserte transaksjoner langt på vei overskrider verdien av handel, produksjon og investering. For det andre er den amerikanske økonomien sterkt preget av kredittbasert forbruk. I en kontekst der reallønninger har stagnert eller reversert, har etterspørsel i økonomien blitt opprettholdt ved vanlige husholdninger i stadig større grad har basert sitt forbruk på kreditt.

 

Og krisen bredte raskt om seg fra finanssektoren til realøkonomien. I det globale Nord brukte stater enorme summer på å redde banker og finanshus fra kollaps, samtidig som økonomisk nedgang førte til sterkt reduserte skatteinntekter – resultatet ble en offentlig gjeldskrise som igjen ble møtt med en drastisk nedskjæringspolitikk både i USA og EU. Typisk nok gitt nyliberalismens politikk har den økonomiske krisen og den påfølgende nedskjæringspolitikken forsterket ulikhetsutviklingen vi har vært vitne til de siste tre tiårene: i 2011 meldte OECD at ulikhetsøkningen mellom 2008 og 2011 var større enn i det forutgående tiåret, og i USA gikk 95% av inntektsøkningen mellom 2009 og 2012 til de rikeste 1% av befolkningen.

 

SAWAPolitiske makthavere valgte altså at svare på den nyliberale krisen med mer nyliberalisme. Men dette er ikke nødvendigvis et styrketegn, for med nyliberalismens krise har vi også sett fremveksten av nye sosiale bevegelser og nye former for klassekamp – og dette er en prosess som har sitt opphav i folkelig protester mot Verdensbankens nedskjæringspolitikk i det globale Sør på 1980- og 1990-tallet. For å få et overblikk over en kompleks global situasjon kan det være nyttig å skille mellom to hovedformer for klassekamp i det kapitalistiske verdenssystemet i dag. For det første ser vi fremveksten nye former for kollektiv arbeidermotstand i den globale økonomiens nye vekstregioner. Her er det spesielt viktig å merke seg hvordan den kinesiske arbeiderklassen i senere år har mobilisert for å vinne høyere lønninger og forbedrede arbeidsvilkår i landets eksportindustri – mest nylig ved en av Nike og Adidas sine underleverandører i Guangdong-provinsen sør i landet. For det andre ser vi motstand mot akkumulasjon ved frarøvelse på kryss og tvers av Nord-Sør aksen i verdenssamfunnet. Enten det dreier seg om Indignados-bevegelsens protester mot nyliberal nedskjæringspolitikk eller latinamerikanske urbefolkningers protester mot privatisering av naturressurser er det klart at markedsbyttets og vareproduksjonens ekspansjon utfordres på stadig flere fronter.

 

chinastrikeI noen deler av verden har disse bevegelsene vært i stand til å vinne avgjørende kamper – for eksempel i Kina der arbeidere i landets eksportindustri har nytt godt av økte lønninger, eller i i Bolivia, der urbefolkningsmobilisering stoppet privatisering av vann- og gassressurser. Aller viktigst er imidlertid det faktum at disse bevegelsene har insistert på at ”en annen verden er mulig” og dermed også har utfordret og destabilisert nyliberalismens hegemoniske posisjon. Det er imidlertid en lang vei å gå før vi kan ane konturene av et radikalt alternativ til den nyliberale kapitalismen. Dette alternativet vil ikke skapes fiks ferdig av kløktige tenkere, men kommer til å vokse ut protestbevegelsenes egenaktivitet. Om marxister skal være relevant i forhold til denne prosessen må vi posisjonere oss slik Marx en gang gjorde – det vil si i et aktivt forhold til samtidens sosiale bevegelser og i et krysningspunkt preget av en gjensidig dialog mellom kritisk analyse av kapitalismens politiske økonomi og kritisk refleksjon over erfaringer fra politisk mobilisering.

 

 

[i] Dette er en lett revidert versjon av et foredrag holdt for Sosiologforeningen ved Universitetet i Agder, 08.04.2014. Teksten har også vært publisert på Radikal Portal.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s