Av Alf Gunvald Nilsen
(Teksten sto opprinnelig på trykk i SosiologNytt 4/2013)
“Kan ikke-europeere tenke?” – dette var tittelen på en kronikk som Hamid Dabashi, professor ved Columbia University, skrev for Al Jazeeras nettsider i januar i år. Kronikken var en kommentar på tendensen i offentlig og akademisk debatt til at vestlige filosofer gjerne fremstilles som skikkelser som formulerer perspektiver av universell betydning, mens ikke-vestlige filosofer – når de en sjelden gang i det hele tatt anerkjennes – betraktes som produsenter av kunnskap som kun er gyldig og relevant for deres spesielle afrikanske, asiatiske eller latinamerikanske kontekst.
Det samme spørsmålet er svært nærliggende i forhold til de teoretikerne som utgjør hovedfokus i læreboken Classical and Contemporary Sociological Theory: Texts and Readings, av Scott A. Appelrouth og Laura Desfor Edles (Sage, 2012) – en tekst som utgjør hjørnesteinen i studentenes første møte med sosiologisk teori ved Universitetet i Bergen. Her finner man at det store flertall er hvite, vestlige menn, mens ikke-hvite og ikke-vestlige tenkere – både kvinnelige og mannlige – utgjør en forsvinnende liten minoritet.
| Appelrouth/Edles: Classical and Contemporary Sociological Theory: Texts and Readings | ||
| Menn | Kvinner | |
| Vestlig/Hvit | 24 | 5 |
| Ikke-vestlig/Ikke-hvit | 2 | 1 |
Scenarioet er stort sett det samme i andre tekster som brukes på høyere nivå i teoriundervisningen, og underteksten er klar nok: det som har skjedd og skjer av systematisk tenkning om og teoretisering av samfunnets form, dynamikk, og utvikling skjer i Vesten. Og det som måtte foregå av samfunnsteoretisk produksjon sør for Ekvator er ikke av interesse eller relevans for oss som sosiologer eller for sosiologien som sådan.
Det er denne situasjonen som danner utgangspunkt for Raewyn Connels bok Southern Theory: The Global Dynamics of Knowledge in Social Science (Polity Press, 2007). Bokens tittel henspiller på maktrelasjonene som preget teoriproduksjon i samfunnsvitenskapen generelt og sosiologien spesielt på en slik måte at perspektiver og analytiske redskaper av intellektuelle og i institusjoner i det global Sør effektivt marginaliseres.
I det som ikke bare er bokas første men også langt på vei beste del presenterer Connell en analyse av den dominerende sosiologiske teoriens vestlighet – og hvordan denne vestligheten skjules under et ferniss av universalitet. Hun begynner med å problematisere sosiologiens konvensjonelle opprinnelseshistorie: sosiologisk teori, skriver Connell, oppsto ikke – slik lærebøkene ynder å fremstille det – som en respons på sosioøkonomiske og politiske omveltninger i det europeiske samfunnet. Tvert i mot – den tidlige sosiologien gapte over langt mer enn bare det europeiske, og tuftet sine teorier om endring og orden på en tanke om global forskjell der det vestlige metropol sto for sivilisasjon og det ikke-vestlige representerte det primitive. Og dette var igjen et resultat av den stedlige og historiske konteksten hvori sosiologien oppsto: ”Sociology was formed within the culture of imperialism, and embodied an intellectual response to the colonised world.” (s. 9).
Denne konteksten ble imidlertid visket ut i den tidlige sosiologien og så helt tilsidesatt i perspektivene som vokste frem i etterkrigstiden. Men det betyr ikke at de metateoretiske antakelsene som følger fra sosiologiens forankring i Vesten som geopolitisk maktsentrum simpelthen forsvinner. I en fascinerende lesning av Coleman, Giddens og Bourdieu viser Connell hvordan sosiologiske teorier som påberoper seg universell gyldighet og relevans konsekvent styrer unna kolonialismen som historisk prosess og erfaring når de artikulerer sine analyser av sosiale relasjoner, samfunnsmessige institusjoner, og strukturell endring. Og det samme mønsteret identifiserer han i sosiologiske teorier om globalisering. På tvers av perspektiver er den underliggende logikken den samme: et system av teoretiske kategorier skapes i vestlige metropoler, vendes så utover mot det globale sør, hvor de teoretiske kategoriene ”fylles opp” med empiriske data. Majoritetsverdenen – altså, det globale Sør – reduseres dermed til å være et objekt innenfor samfunnsvitenskapen.
Bokens andre og tredje del vender seg til det globale Sør og en drøfting av teoretiske bidrag til samfunnsvitenskapen fra Australia, Afrika, Asia, og Latin Amerika. Å lese gjennom disse kapitlene er ensbetydende med å tilegne seg spennende kunnskap om alt fra sosiologiske kritikker av vestlig dominans artikulert gjennom dialog med islam til latinamerikanske teorier om avhengighetsforhold mellom sentrum og periferi i verdensøkonomien. Dette er i og for seg meget interessant, og for meg fremstår det som like selvsagt at en student ved endt bachelor-grad bør kjenne til Partha Chatterjee eller Nestor García Calini som at hun eller han bør kjenne til Anthony Giddens eller Pierre Bourdieu. Men – det er allikevel noe uforløst med denne delen av Connells prosjekt. Selv om vi får en oversikt over teori fra sør, forsøker Connell i relativt liten grad å presentere et systematisk forsøk på å forklare oss som lesere hvordan innsikter fra disse perspektivene kan bringes sammen på en måte som kan utfordre den sosiologiske teoriens eksplisitte og implisitte eurosentrisme.
Slik jeg ser det, vil et slikt prosjekt kreve en langt mer grunnleggende gjennomtenkning av noen av sosiologiens helt grunnleggende begreper og perspektiver, spesielt med henblikk på å forstå hvordan prosessene som leder frem til utkrystalliseringen av det vi kan kalle et samfunn alltid innebærer en relasjon, eller et sett av relasjoner, mellom forskjellige samfunn. Dette er også tema for neste bokspalte – der jeg skal ta for meg Comaroff og Comaroffs Theory from the South: Or, How Euro-America is Evolving Toward Africa (Paradigm Publishers, 2011).
Shadows of Tender Fury 