En kosmopolitisk marxist – et intervju med Alf G. Nilsen

En kosmopolitisk marxist – et intervju med Alf G. Nilsen

Av: Hans Erik Næss

 I vår uhøytidelige serie om «den nye vinen» i norsk sosiologi har turen kommet til en uvanlig internasjonalt orientert forsker med sterkt engasjement for globalhistorisk politisk økonomi.

 Gratulerer, hvordan føles det å være del av den nye vinen?

- Slett ikke verst – men jeg synes også det fort kan bli problematisk å trekke opp altfor sterke skiller mellom nye viner og gode, gamle årganger. De aller fleste av oss har hatt flotte og viktige læremestre som har vært helt avgjørende med hensyn til å lære oss å bruke den sosiologiske fantasien på en kritisk og kreativ måte. Vi fortsetter vel også å operere i rom der tradisjoner og nyskaping kan sameksistere uten altfor store problemer, men dog med friske meningsbrytninger. Og den kombinasjonen er ikke å forakte i det hele tatt.

Nilsen er for tiden postdoktor ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Publikasjonslisten vitner om interesse for å kombinere feltarbeid i det globale sør, aksjonsforskning og en problemorientert empirisme. Blant bøkene kan nevnes Dispossession and Resistance in India: The River and the Rage (Routledge, 2010) og antologiene Social Movements in the Global South: Dispossession, Development, and Resistance (Palgrave, 2011, med Sara Motta), samt Marxism and Social Movements (Brill, 2012, med Colin Barker, Laurence Cox, og John Krinsky). Hvordan kom denne internasjonale orienteringen til?

- Det følger vel først og fremst av tematikkene som står sentralt i forskningen min. Jeg har helt siden jeg var grunnfagsstudent vært opptatt av empiriske felt og faglige tematikker som ligger ganske langt utenfor «det norske»: historiske utviklingsprosesser i det globale Sør, spesielt Asia; sosiale bevegelser som mobiliserer mot nyliberal politikk i forskjellige verdensdeler, men igjen først og fremst i Sør og i India; marxistisk teori og det som man kanskje kan kalle globalhistorisk politisk økonomi. Det at jeg har valgt å forholde meg til faglige tematikker som har et globalt tilsnitt er til syvende og sist et resultat av politisk engasjement. I tenårene var jeg veldig engasjert i politiske spørsmål som knyttet seg opp til global utvikling og solidaritet, anti-rasisme i Europa og USA, og antikolonialisme i land i Sør. Jeg oppdaget relativt tidlig i studiene at dette var ting jeg måtte til utlandet for å fordype meg i, og reiste til Storbritannia, nærmere bestemt University of East Anglia, etter endt grunnfag ved Sosiologisk Institutt i Bergen i 1999. Det ble da uunngåelig slik at jeg orienterte meg i retning av et internasjonalt fagfellesskap, om man kan bruke en slik benevnelse, og videre at jeg etter hvert bygget opp faglige nettverk med sterk internasjonal karakter. Dette har selvfølgelig også blitt ytterligere forsterket av lange forskningsopphold i India, samt at jeg også jobbet som forsker ved Universitetet i Nottingham i to år etter at jeg var ferdig med PhDen min i 2006.

Marxisme, i dag

Boktitlene indikerer en fellesnevner for hans forskning: relasjonen mellom sosiale bevegelser, stat, politisk økonomi og maktstrukturer – for ikke å glemme alternative (les: marxistisk inspirerte) former for organisering av lokale utviklingsløp. Her er det flere interessante aspekter vi skal se nærmere på. Hvor ortodoks marxist vil du si at du er?

- Svaret på det spørsmålet kommer selvfølgelig helt an på hva du mener med ortodoks marxisme. Om det henvises til den deterministiske og teleologiske læren som så altfor mange lærebøker i sosiologisk teori våger å påstå at har noe med marxisme å gjøre, så er jeg vel så uortodoks som det går an å få blitt. Om det imidlertid henvises til en historisk-materialistisk ontologi som har brutt ny grunn ved å bevege seg forbi objekt-subjekt dualismen som har preget så mye vestlig sosialteori, og en filosofisk antropologi som vektlegger dialektikken mellom sosial struktur og menneskelig handling i historiske utviklingsprosesser, kan jeg ikke se at det er spesielt problematisk å henge på seg merkelappen ortodoks marxist. Jeg er også av den oppfatning av at Marx sin analyse og kritikk av kapitalismens politiske økonomi slik denne er utviklet i Grundrisse og Kapitalen spesielt er blant de viktigste perspektivene vi har tilgjengelig i dag for å forstå den omfattende krisen som det kapitalistiske verdenssystemet så uomtvistelig befinner seg i.

Kan du utdype det?

- Sentrale vestlige samfunn som USA, Storbritannia og store deler av EU opplever en ulikhetsutvikling uten sidestykke, sterk økning i fattigdom og stagnasjon i sosial mobilitet. I tillegg kommer fremveksten av en «reservearmé» av arbeidsledige som i enkelte land omfatter minst 26 prosent av befolkningen. Derfor er det vel nettopp de som har avfeid marxismens samtidige relevans som konfronteres med et betraktelig forklaringsproblem.

Hvordan stiller du deg til marxismens og eventuelt interessegruppenes politiske slagsider?

- Om jeg skulle peke ut en slagside, er det i den horisontalistiske tilnærmingen til politisk strategi at man etter min mening finner denne. Jeg har mye til overs for horisontalismens kritikk av det demokratiske underskuddet i etablerte organisasjons- og mobiliseringsstrategier på venstresida, men jeg synes også der er helt klart at horisontalismen har vanskelig for å bygge bærekraftige sosiale bevegelser som utvikler nok slagkraft til å kjempe frem konkrete seire som kan virke som springbrett for videreutvikling av radikale politiske prosjekter for progressiv samfunnsendring. For meg og andre som opplevde store deler av 1990-tallet som en politisk ørkenvandring er det selvfølgelig gledelig at motstand og opprør blir et stadig vanligere skue, men vi – både akademikere og aktivister – bør også huske på det vi ser nå er en fase i et mobiliseringsbølge som i alle fall strekker seg tilbake til protestene ved WTOs toppmøte i Seattle i 1999, men det er fremdeles bankene og ikke «folk flest» som får statlig hjelp i krisetid. Det sier noe om styrkeforholdene og utfordringene vi står overfor.

En annen grunn til at jeg spør er en artikkel i tidsskriftet Capital & Class med undertittelen «Towards a Marxist Theory of Social Movements». Er det dette du ønsker du å utvikle?

- Nåvel – det blir fort å ta seg vann over hodet, for ikke å si litt tåpelig, å hevde at man skal utvikle Den Marxistiske Teorien om Sosiale Bevegelser. Men det jeg har lyst til å gjøre, og har forsøkt å bidra til gjennom ymse skriverier, er å få i gang en kritisk dialog blant politisk engasjerte akademikere og teoretisk orienterte aktivister om hvordan og hvorvidt marxistisk teori kan hjelpe oss til å analysere og forstå sosiale bevegelser. Spesielt på en måte som faktisk er relevant i forhold til det disse bevegelsene forsøker å oppnå med sine kollektive prosjekter.

Øye for det globale

I boken redigert sammen med Sara Motta skrives det for eksempel at økonomisk og sosial utvikling politiseres i det nyliberale hegemoniets tidsalder. Casestudiene er sosiale bevegelser i Afrika, Sør-Asia, Latin-Amerika og Midtøsten. Med såpass ulike land får jeg assosiasjoner til kritikken fra Rolf Dahrendorf og hans Class and Class Conflict in Industrial Society fra 1959 (og sikkert andre før ham), basert på premisset om at Marx’ analyse ikke er tilpasset sosiale konflikter i moderne samfunn. Hvordan inkorporere dette mangfoldet i en marxistisk teori om sosiale bevegelser?

- Først og fremst har jeg lyst til å påpeke at jeg ikke synes at samfunnsmessig mangfold er noe som skal inkorporeres i en teori. Det er heller noe man skal ta utgangspunkt i. Med andre ord mener jeg at det er viktig å utvikle en teoretisk tilnærming som unngår fellen som den marxistiske antropologen Eric Wolf mente var så betegnende for den moderne samfunnsvitenskapen: at man forstår samfunn som klart avgrensede enheter hvis utviklingsdynamikk kun kan forstås med utgangspunkt i mekanismer og relasjoner som eksisterer innenfor disse enhetenes grenser, som igjen gjerne defineres i nasjonale termer. Det er nettopp slike perspektiver som kan få noe så meningsløst som å tenke om samfunn i absolutte dikotomier som vestlige/ikke-vestlige, moderne/tradisjonelle, utviklede/underutviklede til å fremstå som en meningsfull tilnærming til sosiologisk analyse.

Så hva er alternativet?

- En alternativ tilnærming vil heller ta utgangspunkt i globale prosesser og strukturer som beveger seg på tvers av til dels svært porøse grenser og som gjennom nettopp dette vever sammen utviklingsdynamikker i forskjellige verdenshjørner, men som samtidig antar egenartete former i spesifikke tid-rom kontekster. Med henhold til analysen av sosiale bevegelser må det grunnleggende utgangspunktet da være at kollektiv mobilisering finner sted på et terreng der kapitalismen, som fra barnsben av har vært en global politisk-økonomisk prosess, har vevet sammen territorier, befolkninger og naturmiljøer på komplekse måter. Videre må man så bestrebe seg på å forstå hvordan dialektikken mellom «det universelle» og «det spesielle» gjør seg gjeldende i en gitt sosial bevegelse som utspiller seg i et spesifikk tid-rom kontekst.

Betyr dette at din forskning også er relevant utenfor det globale sør? Jeg tenker spesielt på forholdet mellom sosiale bevegelser og økonomisk uro i Europa.

- De protestene man ser i Europa i dag, som retter seg mot raseringen av velferdsordninger og den graverende sosiale polariseringen som har fulgt i nyliberalismens kjølvann har mye til felles med de såkalte IMF-protestene som fant sted i store deler av det globale Sør på 1980 og 1990-tallet. Men en analyse som nøyer seg med å bekrefte fellestrekk på makronivå på denne måten går glipp av så mange av de særegenhetene og forskjellene som på den ene siden preget strukturtilpasningspolitikken og protestene mot denne i det globale Sør fra 1980 og fremover og, på den andre siden, nedskjæringspolitikken i eurosonen og de nye protestbevegelsene i Europa at den i beste fall vil være av passerende og begrenset interesse. Det blir først substansielt når vi begynner å utvikle perspektiver som ser relasjoner som strekker seg over tid og rom, men som samtidig fremhever og forklarer forskjeller og særtrekk. Og i så måte mener jeg marxismen er meget godt skodd, nettopp fordi den vektlegger en analytisk tilnærming der man hele tiden beveger seg mellom det abstrakte og universelle og det konkrete og spesielle, og vektlegger viktigheten av historisk kontekstualisering.

Man kan vel også argumentere for at sosial mobilisering er «stedløs» i den forstand at det er et politisk verktøy som gjenfinnes over hele verden?

- De strategiene og mobiliseringsformene som benyttes av sosiale bevegelser i seg selv er transnasjonale. Dette er på ingen måte noe nytt – opposisjonelle politiske prosjekter har trosset landegrenser i svært lang tid til tross for samfunnsviternes til dels iherdige forsøk på å tvinge dem inn i en eller annen avgrenset territoriell ramme. Men i 2011 var det interessant å legge merke til at mange av de strategiene og metodene som ble benyttet på Tahrir-plassen også var sentrale på Puerta Del Sol og i Zucotti Park, på Syntagmatorget, og i Wisconsin. Og om man graver litt ser man fort at dette er en «horisontalistisk» tilnærming til mobilisering nedenfra som sist gjorde seg gjeldende da vanlige argentinere gjorde opprør mot elitenes økonomiske vanstyre ti år tidligere. Utvider man horisonten kan man se det som en videreutvikling av en kritikk av etablerte mobiliseringsformer på venstresida som oppsto i en tidligere opprørsperiode som beveget folkemasser på tvers av Nord-Sør aksen, nemlig 1968.

Stat og samfunn

Skillet mellom stat og samfunn er et annet, svært aktuelt tema ettersom Forskningsdagene 2012 (19-30 september) har «Samfunn» som hovedfokus. Da undertegnede nylig har vært medredaktør på en antologi om hva et samfunn er, dels basert på premisset om at det ikke nødvendigvis er synonymt med nasjonalstaten, slik mange sosiologer tar det for gitt, er det nærliggende å stille spørsmålet til Nilsen: I lys av din forskning – hva er et samfunn?

- Den typen spørsmål har en tendens til å frembringe mer stotring og kremting enn gode svar, men for meg er det viktig å forstå fremveksten av en gitt type samfunn, eller en gitt sosial formasjon, i relasjon til makrohistoriske prosesser som dypest sett drives frem av sosiale bevegelser. Disse kan komme nedenfra, fra grupper som på forskjellige vis innehar en underordnet posisjon i maktrelasjoner, og ovenfra, det vil si fra grupper som kan sies å inneha en hegemonisk posisjon i samfunnet. Alain Touraine har som så mange andre franske sosiologer hatt en del poetiske øyeblikk i løpet av sin karriere, og i klassikeren The Voice and the Eye skriver han at sosiale bevegelser er flammen som brenner i samfunnets hjerte. Det er mye sant i dette. I mer jordnære termer kan man si at om man kikker på riktig måte vil man i ethvert samfunn kunne forstå de rådende sosiale strukturer som et uttrykk for en «våpenhvile» mellom sosiale bevegelser som har vært drivkreftene i de historiske prosessene hvor det kjempes om hvordan menneskenes kollektive aktivitet skal organiseres. Dette burde egentlig være ABC innenfor sosiologien, som er en fagtradisjon som er så opptatt av å forstå en sosial formasjon – altså det moderne samfunnet – som har sitt opphav i en bue av revolusjonære omveltninger som strekker seg fra Holland og England på 1500 og 1600-tallet, via Frankrike og USA på 1700-tallet, til Haiti i 1804 og de antikoloniale bevegelsene på første halvdel av det tjuende århundre. Men det er dessverre ikke det.

Hvorfor ikke, tror du?

- En utfordring jeg mener at vi står ovenfor i sosiologien er å forstå hvordan prosessene hvorigjennom samfunn utkrystalliserer og utvikler seg alltid innebærer en relasjon mellom forskjellige samfunn. Dette henger sammen med det jeg pekte på ovenfor, nemlig at vi har en tendens til å forstå samfunn som avsondrede og avgrensede enheter hvis opprinnelse og utviklingsdynamikk har opphav i mekanismer og relasjoner som eksisterer innenfor disse enhetenes grenser. Det internasjonale har altså ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor av sosiologien. Og dette medfører at vi gjerne tenderer til å tenke på et samfunns opphav som en slags sosiologisk jomfrufødsel som finner sted før dette samfunnet så etablerer eksterne relasjoner med andre samfunn. En alternativ og mer historisk korrekt innfallsvinkel vil etter min mening være å forstå at samfunn alltid eksisterer i relasjon med hverandre og at disse relasjonene er en del av samfunnets ontologiske ryggrad. Måten et samfunn oppstår, organiseres og utvikler seg på er like mye drevet av relasjonene det har til andre samfunn som av interne mekanismer og relasjoner, om det i det hele tatt er mulig og meningsfullt å operere med et slikt skille. Jeg tror at om vi velger å tenke om samfunn og samfunnsutvikling på denne måten kan vi slå to viktige fluer i en smekk – vi kan ta det internasjonale nivået tilbake fra statsvitenskapens ahistoriske forklaringsmodeller og bringe det inn i den historisk-sosiologiske varmen, og vi kan begynne å løsne det klamme grepet som den metodologiske nasjonalismen har hatt om sosiologien i altfor lang tid.

Et argument for å løsne på dette grepet er klimaendringer. Hva slags plass har det økologiske perspektivet i din forskning?

- Det har en sentral rolle i den forstand at jeg har vært og fortsetter å være opptatt av konflikter omkring naturressurser i det globale Sør. Jeg synes spesielt at det er viktig å ikke gjøre det økologiske perspektivet til en spesiell nisje eller et spesielt felt som sådan, men heller forstå økologiske utviklingsprosesser og konflikter som noe som alltid og allerede er dypt sosiale i sin karakter. Mange av de konfliktene jeg har interessert meg for, der man for eksempel ser at urbefolkningsgrupper mister landrettigheter som et resultat av utviklings- og investeringsprosjekter er dypest sett konflikter over hvordan vi sosialt og politisk skal organisere kontroll over og bruk av naturressurser. Skal naturressurser som land eller vann være fellesgoder og allmenninger, eller skal de være kapital og privateiendom? Dette er det grunnleggende spørsmålet enten det dreier seg om Adivasier som fordrives av damprosjekter i India, afrikanske småbønder som mister landbruksjord til kinesiske investorer, eller kvotehandelsprosjekter som røver ressurser fra latinamerikanske urbefolkningsgrupper. Det å synliggjøre dette, og å fremheve at konflikter og mobilisering omkring økologi er dypt knyttet til konflikter og mobilisering omkring politisk økonomi synes jeg er veldig viktig, både faglig og politisk, spesielt i en kontekst der det nyliberale hegemoniet medfører at markedslogikken har banet seg vei helt inn i atmosfæren gjennom fremveksten av karbonhandelsregimer på tvers av nord-sør aksen.

  Ditt postdoktorat ved Universitetet i Bergen ender i 2013, og da du ble intervjuet i Forskerforum 7/2011 var du ikke veldig optimistisk med tanke på fremtiden på grunn av labre rammevilkår. Hvordan ser du på det i dag?

- Jeg venter i spenning, kan man si. Og jeg synes fremdeles at det er et problem at norsk universitetssektor har så begrensede rammer for å opprette nye stillinger. Det scenarioet som er i ferd med å utkrystallisere seg nå, er at stadig flere gjennomfører doktorgradsstudiene, men at det ikke skjer en tilsvarende stillingsekspansjon på universiteter og høyskoler. Dette er jo selvfølgelig en gunstig utvikling sett fra arbeidsgivers – det vil si statens – perspektiv, i og med at man får en «reservearmé» av akademiske arbeidere som er såpass desperate at de er villige til å ta til takke med å jobbe under langt mindre gunstige betingelser enn det som har vært tilfelle for forutgående akademikergenerasjoner. Men jeg tror samtidig det er å krype baklengs inn i framtida – for å si det pent! – om det man er interessert i er å skape et dynamisk akademia som trekker veksler på det unge akademikere har å bringe til bords av idéer og evner når man skal utvikle framtidas forskningsprogrammer. Og det er også veldig trist å se at responsen fra universitetene til dette scenarioet først og fremst synes å være å snakke om at forskerutdanningen er en utdanning for arbeidsmarkedet generelt, heller enn å mobilisere for å sikre plattformer og jobber for unge forskere. Det synes jeg er et svært lite prisverdig knefall for utviklingstendenser som det er ytterst uklokt å falle på kne for.

Du sier også at selv om økningen i ph.d.-stipender er positiv, reises også «et spørsmål om hvordan disse ressursene som da skapes, kan brukes på en hensiktsmessig måte innenfor akademia her til lands.» Hva må gjøres?

- Det jeg synes er et stort problem er at mange opplever overgangsperiodene etter endt doktorgrad eller postdoktorprosjekt som svært vanskelige perioder. Spesielt er det vanskelig for de som har valgt en forskningsretning som kanskje ikke sammenfaller med etablerte og tradisjonelle felter å finne institusjonelle tilknytninger som gjør det mulig å søke midler til nye prosjekter. Dette tror jeg medfører at mye innsatsvilje, innsikt og kunnskap kastes bort. Jeg tror at det ville kunne være hensiktsmessig å vurdere om det kunne være mulig å etablere tverrfaglige institusjoner innenfor universitetene som unge forskere kan bruke som base for nye prosjekter, slik at vi faktisk dyrker frem faglige fellesskap for framtida på en dynamisk måte.

Avslutningsvis, dersom du skulle begynt på studieløpet på ny, hva ville du gjort annerledes? (Aka: hva slags råd har du til unge sosiologer som ønsker å komme seg opp og frem her i verden?)

- Jeg ville muligens tenkt enda nøyere gjennom mine faglige interesser, og prøvd å spesialisere meg på disse enda tidligere. Jeg tror generelt det er lurt å være klar over hva man er aller mest interessert i og hva man opplever det som meningsfullt å jobbe med fra et tidlig tidspunkt, og så være beredt for å oppsøke de fagmiljøene der man har best mulig sjanse til å fordype seg i dette på en god måte.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s